Ofret alt for sannheten

Margaret Aspinall er leder av Hillsborough Family Supporter Group, som representerer over 70 av familiene til de etterlatte. I dette intervjuet deler hun tankene rundt Englands verste tribunekatastrofe og måten det har påvirket livet til seg og sin familie.

 

- Vi er bare halvveis og fortsatt gjenstår mye hardt arbeid. Derfor er det ikke snakk om å oppsummere enda. Vi er ikke i mål. Det som har preget saken siden første dag, og som fortsatt er den store skandalen, er «the cover-up». Måten omstendighetene rundt tragedien i 23 år har blitt forsøkt skjult av myndighetene. Vi har hele tiden visst om politiskandalen og måten de har forsøkt å dekke ting til på. Sjokket var imidlertid stort da vi den 12. september skjønte hvor stort omfang var og hvordan det var satt i system. Bare tenk på hvor mange mennesker som har vært involvert og alle de tilbakeslagene vi har lidd opp igjennom årene på grunn av måten politiarbeidet har blitt utført på. Dette har påført mange mennesker uendelig med smerte opp igjennom årene. Likevel, det er med glede jeg tenker tilbake på 12. september og hva Hillsborough-panelets konklusjon ble. Sannheten om Hillsborough har betydd enormt for vår by, vår klubb og våre supportere. Både de som overlevde og de som døde. Supporterne ble anklaget for grufulle ting. De ble blant annet anklaget for å ha drept sine egne. På samme måte ble også de omkomne anklaget for å ha bidratt til sin egen død. Budskapet var med andre ord: «de fortjente det». De var beruset, de kom sent til banen og mange var uten billetter. Det var beskyldningene som kom. Panelet har altså kommet frem til at det ikke var sant. Ingenting av det stemte. 
 

Det var ordren fra Duckenfield om å åpne portene, samtidig som fansen i pen 3 ropte og ba om at flere ikke måtte slippes inn, at våre sønner og døtre omkom. 2000 ekstra fans strømmet inn i de allerede overfylte avlukkene bak målet da det skjedde. Av de 2000 som kom inn på det tidspunktet omkom minst 21. Med andre ord ble de ledet frem til sin egen død av politiet. Ingen andre kan anklages eller beskyldes og det er dette som er så vanskelig og tilgi. I rapporten står det at 41 av de 96 potensielt kunne blitt reddet. For meg betyr dette ingenting. For meg er det uforståelig for ikke alle de 96 kunne blitt reddet på Hillsborough den dagen. Hvorfor skal noen måtte gå på en fotballkamp for å dø? Det var kun snakk om at politiet skulle gjøre jobben sin. Men det gjorde de ikke. Det er også vanskelig å tilgi måten de forsøkte å legge skylden på fansen for deres egen inkompetanse. Måten denne byen har blitt dratt gjennom rennesteinene på. Som alle vet så inderlig godt; hvis du bare kaster nok dritt vil noe alltid bli hengende. Det er veldig vanskelig – som vi dessverre har erfart, å bli renvasket når «the establishment» står bak og viser muskler. Vi har imidlertid klart det. Vi har blitt renvasket. Alle vet nå at våre supportere var uten skyld den dagen. Husk også på at når Liverpool FC spiller kamp kommer det mange tilreisende fra resten av England, resten av Europa og andre steder i verden. Dette var ikke bare supportere fra Liverpool by som ble anklaget. Etter min mening var politiets forsøk på å tildekke saken en anklage mot supportere fra alle lag. Dette kunne ha skjedd hvilken som helst klubb på den tiden. Derfor er dette også en historisk sak som angår hele landet og resten av fotballverden. En slik politiskandale vil aldri kunne skje igjen. Selv om det tok 23 år må det være lov å si at vi har gjort en ganske god jobb. Jeg må imidlertid understreke sterkt at vi ikke har gjort det alene og uten gode støttespillere. Familiene har hatt sterk støtte fra supportere fra inn- og utlandet i 23 år og det vil vi gjerne få takke dere for. Uten støtten fra supporterne ville vi ikke ha klart det. Tusen takk alle sammen der ute. Jeg har ikke tall på hvor mange land vi har mottatt gaver og støtteerklæringer fra. Vi står i stor takknemmelighetsgjeld til dere alle!
 

