Sturridge lærte av Fowler
Daniel Sturridge forteller hvordan han ble en bedre spiss av å studere Robbie Fowler i deres tid sammen i Manchester City.
- Jeg var så heldig å få trene med Robbie Fowler i min tid i Manchester City. Han kunne score med alle kroppsdeler. Han var treffsikker med begge føtter, og han var farlig i lufta selv om han ikke er veldig høy. Han lærte meg å improvisere, forteller Sturridge til Liverpools offisielle magasin.
- Jeg vet at mange spillere må prøve seg i flere ulike posisjoner i ung alder, før de spiller seg til en fast rolle. Mine rollemodeller har alltid vært spisser. Jeg studerte Ian Wright, Nicolas Anelka og Dennis Bergkamp. Jeg likte også Faustino Asprilla. Når jeg gjorde mål gjorde jeg alltid samme målfeiring som ham, og slo hjul.
- Gleden av å score mål er like stor i dag som da jeg var guttunge. Det handler om å forutse hvor ballen vil komme, og du får et følelsesutbrudd når den ligger i nettet. Om noe så er gleden ennå større nå, på grunn av brølet fra publikum når det skjer. Du blir også skuffet når ballen ikke går i mål. Men da prøver du bare igjen, og sørger for at du ikke bommer neste gang.
Sturridge forteller at han husker at han spilte mot Liverpool for Aston Villa allerede som 11-åring.
- Jeg husker at jeg ble overveldet over Liverpools akademi, og tenkte: «For en plass dette er». Akademiet hadde kun vært åpent i noen måneder da, og alt var av veldig høy standard. Det var meget profesjonelt. Fasilitetene til Villa var gode, men Liverpools fasiliteter var på et annet nivå.
- Det var flere årsaker til at jeg kom til Liverpool. Historien til klubben, stemningen på Anfield under de store kampene og sjansen til å spille sammen med og lære av spillere som Steven Gerrard, Luis Suarez og Jamie Carragher. Men den viktigste grunnen til at jeg kom hit var manageren. Jeg har stor respekt for ham. Han er den eneste som har betalt penger for å hente meg, og han sa at han hadde tro på meg. Den eneste måten jeg kan betale ham tilbake på er ved å score mange mål.
- Etter at vi slo Mansfield i debuten min hadde jeg en god følelse. Når vi tapte mot Manchester United en uke senere var jeg langt nede. Jeg hadde ikke følt noe lignende på lang, lang tid. Når du ikke spiller, påvirkes du ikke så sterkt av resultatene, for kroppen din fylles ikke med adrenalin og følelser da. Etter United-kampen følte jeg at jeg hadde sviktet alle.
- Jeg har lært meg å håndtere tap, men jeg hater å tape. Når jeg var yngre kunne jeg gråte eller bli veldig sint når laget mitt tapte. De samme følelsene er der fortsatt, men jeg klarer å holde dem inni meg. Å tape er det verste jeg vet. Det spiller ingen rolle om jeg scorer fem mål om vi taper 6-5. Målene betyr ingenting da.