En god unnskyldning

«Vi sliter med å få spillet til å fungere når vi mangler visse spillere. Sist kamp manglet vi nesten halve laget, og da blant andre profiler som Michael Owen, Dietmar Hamann, Danny Murphy, Jamie Carragher, Milan Baros, Bruno Cheyrou og Salif Diao. De fleste av disse ville ha spilt hvis de var tilgjengelige», sa manageren etter forrige kamp – tap 1-0 for Portsmouth.

Unnskyldning! Undskyldning! Ursäkt! Excuse! Excuser! Excusa! Ausrede! Norsk, dansk, svensk, engelsk, fransk, spansk eller tysk, ordet «unnskyldning» høres uansett ikke bra ut.

Akkurat når vi lærer dette, er usikkert, men unnskyldninger er for de fleste oss - muligens med unntak av italienerne (scusa!) – oppfattet som en uting. Kanskje ikke så underlig i grunn, vi ber jo ikke om unnskyldning når alt er i sin skjønneste orden. Når ting ikke er som de skal være, derimot, som når Liverpool ligger på niendeplass etter ni serierunder, da dukker de gjerne opp, unnskyldningene.

Gérard Houllier bør helt klart holde seg for god til å unnskylde seg i utide, men hva med i tide? Noen ganger må vi faktisk akseptere at manageren unnskylder seg og klubben, og det er det de gangene da en beskrivelse av realitetene fortoner seg som en unnskyldning. Slik en beskrivelse av Liverpool-stallens skadesituasjon denne sesongen vil gjøre.

LFCs skadesituasjon så langt denne sesongen

Forsvar:

Steve Finnan var skadet hele sommeren, og i starten av sesongen. Siden har han egentlig ikke kommet skikkelig i gang. Stephane Henchoz, som har utgjort et sikkert stopperpar sammen med Sami Hyppiä, har vært skadet flere kamper i strekk. Dette skjedde samtidig som hans naturlige stedfortreder Jamie Carragher pådro seg en stygg langtidsskade.

Midtbane:

Stallens viktigste spiller ved siden av Steven Gerrard, Dietmar Hamann, ble skadd allerede før første spark på ballen. Danny Murphy har vært for skadeplaget til å finne igjen sitt spill fra forrige sesong, da han ble kåret til Liverpools beste. Flere av disse spillernes stedfortredere, som Vladmir Smicer, Bruno Cheyrou og Salif Diao, har vært plaget med småskader.

Angrep:

Milan Baros, en spiller som så ut til å slå ut i full blomst, er langtidsskadet. Etter hvert kom også den obligatoriske skaden til Michael Owen. Da sitter vi igjen med noen ustabile unggutter, samt Emile Heskey, som gjør flere menns jobb, men som scorer sjeldnere enn laget kan tillate seg når de vanlige målgjørerne mangler ved hans side.

Lite konstruktiv kritikk

Som oversikten over viser, har Liverpool mildt sagt fått sin del av skadene denne sesongen, og det på sentrale spillere. Så, når Gérard Houllier unnskylder seg, gjør han det med god grunn. Det er bare å stikke fingeren i jorda og innse at Liverpools stall har vært for plaget av skader til å kunne kjempe om noe som helst så langt denne sesongen.

Houllier kan sikkert beskyldes for mye rart, men ikke for å skade sine egne spillere. Videre er det vanskelig å kritisere manageren for å at stallen er for tynn. Når spillere som Danny Murphy, Milan Baros, Dietmar Hamann og Michael Owen blir skadd, vil det merkes uansett. Spillere som kan gå rett inn og erstatte slike profiler, tar ikke til takke med benken.

Litt av problemet med kritikken som nå rettes mot manageren, er at den i de fleste tilfeller mangler forslag til hva Houllier kunne og burde ha gjort annerledes, gitt den skadesituasjonen stallen befinner seg i. I stedet for å forsøke å være konstruktive i sin kritikk, retter mange skytset mot unnskyldningene.

Fortvilt situasjon

Men når situasjonen ser ut som den gjør nå, må Houllier forholde seg til det. Franskmannen er i en fortvilt situasjon. Etter tapet forrige lørdag kunne han enten velge å (a) skylde på skadene, eller (b) innse at Portsmouth er et bedre lag enn Liverpool. Han visste at samme hva han valgte, så ville han sitte i saksa.