- Nokså umiddelbart og jeg skal forklare hvorfor. Det var noe med omstendighetene rundt vår sønns død, vinklingen på spørsmålene og måten dødssertifikatene var utformet på. Vi fikk rett og slett ikke svar på spørsmålene våre. Hvordan kan en 18 år gammel gutt dø på en fotballkamp, hvorfor skjedde det og hvem hadde ansvaret? Personlig fikk jeg oppgitt to forskjellige tidspunkter for når min sønn James døde. Hvilket tidspunkt var riktig? Slikt betyr mye for pårørende når vi har mistet vårt barn. Alt ble enda mer tydelig da en medisinsk kommisjon konkluderte med at alle var hjernedøde innen kl 15.15. Tidspunktet for min sønns død var etter dette. I praksis betydde det at ingenting som skjedde etter den tid var av betydning for etterforskningen. Flere og flere av oss begynte å skjønne at det lå en politiskandale i bunn og at ting ikke stemte. Forklaringene stemte rett og slett ikke. Fortsatt, den dag i dag, vet jeg ikke når gutten min omkom. Det gjelder også for mange av de andre familiene. Jeg husker også godt da vi jobbet med de private søksmålene. Allerede den gangen fikk vi tilgang på dokumenter hvor så tydelig kunne se at politirapporter var blitt endret. Alt som var blitt redigert eller slettet gikk mot vår sak. Svakheter som ble nevnt om politiets innsats ble fjernet. Over tid har vi derfor visst og sett hvordan ting har blitt dysset ned. En av de andre store overraskelsene vi fikk den 12. september var også hvordan rapporter fra medisinsk personell også gjennomgikk samme prosess. Vi hadde ingen anelse om at det gikk så langt at også vanlige ambulansesjåførers vitnemål ble «redigert». Som alle vet stod det rekker av ambulanser med medisinsk personell utenfor Hillsborough, klare til å gå i gang med vanlig redningsarbeid. Kun én ambulanse ble sluppet inn.  Resten ble stående igjen utenfor fordi politiet fortalte dem at supporterne slåss på gressmatta og at de derfor måtte holde igjen utenfor. 

 

- Så vidt jeg vet har noe tilsvarende bare skjedd en gang tidligere. Det var i saken om «Bloody Sunday». Utover det har en britisk statsminister aldri måtte stå opp i parlamentet og komme med en så sterk og uforbeholden unnskyldning. Jeg tror jeg snakker for alle når jeg sier at vi satte veldig stor pris på det. Vi hadde forventet en unnskyldning, men måten Cameron ordla seg på og måten han fremsatte den på var det klart at dette kom fra hjerterota. Det varmet, men var også veldig viktig i forhold til de som hele tiden har tvilt og kanskje også kommet med anklager mot oss. Nå vet de sannheten, nå vet de hva som skjedde. Samtidig kom det også andre unnskyldninger. Unnskyldninger vi rett og slett ikke kan akseptere. Jeg tenker på Kelvin MacKenzie, som var redaktør i The Sun, og ansvarlig for måten saken om «The Truth» kom ut på. Han har helt rett i at de ikke var eneste avis som skrev negative ting om supporterne den dagen. Men de var eneste avis som brukte slike overskrifter og gikk til frontalangrep på både byen og supporterne. For en del år siden kom han med en unnskyldning, som han siden trakk tilbake fordi han hevdet Murdoch tvang ham til å skrive den. Nå kom han igjen med en unnskyldning fordi han måtte, slik saken har utviklet seg. Ikke fordi han ønsket det. Derfor er vi ikke i stand til å akseptere unnskyldningen hans. Den betyr ingenting for oss. Vi ønsker ikke å ha noe mer med mannen å gjøre etter det helvete han har dratt oss igjennom i 23 år. Flere andre har også kommet med unnskyldninger. Blant annet South Yorkshire Police. Vi har alle mistet en stor del av livet vårt gjennom den rettferdighetskampen vi har vært nødt til å kjempe på vegne av våre familiemedlemmer som vi mistet i 1989. Vi har alle måtte gjøre store ofre for å stå kampen ut. Jeg er i dag bestemor og har gjort mange forsakelser opp gjennom årene og ikke kunne fulgt opp mine barn og barnebarn slik jeg hadde ønsket på grunn av Hillsborough.  Det fortvilende er, med den nye kunnskapen vi nå har etter 12. september, at mange mennesker i systemet visste om hvilken stor urettferdighet og hvilken skandale Hillsborough politimessig var. Men ikke et eneste menneske valgte å bruke stemmen sin til å gå ut av rekken for å legge sannheten på bordet. Før nå.

 

 

- Det stemmer på en prikk med vår egen oppfatning. Innerst inne tror jeg de håpet at den uavhengige rapporten skulle gå mot oss slik at de kunne kjøre en forside på det også, «Told you so», eller noe i den duren. Nå ble de imidlertid klemt inn i et hjørne og eneste måten de kunne komme ut av det på var å gjøre et forsøk på å komme med en unnskyldning. For meg stinker det. MacKenzie krevde til og med at politiet skulle unnskylde seg til ham personlig fordi «kildene» i 1989 hadde feilinformert. I et foreløpig høydepunkt i utøvelsen av frekkhetens nådegave krevde han også kompensasjon for hva han har gjennomgått! Hvor sykt er det? Mange av våre medlemmer har dødd siden 1989. De har gått i graven uten å få sannheten på bordet. Uten å få renvasket sine kjære. Desperate og utslitte. MacKenzie la en ekstra stein på byrden med sin forside i The Sun, og han er altså den som står frem og krever penger. Han fortjener ingenting. Jeg oppfordrer han heller til å stå oppreist, beklage seg på ekte vis som en mann – forklare oss ansikt til ansikt at han gjorde en grov feilvurdering. Han fortjener ingenting. I hvert fall ikke penger.

