Da Kongen kom tilbake

Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat tok imot Kenny Dalglish med åpne armer da Liverpool hentet ham som erstatter for Kevin Keegan i 1977. Men jeg ønsket ham desto mer velkommen da han erstattet Roy Hodgson for fire år siden.

Kevin Keegan var mitt store barndomsidol. Og den eneste favorittspilleren jeg noensinne har hatt. Den vesle fotballspilleren med de flagrende sorte lokkene knuste fullstendig et ungt fotballhjerte da han valgte å forlate Liverpool sommeren 1977. Den følelsen en ti år gammel gutt satt igjen med når han oppdaget at hans store idol var på vei bort fra favorittklubben kan nesten ikke beskrives. «Kjærlighetssorg» er vel ordet som er mest dekkende når man skal forsøke å beskrive tilstanden som tiåringen befant seg i den sommeren.

Jeg kan tenke meg at det er en del Liverpool-fans født rundt 2005 som akkurat nå sliter med de samme følelsene, nå som Steven Gerrard har sagt at han forlater Liverpool til sommeren. Eller som gjorde det da Luis Suarez forlot Liverpool i sommer. Det er tungt for et ungt fotballsinn å «miste» favorittspilleren sin.

Men dette blir en digresjon. Det var ikke Steven Gerrard denne artikkelen skulle handle om. Ei heller Luis Suarez. Ikke Kevin Keegan heller, for den saks skyld.

Faktum var imidlertid at jeg ikke klarte å mobilisere den helt store entusiasmen da jeg leste i lokalavisen en augustdag i 1977 at en 26 år gammel skotte jeg aldri hadde hørt om skulle erstatte «verdens beste fotballspiller». Kenneth Mathieson Dalglish ble aldri like stor og viktig for meg som Joseph Kevin Keegan hadde vært. Men for Liverpool FC ble mannen som senere skulle få klengenavnet King Kenny både større og viktigere.

Dalglish fant seg nemlig umiddelbart til rette i Liverpool, og gjorde fem mål på sine seks første ligakamper i 1977. Han fikk en glimrende start i ligadebuten borte mot Middlesbrough, med en nettkjenning allerede etter sju minutters spill. I sin hjemmedebut scoret han rett etter pause mot Newcastle. Det gikk ikke lang tid før supporterne hadde glemt The Mighty Mouse – Kevin Keegan. Dalglish var den nye kongen. King Kenny.

Resten av historien kjenner vi. Kenny Mathieson Dalglish ble en Liverpool-legende. Større enn Kevin Keegan noen gang ble. Som spiller ble han ligamester med Liverpool fem ganger, ligacupmester fire ganger og han var med på å vinne den gjeveste Europacupen tre ganger. Som manager/spillende manager vant han i tillegg ligaen tre ganger til, FA-cupen to ganger og ligacupen en gang til. Dette var også mannen som gikk i samtlige av begravelsene etter Hillsborough-tragedien. Han ble den største Liverpool-legenden av dem alle, og mange regner ham også som den beste spilleren som noengang har spilt for Liverpool.

Personlig har jeg imidlertid aldri vært mer glad for å se Kenny Dalglish i Liverpool enn en januardag for nøyaktig fire år siden. Roy Hodgson – en manager som i mine øyne aldri skulle ha satt sin fot innenfor dørene på Anfield – hadde kjørt Liverpool-skuta solid på grunn. Her var det ikke snakk om en troskyldig sandbanke utenfor Southampton og rådyre luksusbiler. Her var det snakk om knusing av selvtilliten til rådyre fotballspillere mot steile klipper i opprørt farvann. Hodgson var amerikanernes mann. Hicks & Gillett. Den forhatte duoen som hadde truet selve eksistensen til fotballklubben.

Aldri har jeg vært så glad for å se en Liverpool-manager få sparken som den 8.januar 2011. Selv ikke da Graeme Souness fikk fyken i januar 1994. Og det sier mye!

Aldri har jeg vært så glad for å se Kenny Dalglish komme inn Shankly Gates som den 8.januar 2011. Selv om det i utgangspunktet bare var på en kontrakt ut sesongen. Liverpool vant bare 13 av 31 kamper under Hodgson. Jeg hadde fått nok.

Selv om det ble tap i Dalglish sin første kamp tilbake i managerstolen, en FA-cupkamp på Old Trafford som ble avgjort på et svært tvilsomt straffespark, så imponerte King Kenny det halvåret han hadde fått lovnad om. Ved sesongslutt fikk han permanent kontrakt for tre år fremover. Påfølgende sesong ledet han Liverpool til seier i ligacupen og til finale i FA-cupen. Men det var ikke nok for Liverpools nye eiere, som syntes ligaplasseringen var for svak, og Dalglish måtte dermed forlate Liverpool etter sesongen.

Selv vi som ble født på 60-tallet, og som synes at alt var så mye bedre under Keegan, kan ikke nekte for at Kenny Dalglish er den største fotballpersonligheten som Liverpool noen gang har hatt.

Og aldri har jeg glist bredere over å se deg i Liverpool FC enn den 8.januar 2011, King Kenny! At det allerede er fire år siden er litt merkelig å tenke på. Det føles som om det var i går.