BORN IN THE USA

(Denne artikkelen sto på trykk i The Kopite nr. 6 i 2006/2007).

6. februar 2007 ble Liverpool Football Club født på ny. Nesten 115 år etter at klubben så dagens lys, kan man begynne å skrive om en ny tidsalder for de røde fra Anfield. Den vil innebære amerikanske eiere og et nytt stadion et steinkast fra dagens arena. George Gillett jr. og Tom Hicks kjøpte klubben ved å garantere for mer enn £435M.

«Dersom situasjonen blir verre enn den er nå, må jeg vurdere min situasjon, jeg håper at det aldri kommer så langt.» En gråtkvalt og presset David Moores erkjente på Liverpools årsmøte i 2004 at han ikke hadde nok økonomisk tyngde til at hans kjære Liverpool FC kunne konkurrere med Chelsea og Manchester United. En historisk kveld i Istanbul halvannet år senere gjorde at Champions League-pokalen til odel og eie kunne plasseres i premieskapet på Anfield. Det ga den populære Moores litt pusterom, men i realiteten var prosessen med å finne nye eiere allerede godt i gang.

Drøyt tre år etter det dramatiske årsmøtet i Shankly Lounge tok David Moores den endelige avgjørelsen om å selge det kjæreste han eide, nemlig Liverpool Football Club. Klubben hadde ikke vunnet ligaen siden 1990, og inflasjon av stålprisene hadde gjort at kostnadsrammen til et nytt planlagt stadion i Stanley Park var økt fra £80M til £215M. Det ble mer og mer klart at dersom man skulle ha realistiske forhåpninger om at LFC skulle kunne kjempe med de aller beste regelmessig og over tid, måtte man ha en tidsriktig arena, og innsprøytning av frisk kapital.

SOLGTE ARVESØLVET

Det som skjedde i noen dramatiske vinterdager i månedsskiftet januar/februar, forteller mye om følelsesmennesket David Moores. Scouseren som vokste opp i en av øyrikets rikeste familier og var født med en sølvskje i munnen. Livet var likevel ikke alltid like vennlig mot David. Som en relativt ung mann mistet han sin kone, en lokal skjønnhetsdronning, i en tragisk bilulykke hvor han selv førte rattet. Det skal ha preget ham siden. Han giftet seg riktignok senere med en skilt mor, men det er neppe for mye å si at Liverpool Football Club ble en bærebjelke i hans liv. Da klubben trengte penger for å oppgradere og bygge ut stadion i 1992, fikk Moores muligheten til å kjøpe sin virkelige lidenskap. Det må ha vært et stolt øyeblikk.

SOLGTE ARVESØLVET: David Moores kunne ikke konkurrere økonomisk med klubber som Chelsea og Manchester United.

Vi har ikke møtt noen supportere som tviler på de følelsene som David Moores har overfor sin klubb. Han gjorde alltid det han mente var til det beste for Liverpool FC, han støttet sine managere økonomisk og moralsk, og han blandet seg aldri inn i den sportslige driften. Managere, spillere og fans så ham på mange måter som den perfekte formann.

Hans lommer er imidlertid ikke like dype som en Abramovitsj, og han ledet aldri en forretning som kunne konkurrere med Manchester United kommersielt. 62-åringen skjønte at dersom man realistisk kunne kjempe om ligagullet, var den eneste muligheten at arvesølvet ble solgt.

UT MED DIC

Etter å ha flørtet med flere potensielle nye eiere, syntes Moores og hans styre å ha endt opp med Dubai International Capital som den løsningen man ønsket. Klubben, gjennom daglig leder Rick Parry, hadde i lengre tid priset en ny eier som både hadde de rette intensjoner og ikke minst en av verdens dypeste lommebøker. Fansen syntes også å ha akseptert at dette var veien fremover. Hva som egentlig gikk galt, skal være usagt, men det er et ugjenkallelig faktum at forholdet mellom sjeik Mohammed og Liverpool FC skar seg fullstendig på oppløpssiden. Moores skal etter sigende ha blitt engstelig da et forretningsdokument viste at investeringsselskapet hadde som mål å revurdere driften av LFC etter syv år, og at klubben bare var et av mange store prosjekter. På rød side hevder man også at araberne brukte lengre tid enn antatt på å bestemme seg og å gi de nødvendige garantier.

