Gerrard snakket ut til LFC TV

Du kan både se og lese hele det eksklusive LFC TV-intervjuet på Liverpools offisielle nettsted.

Det har gått én dag siden du annonserte at du forlater Liverpool til sommeren. Hvordan føles det?

– Litt rart. Jeg skal ikke lyve: Det har vært 24 følelsesladde timer for meg og familien, men det er fortsatt seks måneder igjen. Jeg har mye igjen å oppnå, så jeg vil fokusere på det. Det blir masser av tid for tårer og følelser når sesongen er over. Det har vært 24 tøffe timer, og jeg har måttet gjøre noen ting jeg ikke hadde tenkt å gjøre på lang, lang tid. Nå som det er virkelig, har jeg en litt rar følelse.

Hva går gjennom hodet ditt når du treffer et så viktig valg?

– Først og fremst har jeg alltid satt familien først – og så tenker jeg på klubben og meg som ett. Jeg har måttet ta et valg til det beste for alle involverte parter. Realiteten er at jeg blir 35 år til sommeren. Jeg har vært her lenge, og jeg har kommet til dette treningsanlegget siden jeg var åtte år. Jeg visste alltid at det ville ende en dag og at det ville bli en følelsesladet beslutning. Den beslutningen er her nå. Folk vil ha sine egne meninger om den, men for min del tror jeg sommeren er det rette tidspunktet for å gå videre og prøve noe nytt – komme seg ut av klubben og byen og se det utenfra for en liten stund. Forhåpentligvis får jeg muligheten til å komme tilbake.

Bildene er hentet fra Liverpool FC TV.

Var det et spesielt øyeblikk som fikk deg til å bestemme deg; et øyeblikk der du tenkte at «det er dette jeg kommer til å gjøre»?

– Ja. Det har vært mer enn et øyeblikk som har ledet meg til denne avgjørelsen, men jeg mener at nøkkelsamtalen, eller øyeblikket, var en prat med manageren. Han fortalte meg for ikke så lenge siden at tiden var inne for å vurdere hvilke kamper jeg kunne spille, av hensyn til både meg selv og laget. Jeg er smart nok til å forstå at det er det rette for alle, men når man har vært i startoppstillingen over så lang tid, er det en vanskelig samtale å ha. Jeg aksepterer det og vil fortsette å gi alt jeg har – det være seg om jeg starter eller kommer inn fra benken – men det var samtalen som svingte pendelen i retning av å komme seg vekk for en kort stund.

Var det tøft å innse det, eller visste du at det kom?

– Jeg hadde en idé om at det ville komme – jeg er et menneske, ikke en robot. Jeg er ikke 24 år lenger. Jeg skulle ønske at jeg var 24, og jeg skulle ønske at jeg hadde møtt Brendan da jeg var 24. Da tror jeg at vi hadde sittet her og snakket om alle trofeene vi hadde vunnet sammen. Men realiteten er at Brendan kom hit da jeg var 32 år, og det er synd at forholdet ikke startet for ti år siden. Jeg hadde en mistanke om at samtalen ville komme på et tidspunkt, men det var en smertefull samtale å føre. Det var nøkkeløyeblikket. Det har vært andre ting i løpet av det siste året, men det var den samtalen. Det var nøkkelen.

Som du har sagt: Du må prioritere familien først, så hvordan var samtalen med din kone og den unge familien din?

– Det var vanskelig å fortelle det til jentene, selv om de ikke er store fotballfans. De er mer opptatt av jenteting, men da de fikk høre at pappa ikke lenger skulle spille for Liverpool, tok de det ganske tungt. Da startet følelsene å ta overhånd i huset, og det var da det ble tøft. Samtidig er det spennende. Det er en strålende mulighet for meg og familien, men det er klart at det er tøft.

Men for et utrolig eventyr du kan ta familien med på.

– Ja, selvfølgelig. Nå ligger nøkkelen for meg i å avslutte sesongen sterkt personlig, samt prøve å oppnå noe med laget. Og prøve å få fansen i godt humør – de har hatt det tøft de siste seks månedene, akkurat som oss. Jeg er fokusert og har fortalt manageren at han ikke skal bekymre seg for meg. Jeg skal være her til slutten og fortsette å kjempe helt til mitt siste spark. Ingenting hadde vært bedre enn å vinne et trofé og havne blant topp fire. Når jeg ser mer enn seks måneder frem, ser jeg selvfølgelig en fantastisk mulighet til å prøve noe annerledes. Jeg har bodd i Liverpool hele livet og aldri vært utenfor byen. Det blir selvsagt en endring, men det er helt klart noe jeg ser frem til.

Du måtte fortelle lagkameratene om beslutningen – en gruppe menn som ser opp til deg. Hvordan reagerte de?

– Jeg tror de var litt sjokkerte i går. Det var som om hele klubben hadde fått noen dårlige nyheter. Jeg ønsker ikke at det skal være slik. Jeg ønsket å vente til etter Leicester-kampen med å kunngjøre beslutningen min, fordi jeg ikke ville påvirke kampen. Men livet går videre; det er normalt, og vi fortsetter å jobbe hardt for hverandre. De vet hva jeg mener om dem, men det var også fint for meg å se hva noen av dem tenker om meg. Det var rørende, men vi er alle menn med en jobb å gjøre. Utfordringen vår fremover er å fortsette utviklingen, og det er jeg sikker på at vi klarer.

Jeg regnet med at du ville være ganske uberørt, fordi du hadde truffet avgjørelsen for lenge siden, men dette virker fortsatt ganske ferskt for deg?

