50 år siden Shankly kom til Liverpool FC

I dag er det 50 år siden det ble offentliggjort at Bill Shankly forlot Huddersfield for å bli ny manager i LFC. Starten på en revolusjon som skulle føre til at de røde er den mestvinnende klubben i England.

«Min tanke var å bygge Liverpool til å bli en bastion av uovervinnelighet. Napoleon hadde denne ideen; han ønsket å erobre hele den forbannede verden. Jeg ønsket at Liverpool skulle være uangripelig. Min idé var å bygge Liverpool opp og opp til alle til slutt måtte underkaste seg og gi opp.»
Bill Shankly

AMBISJONER
Noen ganger er man bare skapt for hverandre. Liverpool hadde rundt 40.000 tilskuere på sine hjemmekamper, The Kop kunne dyrke legenden Billy Liddell, men da Bill Shankly ankom like før jul i 1959, var laget midt inne i sin femte sesong på rad i 2. divisjon.

Et godt lag som bl.a. inneholdt nevnte Liddell og Bob Paisley, hadde vunnet ligaen i 1946/47, men sakte, men sikkert smuldret det bort uten å bli erstattet av like gode spillere. Styret i LFC så åpenbart ikke faren. I 1952/53 var man to poeng fra nedrykk på 17. plass, før 28 poeng på 42 kamper (to poeng for seier) gjorde at laget endte helt sist i toppdivisjonen året etter. Til tross for at Billy Liddell banket inn 30 mål og en kar ved navn John Evans fikk 29 ligascoringer, hjalp det lite da man slapp inn 96 mål i 2. divisjon i 1954/55. 42 poeng på 42 kamper ga 11. plass og er tidenes svakeste ligaplassering for Liverpool.

I de tre påfølgende sesongene endte man på 3., 3. og 4. plass i 2. divisjon, på en tid da bare to lag rykket om i det fornemme selskap. Det virket utgjort, og Billy Liddell begynte å dra på årene også. Det var åpenbart at Liverpool, eller «Liddellpool» som noen valgte å kalle laget som lente seg mye på sin store stjerne, trengte inspirasjon. En ledende kraft.

Bill Shankly var perfekt for Liverpool Football Club, og Liverpool Football Club var perfekt for Shanks. En såkalt sovende gigant. En klubb med stort potensial, med trofaste og entusiastiske supportere, men med en ledelse som manglet ambisjoner.

Bill Shankly manglet ikke ambisjoner. Etter en god spillerkarriere, hvor krigen hadde fratatt ham noen av sine beste år, satt han igjen med FA-cupmesterskap for Preston og landskamper for Skottland. Oppvokst i en stor og stolt familie i gruvesamfunnet Glenbuck i Ayrshire i Skottland, hvor fem brødre alle spilte profesjonell fotball, hadde han fotball som lidenskap. Det lå i kortene at han ville bli en manager etter at matchstøvlene måtte legges på hylla. Han bygget opp et godt rykte i nokså beskjedne klubber som Carlisle, Grimsby og Workington, før han ble assisterende manager i Huddersfield i november 1955. En tidligere lagkamerat og god venn fra dagene i Preston, Andy Beattie, ønsket Bill som sin høyre hånd. Et år senere sa Beattie opp stillingen som følge av svake resultater, og Shankly, som hadde gjort en utmerket jobb med klubbens unge reservelag, fikk jobben som ny manager.

Huddersfield hadde vært ledende i England i mellomkrigsårene med mange titler og var den desidert største klubben hvor William Shankly hadde vært sjef. I likhet med Liverpool var de nå imidlertid blitt et lag som underpresterte i 2. divisjon og med et styre som ikke våget å investere i kvalitet. Shankly hadde prøvd å kjøpe de skotske spillerne Ron Yeats og Ian St. John, men Huddersfield mente at de ikke hadde råd.


FORLOT HUDDERSFIELD
Da Bill Shankly forlot Leeds Road, stadionet til Huddersfield, en oktoberdag hvor man hadde slått Cardiff med 1?0, sto det to dresskledde herrer og ventet på ham ved utgangen. Bill pleide å gå de få kilometerne hjem til kona Nessie og døtrene Barbara og Jean.

