KommentarTo be or not to be - i CL

Da Premier League snudde i romjula spurte vi hva sesongen kunne føre til for et Liverpool som startet rekordbra, men som siden har hatt en dårligere periode enn noengang tidligere på et halvt hundre år.  Vi fikk et klart svar.  Det er ikke realistisk å tro at Liverpool FC vil være med når den endelige kampen om ligagullet skal konkluderes i mai.  Et mannskap med manglende selvtillit, uten fasong, og med en spillertropp som ikke virker like sterk må nå først og fremst konsentrere seg om å komme inn på skinnene igjen. Hovedmålet før man startet opp igjen sist sommer var å gi Arsenal & Co hardere kamp om mesterskapet enn noen gang tidligere under det siste drøye tiåret.  Nå må målsetningen være å komme med blant de fire beste lagene i Premier League.  En fortsatt deltakelse i mesterligaen var uansett et minstemål for man sparket igang i august, nå er det det beste man kan håpe på.

Selvtillit 
Gérard Houllier's lag har alltid syntes å være påvirkelig av følelser.  Manageren sa at hans utvalgte hadde fått "et mentalt arr" da man førte en FA-Cup kamp i 1999 i omlag 85 minutter på Old Trafford, før hjemmelagets to raske mål i sluttsekundene sendte Liverpool hodestups ut av FA-Cupen.  Franskmannen var i ferd med å få de helrøde på rett kjøl igjen etter at en svak innledning hadde medført kompanjongen Roy Evans' avskjed, men man greide aldri å få noe skikkelig stabilitet tilbake og en 7.plass betød en sesong utenfor Europa.  Sesongen etter hadde man ikke bare kurs mot kontintentet, men også Champions League, før Leeds' lurte seg inn på den ettertraktede tredjeplassen etter at Liverpool hadde kun ervervet seg to poeng på de siste fem kampene og mistet en posisjon på pallen først siste kampdag.  I 2000/01 snudde et frispark fra Gary McAllister trenden i motsatt retning, da skottens fulltreffer mot Everton på overtid ga de nødvendige 19 poeng av de siste 21 mulige som skulle til for å sikre seg adgangsbillett til det gode selskap.
Forrige sesong syntes Houlliers sykdom først å gi spillerne ytterligere motivasjon og fokus, før man etter å ha kommet igjennom en dårlig periode fikk et nødvendig løft igjen da Gérard dukket opp på benken i den avgjørende kampen mot FC Roma i gruppespillet i Champions League.  Nå har man altså spilt ti kamper uten seier i ligaen, og hvor sjefen har mer enn antydet at en ukarakteristisk tabbe fra Jerzy Dudek i sluttminuttene på Riverside åpnet opp et sår man har funnet vanskelig å få til å gro igjen.  Det hjalp neppe at man i den neste kampen mot Basel lå under 0-3 etter omlag en halvtime, og til tross for en heltemodig 2.omgang måtte erkjenne et smertelig exit fra den gjeveste klubbturneringen i Europa.

Fasong
Alle lag har downperioder, men man har ikke råd til å få dem i et omfang av Liverpools nåværende formsvikt dersom det skal bli mesterskap.  Fremgangen til klubben fra Anfield var under Gérard Houllier bygget på et solid forsvarsfundament.  En bakre sekser, inkludert keeper og Didi Hamann som defensivt anker på midtbanen, som man ikke forandret på.  Det er derfor med forundring at mange har sett manageren bruke Djimi Traore ute på venstrebacken, en talentfull midtstopper som imidlertid ikke synes å finne seg til rette ute på flanken.  Keeperbyttet var en annen sak, Dudek's mareritt ble fullendt da han gjorde en tabbe mot Manchester United som ingen vil glemme.  Aller minst polakken selv, og med en så god reserve som Chris Kirkland følte sjefen at han ikke hadde noe valg.  Det er neppe tilfeldig at han i de to siste kampene har spilt med i realiteten det samme forsvaret som forrige sesong, i Carragher-Hyypiä-Henchoz-Riise.  Det tror vi vil fungere.  Et feilaktig idømt straffespark på Highbury, og et frispark via muren på St. James' Park bidrar ikke til å forandre på den oppfatningen.
Houllier har likt å rotere sine offensive spillere, og han har en forkjærlighet for spillertyper som kan beherske flere posisjoner på banen.  Han har også vist å være forsiktig med viktige spillere, og som samtidig har vært sårbare for skader, i første rekke i form av Michael Owen og Steven Gerrard.  En satt likevel med følelsen av at grovt sett var den beste ellveren spikret, med Hamann og Gerrard sentralt, og et par tsjekkere på flanken etterhvert avløst av Danny Murphy.  Emile Heskey synes alltid å bli benyttet i de viktige kampene, sammen med Michael.
I sommer kjøpte han så El-Hadji Diouf, Bruno Cheyrou og Salif Diao.  De to førstnevnte skulle skape mer spill, oppfinnsomhet og variasjonsmuligheter framover, mens Salif var ment som cover for de på den sentrale midtbanen.  Nyervervelsene har imidlertid ikke slått til, i hvert fall ikke så langt, og mens man gjerne kan ramse lett opp en første-ellver hos Manchester United og Arsenal har det i hvert fall ikke blitt lettere for Liverpool sin del.