Enten ved (a) å bli beskyldt for å bortforklare/unnskylde seg, eller ved (b) å bli oppfattet som resignert. All den tid den håpløse skadesituasjonen er reell, var det greit at han valgte som han gjorde. Men hva han sier utad er uansett ikke det viktigste. Det er derimot hva han sier – eventuelt skriker – til spillerne i garderoben etter kampen.

Av dette følger det sentrale spørsmålet: skal vi skal stole på sjefen? Det, som alt annet vi ikke har førstehånds innsikt i, blir opp til hver enkelt å bedømme. Tendensen er i hvert fall at tilliten er synkende.

Optimisme ved sesongstart

Men fortjener Gérard Houllier virkelig ikke flere sjanser? Siden han overtok, har Liverpool stort sett hatt framgang. Senest for tre måneder siden, ventet så vel Liverpools spillere, som klubbens støtteapparat og supportere, på sesongstart med forventning og sitrende spenning. Dette var sesongen da klubben skulle ta det siste skrittet.

Mot slutten av forrige sesong og i løpet av sommeren skjedde det nemlig flere ting som var egnet til å overskygge minnene om den forsmedelige femteplassen. Gérard Houllier høstet stort sett ros for sin opptreden på transfermarkedet, hvor han hentet Harry Kewell, Steve Finnan og de to franske supertalentene Florent Sinama Pongolle og Anthony Le Tallec. Michael Owen virket på sin side mer målkåt enn noensinne, og videre viste både Milan Baros og El Hadji Diouf – to spillere som var i ferd med å bli stemplet som bomkjøp - prov på offensiv framgang. Mye tydet på at Houllier endelig følte at han hadde fått på plass sine siste viktige offensive brikker, betingelser for en bedre organisert og mer dristig angrepstil (kanskje burde han i dag modere denne offensive omstillingen inntil de viktigste bestanddelene i planen – de mest sentrale spillerne - er tilbake fra skade? Kanskje er det litt av problemet?).

Poenget er uansett bare å minne om at noen få måneder tilbake i tid, var situasjonen en helt annen enn i dag. Mange av de kritiske røstene beskjeftiget seg da i beste fall med hvisking.

Giljotinen

Med fare for å trekke sammenligningen for langt, ble også hovedpersonene i den første franske revolusjonen ført til giljotinene. I overført betydning er det i dag mange som krever Houlliers hode på et fat, noe som i og for seg er greit: han ble da også hyllet som en helt da situasjonen så langt lysere ut enn den gjør i dag.

Men ser vi litt tilbake i tid, har Houllier selv stått for en aldri så liten fransk revolusjon i Liverpool. De første årene brukte han til å rense klubben for urokråker. Samtidig fikk han skikk på forsvarspillet. Han gjorde gode kjøp. Disse tingene kan ingen ta fra ham. Da laget kjørte forbi Liver Building i åpen buss etter trippeltriumfen, var det ingen som tvilte på Gérard Houllier. Samme hvordan det ser ut og føles nå, så har Liverpool med Gérard Houllier tatt store skritt framover siden Roy Evans og – særlig - Graeme Souness.

Så til det mest interessante:

På grunn av de ventede, ovenfor nevnte offensive omveltningene, var denne sesongen den første på lenge da Liverpools stall kunne ha vært i stand til å kjempe om ligatrofeet. Men det skjer ikke. Vi må vente med å se hva denne samlingen med spillere er i stand til. Det er ikke dermed sagt at det trenger å bli lenge til. Etter hvert som spillere vender tilbake fra skader (forbeholdt at ikke andre viktige spillere forsvinner ut på samme måte), spår jeg at vi etter hvert får se hva Houllier egentlig hadde tenkt å dra opp av hatten denne sesongen: feiende flott angrepsfotball.

Houllier fortjener flere sjanser

Dagens manager har alt i alt vært bra for Liverpool. Han har ledet en klubb i framgang. Houllier har vist at han har ting å bidra med overfor spillerne han leder. Dette i motsetning til for eksempel Norges landslagssjef, Nils Johan Semb. Tross tilbakeslaget vi nå opplever, bør franskmannen derfor få en sjanse til selv å heve den synkende Liverpool-skuta.

Seriemesterskapet kan vi se langt etter, men sesongen er lang og plass i Champions League er fortsatt innen rekkevidde. Hvis manageren klarer kunststykket å ta klubben dit på tross av den situasjonen stallen nå befinner seg i, bør det i seg selv belønnes med videre tillit.

Se også saken «Et pek fra fortiden» for et annet syn på situasjonen.

Fortsett diskusjonen på KopForum!