«God kveld, herr Shankly, mitt navn er Tom Williams. Jeg vet ikke om du husker meg, men jeg er formann i Liverpool Football Club, og dette er Harry Latham, en av mine direktører. Hvordan ville du like å bli manager for den beste klubben i landet?»

Trolig visste Bill Shankly det allerede da han fikk se tilbudet fra Liverpool i bilen til Mr. Williams ? dette var en sjanse han ikke kunne la gå ifra seg. Aldri hadde spaserturen tilbake til Nessie blitt gjort raskere. Innen han låste seg inn, skjønte han at det igjen var tid for å flytte på seg.

Avskjeden med Huddersfield Town ble ikke hjertelig for Shanks, som forhandlet med Williams og Liverpool før man visste noe i Yorkshire. Det var heller ikke kunngjort at Phil Taylor ville gå av som manager i Liverpool. Da Liverpool skulle spille ligakamp i Huddersfield 28. november 1959, begynte imidlertid ryktene å gå da hele Liverpools styre hadde meldt sin ankomst til kampen. Huddersfield vant 1?0, og da Shankly tre dager senere leverte sin daglige rapport med innledningen «Dette er min siste rapport», forsto alle hva som ville komme.

Bill Shankly ville nok ha ønsket en mer smertefri avskjed, men først og fremst var han oppglødd over de mulighetene han så for seg ved den sørlige enden av Stanley Park i Liverpool.

Det var ikke meningen at Shanks skulle tiltre som ny sportslig sjef i LFC før nærmere jul, men Huddersfield skjønte straks at man nå hadde en manager som ikke lenger hadde sine tanker og motivasjon hos dem.

1. desember 1959 ble det offentliggjort at Bill ville forlate Huddersfield til fordel for Liverpool FC.


PASS AND MOVE
Bill Shankly hadde en stor jobb foran seg i Liverpool. Han visste at dette var en storklubb som lå nede, men en del av realitetene skal likevel ha kommet som et sjokk på ham. Treningsfeltet i West Derby, noen få kilometer vest for Anfield og i urbane Liverpool, var ustelt, og den beste gressmatten ble brukt av det lokale cricketlaget. Det ble ikke spilt mer cricket etter at Shanks kom, og snart hadde man på plass et nytt vanningsanlegg kostende £3000, en liten formue den gangen. Bill kalte Anfield for «Liverpools største toalett», og snart hadde man vannklosetter på mesteparten av stadion.

Det hele var en del av visjonen til Bill Shankly. Man skulle være stolt av Liverpool Football Club, bare det beste var godt nok. Samtidig var det en plattform av jordnær lojalitet. Nokså uvanlig tok Shankly ikke med seg noen av sine tidligere trenere, men lot hele staben på Melwood få fornyet tillit. Til gjengjeld ble det forlangt hundre prosent lojalitet og hardt arbeid. Med Bob Paisley som assistent, Joe Fagan med ansvar for reservelaget og i tillegg hans landsmann Reuben Bennett, som tok mesteparten av den fysiske treningen, var en sterk ledergruppe etablert.

På treningene utviklet han en særegen filosofi. Med inspirasjon fra sin tid som spiller i Preston, at siden kamper ble spilt med en fotball, ble nesten all trening også utført med fotball. På grønt gress. Tidligere hadde spillerne gjerne startet treningen med å jogge på det harde underlaget fra Anfield til Melwood som oppvarming, og mye av preseason-treningen foregikk på sanddyner. Nå ble de legendariske five-a-side-kampene innført i Liverpool 4, og melodien var «pass and move». La ballen gå, stå ikke stille, hjelp dine lagkamerater. Gi ballfører alternativer når Liverpool hadde kontroll, sørg for å vinne den tilbake når den ble mistet. Det var nesten et banalt prinsipp, men var genialt i sin enkelhet og krevde spillere med god grunnteknikk, spilleforståelse, som kunne slå en pasning og var en lagspiller med løpskapasitet. Det var ikke plass til noen primadonnaer. Om det hørtes enkelt ut, var kravene slik at de fleste nye spillerne måtte gjennomgå tid på reservelaget før de var utlært i «The Liverpool Way». Det ble også tatt godt imot av spillerne. Det var hardt, men artig.