Moores skal ha hatt et godt forhold til den joviale George Gillett jr. helt fra han ble presentert overfor den boblende amerikaneren som eide et ishockeylag og var glad i å kjøre på ski. Han hadde skapt seg en formue bl.a. ved matvareproduksjon, i en ikke alltid like snorrett forretningskarriere. Mennesket David R. Moores likte nok den litt eldre Gillett, men supporteren i ham var trolig engstelig for om han virke-lig hadde nok penger til å bringe klubben han elsket, til topps. Det siste var hele poenget. Det var ikke nok å ha penger til å kjøpe kontroll over de helrøde, man måtte kunne bygge nytt stadion, slette gjeld og ha muskler til å få tak i bedre spillere.

Moores må ha lidd enorme kvaler da Gillett kom med et nytt tilbud, med en høyere pris for aksjene enn hva et fortsatt omstendelig DIC hadde lagt fram. Det var et tilbud man var forpliktet til å vurdere, og trolig ble han også presset av interesser som ville tjene på at det ble amerikanske dollar. Moores ville også selv dra inn om lag £8M ekstra på en avtale med Gillett i forhold til fra DIC, men vi velger å tro at det ikke var avgjørende for mannen som trådte sine første supportersko på The Kop.

DRAMATISK STYREMØTE

I et dramatisk styremøte foran kampen mot West Ham i London ble det øverste punktet på agendaen forandret fra å omhandle overtakelsen til DIC til å gjennomgå tilbudet fra Wisconsin, USA. Dette lekket ut, og sjeikene forlangte et hurtig og endelig svar fra David Moores. En eier under et enormt press ønsket mer tid til å ta sitt livs vanskeligste avgjørelse. De rike fra Dubai hadde vært i såkalte eksklusive forhandlinger med Liverpool, og Rick Parry uttalte da at «vi er veldig oppglødde over å ha kommet til et slikt stadium i forhandlingene. Vi har full tillit til at DIC vil bli veldig gode partnere for en klubb av vår størrelse og posisjon. Vi er en global merkevare, og det er avgjørende at enhver avtale er en felles investering hvor klubben skal drives som en førsteklasses forretning. Vi er alle fokuserte på suksess, men vi ønsker ikke et tiltak hvor penger bare blir slengt omkring, men hvor det legges til grunn en langsiktig og fornuftig strategi. Det dreier seg ikke om å bli leketøyet til en rik mann, men å bringe Liverpool FC til det neste nivået og sikre klubbens fremtid de nærmeste hundre år. Det er en overtakelse som ikke er uten risiko, men vi er alle veldig oppstemte over fremtiden til klubben og håper at vi har funnet den ideelle partner.»

DIC trakk sitt tilbud kvelden 31. januar, og i noen timer var det nok mange supportere som følte at deres klubb satt igjen med skjegget solid sittende fast i postkassa. En avtale med et av verdens rikeste foretak syntes å være i boks, men hadde nå en nervøs David Moores i 12. time veltet ikke bare en tre års søken etter en ny og kapitalsterk eier, men også planer for et nytt stadion som var inne i sitt syvende år? Et brannslukningsforsøk fra Parry om «stol på oss» ga neppe særlig effekt. Et avsluttende transfervindu hadde druknet i tårene over at Liverpool FC kanskje var satt mange år tilbake igjen.

Klubben hadde nemlig dårlig tid. Byggetillatelse for et nytt Anfield i Stanley Park var garantert for av klubben, men LFC hadde neppe økonomisk rygg nok selv til å kunne bygge en tidsriktig arena. Man hadde fått nødvendige statlige midler for å oppgradere det slitte området rundt den verneverdige parken, og man ønsket å komme i gang slik at prosjektet kunne stå ferdig til sommeren 2009.

HICKS PÅ BANEN

Om det var en planlagt strategi, et lykketreff, eller ganske enkelt skjebnen, skal stå ubesvart, men det var neppe helt tilfeldig. Dagen etter at en optimistisk Parry annonserte at man arbeidet kun etter mottoet om at det var til klubbens beste, drar George Gillett jr. opp en solid kanin fra hatten i form av forretningspartner Tom Hicks. En texaner med minst like stor ballast fra forretningslivet, og som også var sterkt involvert i sport og bygging av store idrettsarenaer.

