- Jeg er ikke fremtiden i denne klubben

Jamie Carragher måtte finne seg i en rolle på innbytterbenken mot Chelsea forrige helg. Scouseren innser at han ikke lenger er fremtiden i Liverpool FC.

For første gang på 11 sesonger var Carragher skadefri og tilgjengelig til en Liverpool-kamp, uten å komme med i startelleveren. I morgen kan den historien gjenta seg når Manchester City gjester Anfield.

- Jeg er ikke fremtiden i Liverpool. Daniel Agger, Martin Skrtel og Sebastian Coates er fremtiden, innrømmer Carragher overfor Daily Telegraph.

- Men jeg kan fortsatt være en del av nåtiden i noen år til. Det er bare en kamp jeg har blitt vraket til, så karrieren er ikke over ennå, legger han til.

- Dersom jeg har måttet stå over en kamp grunnet skade i løpet av de siste ti årene, har jeg blitt satt rett inn på laget igjen så snart jeg ble skadefri. Det ble jeg ikke denne gangen. Det må jeg akseptere. Jeg er enig i avgjørelsen, og forstår den. Jeg var ute i et par uker, og spillerne som kom inn gjorde det veldig bra. Jeg har alltid hevdet at mental styrke er viktig for alle spillere, og dette er en ny test av min mentale styrke, fortsetter 33-åringen.

- Tidligere hevdet folk at dersom Steven Gerrard og jeg ikke spilte, så ville laget slite. Men se på situasjonen nå. På de tre sist kampene står vi bokført med to borteseire. Det er bra for klubben. Vi må se fremover. Jeg er sikker på at manageren, Damien Comolli og eierne ser fremover, samtidig som de er opptatt av at vi gjør alt for å vinne fra uke til uke. Jeg tror jeg snakker for Stevie også, når jeg sier vi er desperate etter å hjelpe klubben til å vinne trofeer, uansett om vi spiller alle kampene eller ei.

- Det har alltid vært målet vårt. Jeg ønsker alltid å spille neste kamp, men denne klubben har vært god mot meg og jeg vil aldri vise manglende respekt overfor klubben eller noen som blir valgt til å spille i stedet for meg. Dette var en av tingene som Gerard Houllier hele tiden poengterte til meg. Du må respektere de som spiller, og spesielt de som spiller i samme posisjon som deg.

- Det faktum at jeg har spilt nesten 700 kamper for Liverpool betyr at noen annen har sittet på benken og vist meg respekt. Så jeg har ikke noe problem med at situasjonen er snudd på hodet nå. Jeg er i en av de største klubbene i verden. En klubb som jakter spillere fra alle land. Vi er ikke noen Mikke Mus-klubb uten klassespillere, så det er en stor prestasjon av meg når jeg har vært i stand til å gå rett inn på laget igjen etter skader i så lang tid.

- Du ønsker å være involvert, og du er skuffet når du ikke spiller. Men jeg er klar over at min situasjon vil forandre seg i løpet av de kommende årene. Det som skjedde sist helg var kanskje det første signalet i så måte.

- Jeg aner ikke hva jeg kommer til å gjøre når spillerkarrieren er over. Du har i grunnen bare to muligheter, enten så satser du på en managerkarriere eller så går du for en jobb i media. Det som er best for min familie og meg vil avgjøre hva det blir til. Jeg er ikke 100% sikker på at jeg vil bli manager, fordi jeg kommer ikke til å ta hvilken som helst managerjobb bare for å forbli innen fotballen. Jeg har også gjort litt arbeid for media, og det er noe jeg trives med.

- Det første året etter at jeg har lagt opp vil jeg bruke tiden min på familien, og jeg vil også studere hvordan ulike trenere jobber. Kanskje vil jeg studere Pep Guardiola, Jose Mourinho og noen av de beste italienske managerne på treningsfeltet. Arsene Wenger også. Jeg vil forsøke å analysere alt. Hvorfor managerne tar en bestemt avgjørelse i stedet for alternativet. Ikke for å være kritisk, men fordi jeg alltid har vært opptatt av spillet også etter at kampene er ferdigspilt. Å være manager blir stadig mer vanskelig, for alle har en mening nå til dags. Før var det bare pressen du måtte håndtere, men nå er det publikum også gjennom sosiale medier som Twitter og Facebook.

- Folk må også forstå at det er vanskelig for spillere å gå rett inn i en trenerjobb. Andre Villas-Boas begynte sin trenerutdanning som 16-åring, så han ligger langt foran en avdanket spiller som starter trenerkarrieren tidlig i 30-årene. Det tar lang tid å fullføre utdanningen, selv om du har tilegnet deg rutine og kunnskaper som spiller.

- Stuart Pearce ordnet det slik at jeg fikk tatt noen FA-kurs i sommer, og jeg syntes det var morsomt. Jeg vil definitivt ta ytterligere kurs slik at jeg får den nødvendige utdanningen.

- Vi ønsker alle å spille som Barcelona, men vi er ikke i stand til det. Folk har blitt for opptatt av å kopiere dem. Selv målvakter under press ønsker å vise at de er gode fotballspillere, ved å sette i gang spillet bakfra. Barcelona har forandret måten folk tenker fotball på. Jeg elsker å se Barcelona spille, men de hadde samme filosofi den tiden de slet med å kvalifisere seg for Champions League også, og vi slo dem i UEFA-cupen. De har bare spillere som er mye bedre nå.

- Da jeg begynte min karriere ble det samme sagt om Ajax. De var modellen for vårt akademi. Så snakket alle om Clairefontaine i Frankrike. Nå handler alt om La Maisa. Vi ønsker alltid å kopiere andre. Det er riktig å studere dem, men det er ikke vits i å kopiere. Vi må utvikle vår egen identitet.

- Jeg har lest hva min venn Xabi Alonso har sagt om at takling har høyere status som en kvalitet i England, men det er en del av kulturen. Kanskje hadde det enda høyere status for 20 år siden, men du kan bare ikke forandre kulturen til et land.

- Alle fedre ønsker at sønnen deres skal bli en stor fotballspiller. De er også opptatt av at han ikke skal fremstå som en feiging ute på banen. Det er mentaliteten som råder her. Wenger forklarte det meget bra når han sa at engelskmenn alltid går i krigen. Det handler ikke bare om å være i stand til å takle. Du ønsker at spillerne skal ha alt. Dersom du utvikler teknikk og konkurranseinstinkt i tillegg, kan vi få et forsprang på andre land.

- Det er ikke bare utenlandske trenere som kan få lag til å spille god fotball. Av alle managerne jeg har hatt i Liverpool er det Roy Evans fra Bootle som har hatt det mest brennende ønsket om å spille fin fotball, sammen med en fyr fra Glasgow som heter Kenny Dalglish. Jeg sier ikke at de andre ønsket at vi skulle slå langt, men de var mer opptatt av taktikk, og å vinne for enhver pris, selv om det betydde at vi slo langt opp mot en ensom spiss som Emile Heskey, som Gerard Houllier kjøpte, eller Peter Crouch, som Rafa Benitez hentet inn.

- Vi kunne reise ut i Europa og spille med ti mann bak ballen for å få et resultat. Vi hadde stor suksess ved å spille på den måten, og vant alt utenom ligaen. Jeg kritiserer ikke dette heller, men det har vært slik i dette landet lenge at utlendingene blir ansett som bedre. Sven-Gøran Eriksson og Fabio Capello var akkurat likedan. Men det handler alltid som spillerne du har tilgjengelig. Det spiller ingen rolle hva du foretrekker. Det handler om å vinne fotballkamper, og det er mange ulike måter å gjøre det på.