MANGLENDE RESULTATER
Bill skal ha lovet sine døtre at de skulle bosette seg ved kysten, i det eksklusive området Formby, som svar på innsigelsene om at man ikke ønsket å flytte fra Huddersfield. Det endte med at familien Shankly bosatte seg i West Derby, bare et par kilometer fra Melwood og nærmest vegg i vegg med treningsfeltet til Everton, Bellefield. Det dukket opp historier om at skotten hver kveld sørget for at husets hund gjorde sitt fornødne på Evertons område og at han kunne se de blå trene fra sitt soverom. Begge deler trolig en overdrivelse, men Liverpool-sjefen benektet det aldri. Han kunne sikkert ha kjøpt seg et større hus i et roligere område, men i hjerte og sjel var nå Bill blant sine egne. Det var blant vanlige folk han trivdes best.

Det virket altså å være harmoni blant stab og spillere, men for en manager vil det til syvende og sist alltid være resultatene som teller. Liverpool tapte 0?4 hjemme mot Cardiff i den første kampen med Bill Shankly som sjef, og den neste 0?3 borte mot Charlton. Ved sesongslutt var Liverpool nummer tre. Verre var det at hans første hele sesong i managerstolen ga omtrent identisk resultat, med en ny 3. plass og med nokså behørig avstand til de lagene som rykket opp. Det hjalp heller ikke at tilskuertallet igjen hadde kommet under 30.000 i snitt. Var likevel ikke Shankly denne frelseren som noen hadde sett ham ut til å være?

Shanks hadde brukt om lag £30.000 på nye spillere i sin første sommer på Merseyside, som var noe mer enn hva forgjengeren Phil Taylor var vant med, men likevel nokså beskjedent. Det var brukt en del penger på å oppgradere Melwood og Anfield, men manageren hadde samtidig redusert spillerstallen nesten ned til det halve og kuttet inn på det totale lønnsbudsjettet. Shankly skjønte at dersom Liverpool skulle ta det neste og avgjørende skrittet, måtte det handles inn mer kvalitet.

Til tross for at manageren hadde slanket stallen var styret skeptisk til å betale mer for en spiller enn de £16.000 som Shankly hadde punget ut for midtbanespilleren Gordon Milne. Det var for eksempel 14 år siden klubben hadde lagt £12.500 på bordet for Albert Stubbins. Bill likte generelt ikke direktører, som gjerne var fra en annen verden enn hva Shankly var oppvokst med og følte seg hjemme i. Han gikk nødig «upstairs» på Anfield, til annen etasje der møterommene og kontorene til ledelsen var, hvis det ikke var til faste møter. Litt ut av det blå fikk han imidlertid en viktig alliert, en som skulle få en ikke uvesentlig plass i historien til Liverpool FC. John Moores, onkelen til Liverpools senere eier David Moores, var den mektige magnaten som bl.a. startet firmaet Littlewoods og i mange år hadde kontroll over Everton. Han var dypt inne i Liverpool FC også, men man kunne ikke eie to klubber. Derfor holdt han seg i bakgrunnen og hadde en mann ved navn Eric Sawyer som sin representant i styret. I motsetning til de fleste direktører fulgte Sawyer godt med innen fotballen og likte å prate om løst og fast med Shanks. Han fortalte også at han ville støtte Shankly dersom han ønsket spillere. «Du finner dem, og jeg ordner resten,» lovet Sawyer.


ST. JOHN OG YEATS
Shankly trengte en stjerne etter Billy Liddell, og en sjef i forsvaret. Etter mange vurderinger og forhandlinger endte han opp med paret han hadde søkt under sine dager i Huddersfield, skottene Ian St. John og Ron Yeats. De to kostet om lag £60.000 til sammen, men det skulle vise seg å bli en særdeles god investering.

St. John var skotsk landslagsspiller og ble en umiddelbar yndling på The Kop da han scoret tre mål i sin debut i en lokal cupturnering mot Everton. Den da mektigere naboen vant riktignok kampen 4?3 og kunne sole seg i 1. divisjon, men et hattrick mot de blå gir deg uansett heltestatus. Temperamentsfull og kløktig ble Ian St. John den perfekte partneren til unge og fremadstormende Roger Hunt i Liverpools angrep.

«Jeg har kjøpt en gigant. Ta dere en runde rundt ham!» sa Shankly til journalistene da han presenterte Yeats. En bokstavelig talt høy og mørk midtstopper, eller centrehalf som det het i de dager. Bill Shankly hadde fått sin kaptein og sin leder.

