Kommentar:Flaks, kynisme og kvalitet

Historien gjentok seg

Liverpools skadeproblemer er tydelige for øyeblikket. Laget som sparket i gang bataljen mot Manchester United søndag ville sett annerledes ut om Houllier hadde hatt alle sine spillere kampklare. Vi vet at Michael Owen ville spilt, og trolig også Hamann og Baros. Selv etter en positiv første omgang, der Liverpool hadde ballen mye, ble det ikke aggressivt nok fremover. Viljen til å få spillere inn i Uniteds straffefelt var ikke veldig stor, og få sjanser ble skapt. En slitsom bortekamp i UEFA-cupen, på et forferdelig underlag, er heller ikke den beste oppladning før sesongens viktigste kamp. Utover i andre omgang merket nok Liverpool spillerne kampen mot Steaua i beina, og United kom mer med i kampen. Da går det som det ofte går. To noe heldige mål, og Liverpool ligger under 0-2. Uflaks?

Mange vil nok skylde på uflaks, der begge scoringene fra Ryan Giggs kunne vært avverget, men er det uflaks når det skjer gang på gang? Man må skape sin egen flaks, og det er ikke tilfeldig at lag som nettopp Manchester United, Arsenal og Chelsea vinner de jevne og tette oppgjørene. Chelsea fikk et litt tilfeldig åpningsmål på Anfield, Arsenal utlignet gjennom et selvmål, mens crossballen til Giggs lurte Liverpools forsvar på søndag. Hasselbaink utnyttet imidlertid den lillefingeren han fikk fra Carragher foran Anfield Road End, Pires utnyttet sitt store talent da presset ikke var hardt nok ved hjørnet av straffefeltet, mens Ryan Giggs nøt godt av forsvarsfeil for å sette inn vinnermålet.  En liten porsjon flaks ved sistnevnte scoring?  Kanskje det, men også kynisme da sjansen bød seg.  De andre matchvinnerne som er nevnt var det klasse over.  Ren og pur kvalitet. Liverpool har ikke nok av den kynismen i sitt forsvar denne sesongen, og med Michael Owen ute er det heller ikke tilstrekkelig med kvalitet foran motstanderens mål.  Ja, selv med St. Michael på banen har ikke de helrøde nok målscorere. Når sant skal sies, så har Liverpool vært uheldige. En tidlig hands innenfor

Uniteds sekstenmeter og en takling av Sinama-Pongolle mot slutten kunne lett ha ført til flere straffesituasjoner.

Fremgang?

Gerard Houllier uttaler etter kampen at laget er i fremgang. Det må i så fall være en fremgang i forhold til underholdningsverdien. Hvis en teller poeng blir slike kommentarer helt feil. Det har ikke gått som Monsieur Houllier ville håpet denne sesongen. Kjøpene av Harry Kewell og Steve Finnan, samt to lovende franskmenn, vitnet om angrepsfotball. Og det har det blitt. Selv om det er vanskelig å svelge skuffelsen etter nok et tap på Anfield, mot erkerivalen, skaper Liverpool flere sjanser. Manageren har lagt om spillestilen, der laget satser mer offensivt og langs bakken. Dette har ført til glimt av fartsfylt og sjanseskapende fotball, men i takt med store problemer defensivt. Den nye spillestilen utfylles ikke av mannskapet Houllier har tilgjengelig. Sjansene blir sløst bort og motspillere kommer for lett til foran Liverpools mål. Vi er ikke som før, men spillet denne sesongen er tross alt mer ”pass and move” enn tidligere under Houllier. Det er uansett tankevekkende at Gerard Houllier etter fire år med defensiv trygghet og planlagt kontringsfotball gjør helomvending og nærmest kaster spillerne i angrep. Er dette et siste forsøk fra frankmannen? Mange spekulerer nok i om manageren har gitt etter for press fra styret, spillerne, fansen eller andre utenforstående. Da den profilerte franskmannen inntok Anfield, hadde han en klar, målrettet plan for hvordan klubben skulle reise kjerringa og igjen kjempe i toppen av engelsk fotball. Dermed blir det noe urovekkende når ”5-årsplanen” blir skjøvet tilside samtidig som Liverpool er ute av gullkampen allerede 9. november. Det er mer underholdning, men i bunn og grunn er det en ting som teller, nemlig poeng. Tid er også et viktig ord i denne sammenheng. Houllier sitter under et meget tålmodig styre som har utrolig respekt for hans tanker og beslutninger, men samtidig er Liverpool FC en klubb som krever resultater. Tabellposisjonen er ikke en storklubb verdig, og i og med at tålmodigheten til manageren følger resultatene er det uvisst hvor mye tid Houllier får til å spisse kantene.

Villdyret Emile Heskey har ikke våknet.  Han holder ikke mål. Hans miss i sluttsekundene mot Manchester United var karakteristisk for hvordan Liverpool mangler den flaks, kynisme og kvalitet som de tre topplagene har. Emile Heskey har ikke flaksen som sklir i det avgjørende øyeblikket, han har ikke kvaliteten som gir han den rette balansen, og han har definitivt ikke kynismen som gir den avgjørende scoringen. På søndag var det Liverpool i et nøtteskall, og det gir ikke noe dårlig bilde av sesongen 2003-04 så langt heller. Man kan gjerne skylde på ineffektiviteten, men når man til stadighet sløser med sjansene laget skaper, bør man ikke da heller diskutere målteften? Vi har ennå ikke spilt en tredjedel av ligasesongen, og de røde har tapt tre av sine seks kamper på Anfield.  Det er et sviende faktum.  Det hjelper ikke at det er mot de tre beste lagene, det er tre nederlag foran The Kop før sesongen i realiteten er i gang for alvor.  Det er noe som er meislet inn i granitt med store bokstaver.