To rike amerikanere var dobbelt så bra som én, tenkte nok David Moores også, og i løpet av en uke var Liverpool FC praktisk talt solgt med smitt og smule.

David Moores og Liverpool FC hadde snudd 180 grader. To godt voksne amerikanere ga et solid inntrykk da de ble presentert for fotballverdenen på en engasjerende pressekonferanse. «Liverpool Reds» og en klubb omtalt som «franchise» (agentur) vitnet om to karer i 60-årsalderen som eier hver sin ishockeyklubb, men som har minimalt med greie på fotball og bare noen tilleste kunnskaper om Liverpool FC. De prøvde heller ikke å skjule det, og virket oppriktige i sitt ønske om å hjelpe til på veien mot suksess samtidig som man var tro mot en unik historie og verdigrunnlag som det Englands mestvinnende klubb står for.

NY KURS

Moores var selv tydelig lettet over at dette nå var over: «Jeg har tro på at dette er et stort skritt fremover for Liverpool, klubbens aksjonærer og fans. Klubben er min lidenskap og styrer en enormt stor del av mitt liv. Etter nøye vurdering har jeg valgt å selge mine aksjer for å bidra til at det kommer den investeringen som er nødvendig for å bygge et nytt stadion og styrke spillerstallen. Jeg vil oppfordre mine felles aksjonærer til å gjøre det samme og støtte dette tilbudet. Ved å gjøre det, mener jeg at du også støtter en suksessfylt fremtid for Liverpool Football Club. Jeg er også henrykt over å akseptere tilbudet fra familiene Hicks og Gillett om å fortsette min involvering i klubben ved å bli president på livstid.»

Man aner at det vil bli mer profesjonelt, det vil bli mer kommersielt, det vil bli mer aggressivt i forhold til bruk av kapital, og det vil forhåpentlig bidra til mer suksess. Sannsynligvis vil det bli enda dyrere å følge sitt lag, og det kan bli andre kameler som må svelges. De supporterne som var nede i kjelleren da DIC trakk seg ut, har nok i det minste fått pusten igjen. Dette høres spennende ut for de fleste.

Sluttresultatet er det imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å spå noe om. Man kan bare vente og se hvilken kurs som amerikanerne staker ut. Man må stole på at David Moores har foretatt et riktig valg når han har satset på hard valuta i dollar. Slik har det i det hele tatt vært under hele den prosessen som nå nærmer seg sin helt og endelige slutt. Avgjørelsen til Moores er det som avgjør hva Liverpool FC vil stå for i sin nye tidsalder. Rikmannssønnen greide aldri å vinne ligaen fra formannsstolen, men hvis hans salg nå medfører at hans lag endelig snart skal trone på toppen av engelsk fotball igjen, vil det gjøre ham like glad.

KOP FOOTBALL LIMITED (KOP)

STYRET I KOP: Foster Gillett (f.v.), George Gillett, Tom Hicks, Tom Hicks Jr, Rick Parry og David Moores.

KOP er et privat aksjeselskap kontrollert av George Gillett jr. og Thomas O. Hicks.

Gillett/Hicks betaler £5000 for hver aksje i Liverpool FC.

34.823 aksjer gjør at den totale aksjeverdien for Liverpool FC er på £174,1M

Gjeld pr. 31.12.2006 er på £44,8M.

Foretaket Liverpool Football Club har dermed en verdi (total aksjebeholdning + gjeld) på £218,9M.

KOP har sikret seg den samlede aksjebeholdning til Liverpools styre, totalt 18.187 aksjer som utgjør 52,2 prosent av aksjekapitalen. 

David Moores hadde av dette 17.923 aksjer (51,4 prosent). I tillegg 3482 aksjer (10 prosent) fra Granada. KOP har dermed kontroll over 21.669 aksjer, eller 62,2 prosent av totalen.

Øvrige aksjeeiere som selger aksjer til £5000 pr. stk., vil til gjengjeld være garantert rettigheter på livstid for kjøp av billetter til hjemlige cuper, cupfinaler og sesongkortbillett på det nye stadionet.