St. John og Yeats var toppspillere, og stemningen var pisket opp i den røde delen av Merseyside før 1961/62-sesongen. Nesten 49.000 møtte opp til den første hjemmekampen mot Sunderland. Etter seks sesonger med 3. og 4. plasser i 2. divisjon fantes det ikke lenger noen feilmargin.

Det var ingen grunn til bekymring. 62 poeng på 42 kamper ga seriemesterskap åtte poeng foran Leyton Orient og opprykk til eliten. På 21 kamper foran de røde massene på The Kop vant man 18 av 21 oppgjør, og spilte tre ganger uavgjort. Ubeseiret hadde man 68?19 i målforskjell på eget gress.

Bill Shankly hadde sørget for at Liverpool Football Club var der de skulle være. 


TO STORE LAG
Resten er historie. Shanks hadde skapt en rød snøball som ikke lot seg stoppe. Etter en hederlig 8. plass i sin første sesong tilbake i det ypperste selskap tok Liverpool sitt sjette ligagull i 1963/64. Anfield kunne feire at Liverpool var det beste laget i England, og de kunne feire en skotsk skreddersønn som hadde et helt spesielt forhold til sine fans. Hvis Shankly hadde et par billetter liggende, og det hadde han ofte, ga han dem heller til dem som sto på The Kop enn til en direktør som trengte dem til sine forretningsforbindelser. Supporterne kom i det hele tatt alltid i første rekke.

Enda større følelser ble satt i sving da Liverpool vant FA-cupen året etter, i 1965. Football Association Cup hadde aldri hatt sin plass i premieskapet på Anfield før, og man ble stadig påminnet om at det kun var Everton som hadde vunnet verdens eldste fotballturnering på Merseyside. 2?1-seieren mot Leeds, da Ian St. John avgjorde i annen ekstraomgang, var en historisk dag. Wembley var kledd i helrødt, og da kunne man virkelig snakke om helrødt. Til en kamp mot Anderlecht i november 1964 hadde klubbens manager bestemt at hvite bukser og hvite og røde strømper skulle byttes ut med et komplett rødt draktsett. Det var nok en genistrek av Bill Shankly.

Ligaen ble vunnet igjen i 1965/66, da 14 spillere sørget for at datidens største rival Leeds ble distansert med seks poeng. Enda mer bemerkelsesverdig var det at av de 14 spillerne spilte Alf Arrowsmith tre kamper fra start og Bobby Graham startet én kamp. Det var som Shankly selv sa det, «samme laget som forrige sesong».

Man kan hevde at den ubøyelige tilliten etter hvert vendte seg mot mannen som nå var godt opp i 50-årene. Liverpool vant ingen titler på de seks neste årene etter dominansen på midten av 1960-tallet. Laget var imidlertid hele tiden med i tetsjiktet i 1. divisjon og kvalifiserte seg hvert eneste år til spill ute i Europa etter at man spilte sin første offisielle kamp på utenlandsk jord i Reykjavik i 1964.

Etter et tap mot Watford i FA-cupen i 1970 skjønte Bill at han måtte si farvel til de fleste av de spillerne som hadde gitt ham og fansen så mange gleder.

Bortsett fra de lokale spillerne Tommy Smith, Chris Lawler og Ian Callaghan ble det dannet et helt nytt lag ved inngangen til et nytt tiår. På begynnelsen av 70-tallet dreide deg seg om Emlyn Hughes, Ray Clemence, Steve Heighway og John Toshack. Puslespillet ble komplett da Shankly på råd fra sine gode speidere hentet Kevin Keegan fra Scunthorpe for beskjedne £33.000 rett før FA-cupfinalen, som et ungt Liverpool tapte mot Arsenal i 1971. I motsetning til mange av sine forgjengere som var hentet fra mindre klubber og lært opp på reservelaget, gikk «kjempemusa» rett inn på laget og inspirerte de røde fra Anfield til ligagull i 1972/73, seier i UEFA-cupen samme sesong og 3?0 mot Newcastle da klubben vant FA-cupen for annen gang i 1974.