– Det er ferskt, og sånn vil det være frem til sesongslutt. Støttemeldingene jeg har fått fra fans, spillere, støtteapparat, medier og folk jeg har jobbet med har overveldet meg. Det var slik jeg begynte å kjenne følelsene strømme på. Men jeg må være sterk og holde dem unna, for jeg drar ikke ennå, og jeg ser på de neste seks månedene som veldige viktige for både meg selv og laget. Så jeg må være sterk, fortsette å spille, og etter et par dager, bare fokusere på å prestere.

Har du lest mange av reaksjonene?

– For øyeblikket kan jeg ikke det. Jeg bytter kanal på tv-en hele tiden. Jeg svarer jo på meldinger og slikt, men det er tøft. Jeg ante ikke at dette ville bli så stort, men jeg må komme meg videre. De viktige folkene her er supporterne. De er nøkkelen til enhver fotballklubb, og jeg er heldig som får spille foran de beste i verden. Etter å ha sett noen av de tingene jeg har sett – og kanskje vil se i fremtiden – er det vanskelig å skifte beite.

Når du blir omtalt som en Liverpool-legende – noe du har blitt beskrevet som over lang tid – hva tenker du om det?

– Det er veldig flatterende, og jeg blir veldig ydmyk av det. Å bli nevnt sammen med noen av de spillerne jeg blir nevnt sammen med, er fantastisk for både meg og familien. Vi er alle store fans som har støttet klubben lenge, og det vil vi for alltid fortsette med. Å bli nevnt sammen med noen av legendene og folkene jeg ser opp til, er fantastisk – særlig for min far og min bror.

Du har lov til å bli emosjonell av det. Denne klubben har vært en så stor del av livet ditt, men du har vært en like stor del av alle våre liv og alle supporternes liv.

– Det har vært et fantastisk bånd. Så sterkt. Jeg er en av verdens heldigste personer som får ha det.

Steven Gerrard og Liverpool går hånd i hånd. Du har sagt tidligere at du ønsker å komme tilbake og tjene denne fotballklubben: Var det alltid planen, uavhengig av denne beslutningen?

– Jeg tror det er sagt mer i håp. Jeg vil bare komme tilbake til klubben hvis jeg føler at jeg er til hjelp. Selvsagt vil jeg alltid være en fan, uansett hva som skjer, men det er noe jeg må vurdere. Jeg tror at når man har vært del av en klubb så lenge og bidratt på den måten jeg har prøvd, vil man alltid ønske at det skal fortsette slik i fremtiden. Jeg vil ikke komme tilbake og bare være spilleren Steven Gerrard. Jeg vil være til hjelp, uansett hvordan jeg kan være det. Hvis jeg setter meg ned med ledelsen og de finner en rolle der jeg kan hjelpe laget eller gjøre unge gutter til spillere, vil jeg selvfølgelig vurdere det. Som du sier, har klubben vært en så stor del av livet mitt.

Jeg vet at du ikke vil snakke for mye om hvor du drar, men fansen vil vite det – alle vil vite det. Har du bestemt deg?

– Jeg forstår det, og det er grunnen til at jeg kom med kunngjøringen nå. Jeg ville ikke la dette surre og gå gjennom hele januar. Det ville ha blitt stilt spørsmål i pressen om jeg blir eller ikke. Brendan måtte ha svart på spørsmål, og spillerne måtte ha svart på spørsmål. Jeg synes ikke det er rettferdig, og jeg har alltid forsøkt å være rettferdig med andre mennesker. Jeg fortalte manageren så tidlig som mulig at tiden var inne for å flytte på seg. Jeg ville komme ut med annonseringen etter Leicester-kampen, fordi vi hadde en pause før Wimbledon-kampen. På den måten kunne jeg få det av veien og fokusere på kampene. For øyeblikket kan jeg fortelle supporterne at jeg drar til Amerika. Jeg skal spille i USA, men noe lag er ennå ikke klart. Det nærmer seg, og så snart det er klart, vil jeg kunngjøre det. Jeg skal gjøre det jeg må og tar det som det kommer. Så kan vi prøve å vinne et trofé og glemme Steven Gerrard for en stund.

Jeg tror ikke folk vil glemme deg med det første, Steven. Det er noen viktige måneder igjen – mye å spille for. Hva er drømmescenariet?

– Jeg tror det fortsatt er en realistisk mulighet for å havne blant de fire beste. Av åpenbare årsaker er det det viktigste for klubben. Det ville vært en stor bragd etter den dårlige seriestarten. Fra et egoistisk ståsted, handler det om å vinne trofeer og medaljer. Det er det folk husker, og det er det denne klubben dreier seg om. Den handler om suksess og historie. Fra den dagen man debuterer for klubben, hviler det et press på dine skuldre om å levere trofeer som kan legges til klubbens vidunderlige historier. Jeg har levd med det så lenge, og jeg vil leve med det i seks måneder til. Jeg skal gjøre mitt beste for å legge ett eller to trofeer til klubbhistorien.

Når du endelig rydder skapet på Melwood og du kjører ut portene her for siste gang – hva tror du at du vil føle? Er det mulig å forutse det?

– Ikke for øyeblikket. Men jeg er sikker på at det blir tøft. De neste ukene blir trolig som de siste 24 timene: Veldig tøffe. Men jeg er veldig stolt av hva jeg har gjort, og forhåpentligvis kan jeg skrive ytterligere noen kapitler med laget før jeg gir meg. Den siste kampen og de siste treningene blir tortur, fordi det er så vanskelig å si farvel. Forhåpentligvis blir det mer «ser deg senere» enn «farvel».

Supporterne føler seg triste. Hva er ditt budskap til dem?

– Det er vanskelig å gi et budskap, men jeg føler det samme. Det er litt igjen, og det er ingenting jeg ville ha likt bedre enn å gå rundt på Wembley eller en annen stor stadion med et trofé til dem.