«Shankly lives forever»

Når jeg tenker på Bill Shankly er det først og fremst to mentale bilder som har lagret seg. Fra første kamp etter han døde og fra hjemkomsten etter -74 finalen. Det kunne vært mange flere. Det kunne for eksempel vært fra fantastiske kamper på Wembley, store spillere han fikk til klubben eller tilsvarende begivenheter som dokumenterte hans storhet som fotballmanager. For, det var først og fremst det han var; en fantastisk fotballmann som fikk Liverpool FC ut av andre divisjon, moderniserte klubben og satte en standard på hvordan ting skulle gjøres på Anfield som klubben kunne høste av lenge etter hans død.

Noen dager etter han forlot oss, lørdag 3. oktober 1981, spilte Liverpool hjemmekamp mot Swansea City. Det kunne knapt passet bedre. En gammel Shankly-spiller, John Toshack, var sjef for waliserne og da minnehøytideligheten startet før avspark tok «Tosh» av seg Swansea-drakten, og stod under ett minutts stillhet med ei knallrød drakt på seg. Det skapte debatt hos de tilreisende, men det viste med all tydelighet hvilken innvirkning Shankly hadde på livene til folk rundt seg og den respekten han nøt innen fotballen. Men det jeg husker aller best, riktig nok fra avisene dagen etter, var en enslig plakat på The Kop med påskriften «Shankly lives forever». Det var en siste hilsen fra folket på ståtribunen som betydde alt for Shankly. Budskapet var kort, enkelt, men direkte. Akkurat slik den store skotten selv ville likt det. Ikke noe jåleri og rett fra hjertet.

The Kop fikk rett, den gang som så mange ganger før. Bill Shankly lever videre. Han har for lengst blitt udødeliggjort. Ikke bare gjennom en statue bak The Kop eller med «Shankly Gates» ved inngangspartiet til klubbens Main Stand. Det handler om langt mer enn det. «The Liverpool Way» handler om viktige prinsipper for hvordan LFC skal opptre på og utenfor banen. TLW ble skapt av Bill Shankly og videreført av Bob Paisley. Jeg tilhører ikke dem som mener alt var bedre før. I dagens fotball skjer ting raskere og raskere og den som ikke henger med i timen blir akterutseilt. Pengene og «businessen» har definitivt forandret toppfotballen på øyriket og også mye av det andre som følger med. Svært mye har forandret seg siden Shankly sine dager, men nettopp derfor tror jeg det er viktig av og til å huske skottens enkle, men snusfornuftige og jordnære læresetninger for å drifte fotballklubber. Ja, selvsagt overdrev Shankly og forenklet ting for å få frem poengene sine. Han snakket alltid i store bokstaver og var aldri redd for å si meningen sin. Men det var aldri til egen, personlig vinning. Det var alltid til det beste for klubben, laget og supporterne – den hellige treenighet. Et fellesskap som ikke inkluderte direktørene, slik Shanks så det. De var der kun for å skrive under sjekkene. Som gammel gruvearbeider var han naturligvis erkesosialist. Ikke i forhold til politiske partier, han hadde ikke mye til overs for politikere. «Som fotballspiller må du kunne ta avgjørelser», sa han med klar referanse til landets MPs. Men i måten å tenke på og hvordan godene skulle fordeles og avgjørelser tas. Det hadde nok kanskje vært en av de største utfordringene hvis Shankly hadde jobbet i dagens fotballindustri. Eierskapsproblematikk og kompliserte beslutningsprosesser, enorme pengesummer både i forhold til transfers, men ikke minst i lønningsposen. Feite sportsbiler og moteløver utenfor banen – og toppsjefer som gjerne slår seg på brystet hver gang det åpner seg en liten mulighet. Han ville garantert kommet til kort og blitt frustrert over mye og mangt, men det hadde garantert også vært et stort marked for hans enkle og jordnære måte å være og oppføre seg på. Ikke minst på det medmenneskelige planet og forholdet til supporterne. Penger, business og all verdens fjas og stas burde ikke endret det forholdet – noe den moderne fotballen faktisk har gjort.

«Football without fans is nothing». Man skulle nesten tror det var et uttrykk som hører fortiden til. Det gjør det definitivt ikke. Ironisk nok er det et slagord som kommer fra supportergrupperingen med navnet «Spirit of Shankly». Protestaksjonen gjelder både nivået på billettprisene i Premier League, men også forholdet mellom klubb og supportere. Bill Shankly ville snudd seg i graven dersom han hadde fått høre om mange av endringene som har skjedd i fotball. Han ville imidlertid garantert vært enig at det var i «Shanklys ånd» og si fra om at nok var nok.
Fotball er i dag for lengst blitt et egoenes alter hvor både spillere og manager – når de får mulighet til det, skal få frem hva de har oppnådd på banen. Det handler om enkeltmennesker og enkeltspillere, og ikke så mye om det kollektive lenger. Den biten ville gjort Shankly rasende. Allerede på hans tid så vi tendenser til noe av det samme. Spillere klaget blant annet på presset og livet som fotballspiller. Slike ting falt helt for døve ører. «Arbeidspress er for meg å jobbe i gruva. Press er for meg å være arbeidsledig. Press er for meg å unngå nedrykk med lite penger å bruke. Press er ikke å spille i finalen i Europacupen, Cupfinalen eller andre store kamper. Det er en belønning!», var et av kraftuttrykkene han kom med. Mest imponert er jeg imidlertid over talen han holdt på St George’s Square i mai 1971, rett etter de hadde spilt cupfinale mot Arsenal. Ca 80,000 mennesker hadde samlet seg i sentrum for å høre på Shanks og se laget vise frem pokalen. Skotten snakket ikke om seg selv eller de fantastiske spillerne sine. Han brukte mest tid på å snakke om hvem de spilte for og hvor stor respekt han hadde for supporterne. Han sa blant annet:

«Since I’ve come here to Liverpool, to Anfield, I’ve drummed it into my players, time and again, that they are privileged to play for you. And if they didn’t believe me then, they do now. I’ve drummed into them that they must be loyal, that they must never cheat you the public… The Kop’s exclusive, an institution, and if you’re a member of the Kop, you feel you’re a member of a society you’ve got thousands of friends around you and they’re united and loyal»

Det var ikke bare ordene han brukte, men måten han sa det på. Enhver religiøs taler, politiker eller fagforeningsformann ville hatt noe å lære av Bill Shanklys måte å kommunisere på – og samtidig være folkelig.

På sin første arbeidsdag på Anfield i 1959 tok han med seg Bob Paisley og trenerne, samt banemannskapet og gikk og plukket stein fra gressmatta. Etter tolv runder gav han opp og gikk hjem til sin kjære Nessie og sa ved middagsbordet at de hadde gjort en stor tabbe med å si opp i Huddersfield og flytte til Liverpool. Kort tid etterpå fikk han lagt inn vann på toalettene på Anfield og fikk også modernisert treningsfeltet Melwood. Det meste av treningen ble gjort på løpeturene fra Anfield til Melwood. Ingenting på selve treningsfeltet minnet om profesjonell fotball. Typisk nok brettet han opp ermene og gikk løs på oppgavene med krummet nakke, sammen med finansdirektøren Eric Sawyer og formann T.V. Williams. Shankly revolusjonerte klubben. Det eneste han ikke endret på var trenerstaben. Paisley, Fagan, Bennett og Moran – flankert av Saunders og Bennison ble etter hvert kjent som «The Boot Room boys». Opprykk innenfra ble etter hvert et varemerke for klubben.
Femten år senere satt T.V. Williams, nå klubbpresident, ved enden av en stort bord i VIP loungen på Anfield og strigråt. Den litt konservative, og alltid korrekt antrukne, men likevel anerkjente legenden i styrerommet forsøkte ikke å skjule det. Tårene kom i strie strømmer. T.V. Williams hadde kjempet sine fighter med Bill Shankly. Skotten var nok aldri en stor diplomat og kunne nok være stri å ha med og gjøre i mange sammenhenger. Datoen var 12. juli 1974 – og anledningen var pressekonferansen i anledning Shanklys oppsigelse. Oppsigelsen kom som et sjokk på alle. Riktignok hadde skotten brummet og truet med å si opp med jevne mellomrom. Nå var det imidlertid slutt. Cupfinalen på Wembley ble hans siste kamp og siste trofé for klubben. Han ledet riktignok de røde i Charity Shield i august og fikk sin testimonialkamp, men nå var det slutt. Liverpool måtte motvillig godta hans avgjørelse.
Årene som fulgte ble vanskelige for alle parter. Hans kone Nessie hadde slitt med sykdom og hadde et år tidligere bedt Shanks tenke på å pensjonere seg. I 1974 hadde tiden vært inne, mente han og etter flere uker med forsøk på å overtale ham, godtok LFC avgjørelsen. For Bill Shankly fantes det imidlertid ikke mange andre interesser enn fotball. Han kjedet seg raskt, og tok faktisk også kontakt med klubben og ba om å få tilbake jobben. På mange måter var det kanskje et riktig tidspunkt for alle, unntatt Bill Shankly som ironisk nok selv hadde hatt regien? Den litt mer pragmatiske Bob Paisley tok klubben til et nytt nivå, og ble en enda mer suksessfull manager. – Ja, jeg er misunnelig, var typisk nok det korte, men ærlige svaret Shanks gav da han ble spurt om den sportslige suksessen Paisley fikk. Bill Shankly klarte ikke å holde seg unna treningsfeltet og de daglige rutinene i klubben. Han var en mann som krevde plass og ikke gikk stille i dørene. Det var ikke hans stil, det var ikke Shanks. Til slutt måtte Paisley ta et oppgjør med ham, og forholdet til klubben ble aldri det samme igjen. En litt trist slutt for en så stor mann. Fotball og Liverpool var livet hans.
Etter å ha blitt innlagt for hjerteinfarkt lørdag 26. september 1981, med gode prognoser, tålte han likevel ikke et nytt infarkt natt til tirsdag 29. september. Han døde stille med Nessie ved sin siden klokken 01.20. Overskriften på forsiden i lokalavisen var kort og godt «Shankly is dead». Mer var det ikke nødvendig å si. Den største Liverpoolmannen som har levd var borte. «Shankly lives forever!»

Denne artikkelen sto første gang på trykk i The Kopite nr. 2 2013/14