KOP har til hensikt å bygge, så fort som overhodet mulig, et nytt 61.000-seters stadion i Stanley Park.

KOP har indikert at de forplikter seg til et årlig transferbudsjett og er i stand til å gi Liverpools sportslige ledelse ytterligere midler om nødvendig.

KOP støtter både den nåværende daglige ledelsen og den sportslige ledelsen for å opprette stabilitet i klubben.

Styret i Liverpool Football Club 2007: Foster Gillett, George Gillett, Tom Hicks, Tom Hicks jr., Rick Parry og David Moores

EXIT UTEN VERDIGHET

(Denne artikkelen sto på trykk i The Kopite nr. 3 2010/2011)

De ble møtt med jubel, de forlater Anfield med forakt og med ønske om aldri å se dem igjen. Tom Hicks og George Gillett var eierne fra helvetet. Da David Moores solgte familiesølvet i februar 2007 ble det til helt feil personer. De løy, de gikk bak ryggen på manageren, og de viste forakt for supporterne. I sin grådighet ventet i første rekke Tom Hicks med å selge en klubb som var belånt i en slik grad at det gikk ut over det sportslige, og håpet at han sammen med svirebroren George kunne stikke avgårde med det store potten. Klubben, og hvordan det gikk med den og dens fans, fikk heller seile sin egen sjø.

Martin Broughton nevnte flere ganger under de dramatiske dagene da Liverpool FC endelig ble solgt, at Hicks og Gillett nå hadde en mulighet til å komme ut av dette med en viss verdighet ved å la salget bli gjennomført. Ikke overraskende takket de nei til den muligheten, og brukte alle mulige knep på fortsatt å kunne holde sitt klamme tak rundt en institusjon de var i ferd med å kjøre helt i grøfta.

Da Tom Hicks ble intervjuet på Sky etter at det var et faktum av at Liverpool FC nå ble eiet av NESV og John W. Henry, var det langt fra noen angrende synder som stod frem. Dette var noe av det han sa:

- En veldig verdifull eiendel har blitt svindlet fra oss i en episk svindel. Jeg er veldig sint på grunn av dette.

Det at LFC var en “eiendel” forteller alt om hvilken innstilling han hadde til å ha kontroll over de røde fra Anfield.

- Vi vet det finnes bedre eiere for Liverpool FC rundt om i verden enn NESV. Vi kjente til dem fra før, og ble frustrert hver eneste gang vi hadde samtaler med dem. Vårt ønske var å overdra Liverpool til den rette eieren.

Intet ydmykt ønske om lykke til altså for de som nå har fått nøkkelen til hovedinngangen under Main Stand. Bedre eiere for Hicks – les hvem som var villig til å gi ham mest penger.

- Liverpool er et veldig sunt økonomisk foretak. Gjelden var litt for høy, det innrømmer jeg, men vi skulle fikse det.  Driften gikk godt, og vi betjente renteutgiftene med god margin.

Over £40M i årlige renteutgifter og minus på de fire siste transfervinduene, forteller at LFC langt fra var blitt noe sunt økonomisk foretak under Hicks og Gillett.

- RBS, styreformannen og de ansatte konspirerte mot oss, slik at vi ikke fikk nedbetalt gjelden. Vi betalte dem veldig høye lønninger, og de konspirerte mot oss. Vi trodde de var våre venner. Jeg trodde de var lojale. Jeg tok feil. Hmmm, mange vil nok si at banken og styret forstod hva som var til det beste for Liverpools fremtid.

- Dette var en organisert sammensvergelse, som foregikk over flere måneder. De som stod bak var Royal Bank of Scotland og Martin Broughton. Han ønsket bare god PR. Han er Chelsea fan, han er ikke engang Liverpool-fan. Han ønsket å fremstå som mannen som ble kvitt amerikanerne. Og så solgte han til nye amerikanere. Klubben ble solgt, hvem selgeren holdt med vil en si har mindre betydning, og det ble sagt av en som overhodet ikke har peiling på fotball.