AVSKJEDEN
Ved lunsjtider 12. juli 1974 sto halve Merseyside stille. Nei, mesteparten av Liverpool var nok påvirket, men for den røde delen ble det en dag da supportere av LFC var preget av fortvilelse. Bill Shankly trakk seg som manager for Liverpool Football Club med umiddelbar virkning. Det at han som sin siste gjerning hadde kjøpt Ray Kennedy fra Arsenal, ble knapt nevnt i avisene dagen etter.

«Det var som å gå til den elektriske stolen,» beskrev Shanks hvordan han følte det da han overbrakte avgjørelsen til formann John Smith. Skotten begrunnet det med at batteriene var flate og at han gjorde det av hensyn til familien, men han ble vel egentlig aldri trodd.

Til tross for sin karisma og personlighet skal Bill også ha likt et klapp på skulderen. Daværende sekretær Peter Robinson fortalte senere at Shankly flere ganger tidligere også hadde sagt opp sin stilling, men hadde hver gang blitt «overtalt» til å fortsette. Nå var det imidlertid slutt. Kilder nær klubben har fortalt The Kopite at den egentlige årsaken var ønske om et lån som Shankly hadde bedt klubben om, og som den kyniske og dyktige nye formannen Smith hadde avslått.

Bill Shankly var 60 år gammel da han trakk seg tilbake, men avholdsmannen var fortsatt i utmerket fysisk form. Kona Nessie, døtrene og barnebarna fortjente nok mer oppmerksomhet fra familiemannen Shankly, men fotballen kunne aldri viskes ut av hans blodårer. Han skal ha angret avgjørelsen kort tid etter at han ga seg, men klubben hadde nå gitt jobben med å lede de røde til en noe motvillig Bob Paisley. Man følte at det ikke var noen vei tilbake, og isteden ble det en isfront mellom legende og klubb da Shankly fortsatte å besøke Melwood for å trene på egenhånd og snakke med spillerne. Til slutt følte mange at det hindret autoriteten til Paisley at spillerne hver dag fikk råd av en «boss» som i realiteten hadde gått over i pensjonistenes rekker. Man var heller ikke villig til å gi ham en plass i styret, som han senere uttalte at han gladelig hadde akseptert. Trolig av hensyn til at man ikke ønsket en «syvende far i huset»-situasjon, slik man hadde hatt det i Manchester United etter at Matt Busby fortsatt lusket i korridorene samtidig som man stupte nedover på tabellen.


BYGDE REISVERKET
Liverpool stupte ikke på tabellen etter at Shanks ble borte. Snarere tvert imot. Under Bob Paisley tok man nye skritt og ble også dominerende ute i Europa. Reisverket var imidlertid bygget av Bill Shankly.

På treningsfeltet gjaldt de samme prinsipper som den karismatiske skotten hadde innført. Innad i klubben gjaldt de samme regler.

På tribunene var det stolte fans som hadde en lojalitet og væremåte som ingen andre, etter å ha fått troen av Bill Shankly.

Liverpool Football Club er en storklubb nå. På verdensbasis. Den klubben som hadde slitt i 2. divisjon, kan nå skilte med 18 ligamesterskap og fem ganger vinnere av den gjeveste europacupen.

Mye har skjedd siden Bill Shankly funderte på veien hjem fra Leeds Road om han skulle takke ja til tilbudet om å bli ny manager for Liverpool FC, men den revolusjonen han startet, var begynnelsen på det hele.

Uten det Bill startet for 50 år siden, ville ikke Liverpool Football Club vært den klubben den er i dag.


«I en fotballklubb er det en hellig treenighet - spillerne, manageren og supporterne. Direktørene er ikke en del av denne. De er der kun for å underskrive regningene.»


«For en fantastisk dag for fotball. Alt vi trenger er litt grønt gress og en ball.»


BILL SHANKLY

Født: 2. september 1913
Død: 29. september 1981
Fødested: Glenbuck, Skottland
Andre klubber som manager: Carlisle, Grimsby, Workington, Huddersfield
Kom fra: Huddersfield
Underskrev for LFC: 1. desember 1959
Første kamp som manager: 19. desember 1959
Sluttet i LFC: 12. juli 1974
Antall ligakamper som manager for LFC: 609
Totalt antall kamper som manager for LFC: 783
Trofeer med LFC: 

Vinnere av 1. divisjon: 1964, 1966, 1973
Vinnere av 2. divisjon: 1962
FA-cupen: 1965, 1974
UEFA-cupen: 1973