Bredde i stallen
Et eksempel på den manglende koninuitet og stabilitet framover på banen kunne en oppservere mot Newcastle.  Riktignok har Steven Gerrard nå fått spille stabilt i sin favorittrolle offensivt sentralt, og Salif Diao var en naturlig erstatter for den skadde Dietmar Hamann, men på flankene var Bruno Cheyrou og Igor Biscan.  Bruno har et bra venstreben, men trives enda bedre i midten, og føler seg dessuten fortsatt frem i engelsk fotball.  Igor?  Vel, hvis han skal være god nok for Liverpool FC må det være som defensivt anker på midten, og han må få sjansen til å spille der regelmessig dersom manageren mener han er moden for den oppgaven.  Hvis ikke, så har han kjøpt en spiller som ikke passer inn.  Kroaten vil aldri slå til som høyreving i Premier League.
Alternativene var i rettferdighetens navn ikke så mange.  Vladimir Smicer burde nok startet på høyreflanken, men tsjekkeren er ustabil og også troende til å bli for puslete på ei hengemyr som det St. James' Park er nå.  Det leder oss inn på neste spørsmål, er stallen like sterk som bare for noen måneder siden?  Det virker unektelig ikke sånn.  Vel var sentrale midtbanespillere som Dietmar Hamann og Danny Murphy ute, men en klubb skal da kunne tackle slike problemer uten å klø seg alt for mye i hodet.  Hamann og Murphy er forøvrig to spillere som har vært gjenstand for adskillig kritikk tidligere, men det var neppe mange som ikke ønsket at de skulle vært i aksjon på 1.nyttårsdag.
Liverpool har en stor stall, og de har en ung stall.  Houllier lar oss aldri glemme det siste.  Men det er likevel for dårlig dekning når man må bruke en venstre flankespiller som kan etablere seg der med tid og stunder, og en som aldri skulle vært benyttet på motsatt side.  Forsvaret holder mål.  Den nevnte bakre fireren har vi tro på, og forhåpentligvis vil også Markus Babbel og Grégory Vignal kunne komme tilbake til sitt tidligere nivå.  Djimi Traore har potensial, som midtstopper.  Men på midtbanen, hvor man tidligere synes å vasse i spillere, er det ujevnt.  Litmanen, Redknapp, McAllister, Barmby og Ziege er spillere som av ulike årsaker har forlatt Anfield de siste månedene.  Vi forstår årsakene til at de ikke lenger er på lønningslistene til LFC, men de hadde alle en fellesnevner: rutine.  En skal ikke undervurdere den betydningen Gary McAllister hadde da man vant The Treble.  Nå gikk det for tregt med bena til skotten etterhvert, men disse spillerne er ikke blitt erstattet tilfredstillende.  Vi kan føye til Patrik Berger på lista også, da den skadeforfulgte tsjekkeren forlater klubben ved sesongslutt.  Alan Hansen blir aldri glemt av enkelte for tidligere å ha uttalt at "du vinner ikke noe med guttunger", da Manchester United tapte en åpningskamp med et svært ungt lag.  Nå vant selvfølgelig United den sesongen, men Jocky har uansett et poeng.  Houllier prøvde å kjøpe Damien Duff i høst, men mislyktes.  Lee Bowyer var godt forbi den elektroniske porten på Melwood før man "fant ut" at spillerens innstilling ikke var forenlig med hva man var ute etter i Liverpool.  Manageren er altså i markedet etter flankespillere, men ting kan tyde på at man ikke har mulighet til å sikre seg aktuelle mål før etter sesongen.  Det kan bli en dyr erfaring dersom sjekkheftet ikke blir benyttet nå i januar, og plassen i mesterligaen skulle glippe.
Fremover har man mye angrepspotensial i Owen, Heskey, Baros og Diouf.  Neil Mellor begynner også å snuse på førstelaget.  Til sommeren kommer trolig også det franske funnet Florent Sinama-Pongolle.  Selv om vi ikke ser bort fra at manageren kan vurdere å hente inn en etablert spiss, og kanskje også et cover med fart i forsvaret, er det midtbanens flankeposisjoner som først og fremst bør gjøres noe med.

En plass i CL
Det er dem som har begynt å rope på managerens hode.  Vi vil ikke føye oss til det hylekoret.  I samråd med ledelsen for LFC la Houllier opp en 5-års plan i 1999, og så langt har man holdt skjema og vel så det på veien tilbake til toppen.  Han har brakt nye verdier, bedre spillere, og først og fremst de mest positive resultatene på et drøyt tiår til klubben.  Når det nå for første gang begynner virkelig å stange imot må han få sjansen til å justere retningen selv.  Han fortjener ro til å gjennomføre sine egne grep.  Liverpool er ikke en klubb som sparker sine managere, og definitivt ikke midt oppe i en sesong hvor man ennå har mye å kjempe om.  Så lenge manageren selv ønsker å fortsette vil en vurdering av hans stilling tidligst være på agendaen etter denne sesongen, og da kun hvis man glipper den store pengepotten kalt Champions League.  Det er da også det som nå må være den nye målsetningen etterhvert som fire poeng på ti kamper har gjort at Arsenal har sklidd i fra, nemlig at man blir blant den øverste kvartetten i engelsk toppserie når sluttstatus gjøres opp.