- Vi brukte £300M brutto på spillere, og £150M netto. Dette var nest mest, eller tredje mest i ligaen. Men det leser du aldri noe om i media. Det kan ha hatt sammenheng med at hvis man gjør et raskt overslag kjøpte LFC spillere for £172M, solgte for £145M og brukte £27M netto under H&G. Dette er cirkatall, men en forstår tegningen.

- Rafael Benitez tok aldri ansvar for resultatene, og la i stedet skylden på eierne. Andre managere gjør ikke det.  Rafa må ta ansvar for sine egne resultater. Andre formenn skylder heller neppe på manageren, når han er nødt til å selge nøkkelspillere og erstatte dem med billigere løsninger

- Interesserte kjøpere ble skremt vekk av ryktene om finansielle problemer spredt av RBS, samt ryktene om uro og organisert internett-terrorisme som ble rettet mot folkene som var involvert. En stor takk til spesielt fansen som hindret at H&G fikk skodd seg på sin vannstyring.

- George sa på pressekonferansen da vi tok over klubben at spaden skulle være i jorda innen 60 dager. Det har fansen hengt seg opp i. De har ikke snakket om realitetene med hensyn til finanskrisen. Vi hadde sjansen til å bygge et verdensklassestadion i Liverpool, og jeg håper gruppen som nå har tatt over en dag vil bygge den stadion.

Så vidt vi husker ble det også gjentatt flere ganger at man skulle bygge en ny arena, og George Gillett påstod at han aldri hadde sagt noe om en spade som skulle i jorda.

Tom Hicks fikk igjen dokumentert at hele mannen er en eneste stor løgn. Og nå forsvinner heldigvis han og George Gillett ut av røde supporteres liv.

Tom and George,

you’re not welcome here!

—

TIMELINE HICKS & GILLETT

6. februar 2007

Hicks og Gillett overbyr Dubai International Capital og tar over Liverpool FC. Ved kjøp av aksjer og overtakelse av gjeld er prislappen £218,9M.

Mai 2007

Liverpool blir slått av Milan i finalen i Champions League. Hicks lover Rafael Benitez at det skal bli penger til spillerkjøp.

Nov 2007

Det oppstår offentlig krangel mellom de amerikanske eierne og Benitez angående hvilke transfermål manageren har. Gillett og Hicks forteller manageren at han “skal konsentrere seg om å trene og veilede spillerne som han allerede har”.

Jan 2008

Hicks innrømmer at klubben har henvendt seg til Jürgen Klinsmann med tanke på å erstatte Benitez.

Jan 2008

Liverpoolsupportere danner supporterunionen Spirit of Shankly, og protesterer mot det sterkt belånte eierskapet til amerikanerne før og etter 2-2 kampen mot Aston Villa på Anfield.

April 2008

Det sies at det er isfront mellom Gillett og Hicks, som knapt snakker sammen og bidrar til en klubb i opprør.

Juni 2009

Christian Purslow blir ansatt som administrerende direktør.

Hans oppgave er å finne £100M i investeringer. Liverpool skal ha en gjeld på £237M.

Sept 2009

Gillett kritiserer Benitez i et møte med Spirit of Shankly. Han hevder at de røde har en sunnere finansiell situasjon enn Manchester United.

Jan 2010

Tom Hicks jr, styremedlem i klubben, svarer på en e-mail fra en supporter med å skjelle ham ut.

April 2010

Hicks og Gillett medgir at klubben er til salgs etter en refinansiering med Royal Bank of Scotland. Martin Broughton, styreformann i British Airways, blir ansatt som midlertidig styreformann med ansvar for å styre et salg av LFC.

Mai 2010

David Moores, som solgte klubben til Gillett og Hicks, sier til avisen The Times at eierne må trekke seg.

Mai 2010

Liverpool ender som nr.7 i Premier League, et år etter at de tok sølv. Klubben har et rekordstort underskudd på £54,9M, med renteutgifter på £40,1M.

5.okt 2010

Liverpool annonserer at de har mottatt to gode bud. Hicks og Gillett hevder at budene er for lave, og prøver å sparke Purslow og Ayre fra styret. Det starter dramatiske ti dager som ender med at New England Sports Ventures kjøper klubben for £300M.

Kilde: thetimes.co.uk