Thommo ikke bitter

Nyheter 2004-05 17.09.2004 Torbjørn Flatin

Det var ingen tvil om at Phil Thompson var Gérard Houlliers lojale og nære assistent.  Da franskmannen fikk sparken som manager i sommer var det derfor ikke unaturlig at scouseren og den tidligere kapteinen for de røde også fikk reisepass.  I et åpent og ærlig intervju med Liverpool Echo aksepterer Thommo at det var en forståelig avgjørelse, i motsetning til da han brutalt ble kastet på dør av Graeme Souness som reservelagstrener i 1992.  Her er noe av det Thompson sa:

 

SEKS FLOTT ÅR

- Det var vondt å måtte reise, men denne gangen var det langt mer vennskapelig og mye mer profesjonelt.  Forrige gangen var det av personlige årsaker, og jeg har ingen betenkeligheter med å hevde det.  Jeg sa til Rick Parry og David Moores i sommer at jeg ikke hadde noen grunn til å føle meg krenket, og jeg takket dem for at de ga meg seks flotte år.

 

LIGAEN VAR MÅLET

- Min jobb var å hjelpe til med å bringe suksess for klubben, og jeg føler at jeg hjalp Gérard til det.  Vi vant Ligacupen et par ganger, og vi hentet FA-Cupen og UEFA-Cupen det året vi vant The Treble, noe som ga meg noen fantastiske minner.  Enhver manager i Liverpool, før og etter Gérard, vil imidlertid bli vurdert etter hvorvidt de greier å vinne ligaen eller ikke.  Gérard ønsket å bygge en klubb og et lag som var gode nok til å vinne ligagullet.  Det var alltid vårt mål, og da vi ble nummer fire, siden nummer tre, og deretter igjen nummer to, da hadde vi alle både håp og forventninger.  Jeg antar at det bare skulle ikke skje, men Gérard Houllier ga nesten sitt liv i å prøve å gjøre det.

 

KLUBBEN BEDRE NÅ

- Jeg er ikke dum, og han er ikke dum – vi vet at ting gikk skeis de siste 12 månedene, men det var ikke fordi vi ikke prøvde.  Jeg kan forstå når folk argumenterer med at vi var 30 poeng bak Arsenal forrige sesong, men de hadde en ekstraordinær sesong hvor de var ubeseiret.  Jeg mener imidlertid at folk ble trangsynte og bare så tilbake på de siste 12 månedene, da det ikke fungerte så bra.  Uansett hva man måtte mene, er min oppfatning at klubben nå er i en bedre forfatning enn da Gérard Houllier ble ansatt som manager.

 

LYKKE TIL RAFA

- Jeg hadde et møte med Rafael Benitez før han forlot klubben, og jeg var klar over hva han ønsket.  Jeg sa at jeg forstod, og at det ikke var noe problem at jeg måtte gå.  Jeg skjønte at han følte at han måtte forandre på ting, og å ta med seg sin egen stab.  Faktisk så opplevde jeg ham som en virkelig hyggelig kar, i likhet med hans assistent Paco Ayesteran.  Etter hva Rafa gjorde i Spania ville han alltid være en topp kandidat dersom Gérard måtte gå.  I løpet av noen måneder bygget han et lag som kom foran Real Madrid og Barcelona.  Det er ikke flaks, det betyr at du er best i din jobb.

- Jeg håper at han kan bringe til Anfield hva vi ikke greide, nemlig Premier League tittelen.  Fansen lengter hardt etter det, og de fortjener det.  Vi har måttet tåle for mye mobbing fra Manchester for lenge, og ikke noe ville glede meg mer enn at Rafa og hans mannskap bringer pokalen hjem.  Men folk må være tålmodige.  Han må få lov til å sette sitt preg og sin autoritet på laget.  Jeg ønsker ham og hans stab lykke til.  Det samme gjelder for Rick Parry og David Moores.  Jeg vet hvor vanskelig det var å ta den avgjørelsen de gjorde, men store avgjørelser må bli tatt.

 

MINNENE

- Det å vinne UEFA-Cupen var en spesiell opplevelse.  Det var noen flotte steder vi besøkte på veien, og noen fantastiske kamper, helt fram til finalen mot Alaves.  Jeg vil alltid verdsette de minnene, ikke minst den kvelden i Tyskland.  Det var en av de største og mest dramatiske finaler i Europa som har funnet sted.  Og vi gjorde at Cardiff ble vårt andre hjem.  Jeg vil aldri glemme da vi vant FA-Cupen ved å slå favoritten Arsenal.  Det var noen utrolige minutter mot slutten, da Michael gjorde først et mål og siden sitt andre som gjorde at cupen var vår.  En vidunderlig dag.

 

AKADEMIET

- Folk sier at vi aldri ga de unge gutta en sjanse, men ingen ville vært mer stolt over at de skulle ha utviklet seg enn meg og Sammy Lee.  Det var en vits.  Folk ville si at DE fra Kirkby (hvor Thompson er fra – red) ville ha en større sjanse til å spille for reservene.  Det ville ha gitt meg et løft om lokale spillere hadde brutt igjennom, men førstelagspillere vokser ikke på trær.  Gérard var fast bestemt på at dersom det var ungdommer som kunne hjelpe oss til å vinne flere kamper, så ville de også ha spilt.  Jeg kan ikke skjønne at folk ikke tror at vi ville gjort det.  I løpet av de siste 12 månedne hentet vi seks spillere fra akademiet til Melwood.  Se på Neil Mellor, Jon Otsemobor og John Welsh.  Vi fikk dem fram, vi benyttet dem i cupkamper, og vi sendte dem på lån for at de skulle få erfaring.  Patrice Bergues og Sammy dro til akademiet hver uke for å møte Hugh McAuley, Dave Shannon og Steve Heighway.  Jeg sier ikke at alt var perfekt, men jeg blir opprørt over at folk sier at vi ikke var villige til å gi ungguttene en sjanse.