Kommentar:Forsiktig fremgang

Kamper mellom Liverpool og Manchester United er pulserende, tette, og fulle av dramatikk.  Det er som om to tungvektere med stor slagkraft møtes til en tittelkamp.  Det kan bli mye klenging og lite treffere blant to topptrente atleter, men en bør være varsom med å hente en ny kaffekopp av risk for at en glipp av den suseren som kan avgjøre hele kampen.  På Anfield på søndag var det fortsatt intenst, men uten særlig punch fra noen av partene.  Det var også perioder hvor en kunne ha hentet ei hel kanne uten at man risikerte særlig mye.
Rafael Benitez sa etter kampen at forestillingen på Merseyside viste at man var blitt like gode som Manchester United.  Mulig det, og manageren henviste åpenbart til Liverpools to tilsvarende kamper forrige sesong.  Da ble det tap ved begge anledninger.  Så langt har de røde spilt uavgjort mot Middlesbrough og Tottenham på fremmed gress, i tillegg til seieren hjemme mot Sunderland.  Det er også et poeng bedre enn fjoråret, da man tapte på Riverside sist.  Slik sett har Liverpool ganske riktig tatt et lite skritt fem i forhold til forrige sesong, hvor man endte på en skuffende 5.plass.
Ett frisparkmål på fire kamper får imidlertid ikke The Kop til å gå av hengslene.  Bakover har det vært tett, med praktisk talt den samme forsvarsfireren som i 2004/05.  Sami Hyypiä holder koken i midtforsvaret og demper foreløpig ropene om en ny midtstopper.  På venstrebacken har Stephen Warnock tatt godt vare på sin sjanse, og den egenproduserte spilleren holdt Ronaldo bra i sjakk sist søndag.  Bakerst er fortsatt juryen ute når det gjelder Pepe Reina.  23-åringen med det tynne håret har hatt lite å gjøre, og ikke blitt straffet for et par glipper i feltarbeidet, men synes likevel å ha en aura av selvtillit.  En personlighet.  Det er imidlertid nok av røde keepere som har begynt storveis på Anfield, men siden ikke har maktet å takle presset da motgangen kom.  Bare tiden vil vise om Reina står distansen bedre enn James, Westerveld og Dudek.

Feil midtbane
Men det var angrepspillet, eller rettere sagt manglende angrepspill.  En avis betegnet Luis Garcia etter kampen som ”Liverpools sommerfugl på midtbanen”.  Det fjærlett og pene kan også høre hjemme i fotballen, men mot lausbikkjene Keane, Scholes og Smith ble han slukt levende.  Florent Sinama-Pongolle kan være et bra alternativ på høyrekanten, men han er fortsatt fersk og i lettvektklassen på dette nivået.  Å benytte både Flo og Luis på midtbanen i et slikt prestisjeoppgjør var etter vår oppfatning intet blinkskudd. 
Hvis Momo Sissoko hadde kommet inn kan en argumentere med at noe av bredden hadde blitt borte, men noen syvmilsteg av og til fra afrikaneren eller Steven Gerrard nede på høyrekanten ville vært en like stor trussel.  Kraften til Sissoko ville samtidig gitt Stevie G større lisens til å komme framover.  Ingen Liverpoolspillere har kommet fram til flere sjanser enn kapteinen så langt i denne sesongen, og han stod for de to farligste avslutningene også på søndag.

Manglende flankespillere
Det er tydelig at Rafael Benitez mer og mer penser inn sin formasjon på hvordan han satte opp sitt lag i Valencia.  Det er også tydelig at han ikke liker Djibril Cissé.  På Mestalla hadde han to midtbaneankre, som lå bak en playmaker og to flankespillere, mens man hadde den hardtarbeidende og fysisk sterke Mista på topp.  Ingen lag har bedre alternativer til den sentrale midtbanen enn hva Liverpool har i Gerrard, Alonso, Sissoko og Hamann.  Tårnet Peter Crouch er tydelig også håndplukket for å være en målskive lengst fremme.  Utover det har imidlertid ikke Rafa de rette typene for et slikt system.
Riise og Sinama-Pongolle er ikke klassiske vinger, selv om sistnevnte forhåpentligvis kan skoleres til å bli en effektiv flankespiller.  Garcia er en talentfull fotballspiller, som både kan skape og score flotte mål, men det er et solid spørsmålstegn om han er robust nok til å fungere stabilt som en slik playmaker i Premier League.  Han gjemte seg aldri på søndag, men han var heller aldri giftig i sin rolle mellom midtbanen og Crouch.
En kan drømme om en Harry Kewell tilbake i form, men de som har fulgt den skadeforfulgte australieren etter at han kom til Merseyside vil neppe holde pusten.  Bolo Zenden er også i troppen, men har ennå ikke gitt noe positivt svar på at han kan være en regelmessig løsning.  Benitez har kommet med grundige forklareringer på hvorfor en høyreving aldri ble innkjøpt under transfervinduet, og alt tyder på at Mark Gonzalez vil være på plass innen neste sesong, men den nakne sannhet er at det hadde vært behov for flankespillere nå.

Morientes og Cissé
En kan også undre seg hvor Morientes og Cissé passer inn i dette bildet.  Fernando Morientes har en høy stjerne hos Rafa Benitez, men har helt klart vist at han har sin styrke inne i boksen.  I engelsk fotball har han ikke fungert som et oppspillspunkt som greier å holde på ballen.  Han er en linkspiller og en som er flink til å komme først på innlegg inne i straffefeltet.  Problemet er at Liverpool er i mangelvare på spillere som kan bidra med slik ammunisjon.
En behøver ikke være noen Sherlock Holmes for å forstå at Djibril Cissé ikke er yndlingstypen til Rafa.  Hurtigtoget får sjelden tillit av manageren.  Uten defensive fibre i kroppen vil han ikke passe som en tradisjonell ving på øyriket, hvor du må slåss for å skape deg rom, men han har vist at han kan fungere som spydspiss med en Crouch eller Morientes til å skape rom for seg.  Det er en løsning som Rafa synes å vegre seg for å bruke, selv om en da kan undres hvorfor han prøvde å sikre seg Michael Owen.

Tålmodighet
Summa summarum får være at Liverpool og Benitez er i ferd med å bygge en bunnsolid defensiv plattform til det laget som har målsetting om til slutt å kunne ta igjen Chelsea & Co på toppen av ligatabellen.  Det er fortsatt en lang vei å gå, og røde supportere må belage seg på å være tålmodige etter hvert som klubbens spanske regime søker å hente inn de spillertypene som også skal gi suksess på hjemlig arena.  Seieren i Istanbul ga håp om at de rette forsterkningene kunne sikres hurtig, men dette har bare skjedd i en beskjeden grad.  En får trøste seg med at en kan finne tegn på fremgang i forhold til fjorårets ligasesong, selv om det så langt har båret preg av forsiktighet og defensiv trygghet mer enn feiende angrepspill.