 

- Mer enn noen gang tidligere. The Sun vil aldri komme til å få store opplagstall igjen i Liverpool. Alle i hele landet vet nå hva The Sun utsatte oss for og hvordan de var en stemme i denne skandalen. Etter min mening burde avisen ikke blitt solgt noe sted i landet. De skulle fulgt eksempelet til News of The World og lagt seg selv ned. De har ikke bare stukket Liverpool i ryggen, men hele landet. Get out of town, er budskapet vårt!

 

Hillsborough har rørt supportere og klubber over hele verden.

Samme dag rapporten ble offentliggjort ble det også klart at vi stod ovenfor en stor politiskandale. Hva vil skje videre i denne saken?

- Det som er helt klart er at saken vil tynge South Yorkshire Police på grunn av måten de håndterte alt vedrørende Hillsborough på. La meg imidlertid være tydelig på at vi ikke anklager den enkelte politimann. Det finnes mange flinke og dyktige kvinner og menn i det korpset, bare så det er klart. Vi har fortsatt respekt for politiet i dette landet. Historisk sett var imidlertid 80-tallet en dårlig epoke for lovmakten. De fikk mye kritikk for måten de håndterte flere nasjonale kriser slik som gruvestreiken og Toxteth-opprøret på. Det var mange store konfrontasjoner i flere deler av landet og helt på slutten av det tiåret skjedde altså Hillsborough. Personlig er jeg overbevist om at «the cover up» gikk mye høyere enn bare til politiet. I det klimaet som hersket, og den negative omtalen politiet slet med, kunne ikke myndighetene tillate at politiet måtte ta skylden for Hillsborough – en katastrofe som altså kostet nesten 100 mennesker livet. Slik jeg ser det startet kampanjen for å renvaske politiet den dagen Mrs Thatcher besøkte Hillsborough for å besiktige skadene og få en oppdatering av omfanget. 

 

- Overhodet ikke. Så dum forventet jeg ikke at Thatcher skulle være. Det som ble sagt og gjort den dagen skjedde muntlig og bak lukkede dører. Så er det opp til hver enkelt og tenke seg til hvilken agenda de hadde. Jeg forventet ikke skriftlig materiale fra møtet, men jeg tror alle skjønner hva som ble bestemt og hvilken kurs som ble pekt ut. Jeg gjør det i hvert fall. Vi visste på forhånd at hun hatet fotballsupportere og hadde en sak gående vedrørende ID-kort. Hun satt med makten og var skipper på skuta. Hennes presseansvarlig, Bernard Ingham, var ingen god mann. Jeg tror han la en plan sammen med de presseansvarlige for politiet. Dette ledet blant annet til saken som kom på trykk i The Sun. Dette er min tolkning av det. Derfor vil dette alltid bli hengene ved Thatcher. Dette var hennes stab, dette var hennes politifolk. 

 

- Hillsborough er helt klart en politisk sak. Det er nok av bevis som underbygger det. Vår kampanje er imidlertid ikke politisk motivert. Vi har jaktet sannheten. Vi vil vite hva som virkelig skjedde. Og hvorfor. Innbyggerne i denne byen snur ikke ryggen til urettferdighet. Når vi opplever en urettferdighet ønsker vi å gjøre noe med det. Vi har blitt kalt «de klagende scouserne» i forbindelse med Hillsborough. Men vet du hva, «de klagerne scouserne» vant. Vi fikk sannheten på bordet. Vi stod samlet og rak i ryggen hele tiden. Vi er stolte av det vi har oppnådd. Scouserne klarte det – sammen med støtte fra supportere fra flere lag over hele verden.

 

 

- Det stemmer at Liverpool er en by for arbeidsfolk. Slik har det alltid vært og slik vil det være i mange år fremover. Det er ikke negativt, noe denne saken har bevist. Mentalitet er slik at andre mennesker ikke er mer verdt enn meg, og jeg er ikke mer verdt enn dem. Uansett hva slags bakgrunn, hudfarge eller samfunnslag du kommer fra, er det slik vi tenker i denne byen. Vi står alltid sammen når det røyner på fordi vi alle er likeverdig mennesker. 

 

- Fra folk som dere. Jeg kunne ikke ha gjort den jobben jeg har gjort hvis ikke hadde følt støtte fra supporterne og familiene. Det har gitt meg enorm styrke og kampvilje. Men den sterkeste styrken, den største drivkraften har vært min kjærlighet til barnet jeg mistet 15. april 1989. Du kan aldri gi opp når noe slik skjer. Når en stor urettferdighet rammer familien så brutalt. Hvis jeg eller familiene hadde gitt opp kampen ville vi samtidig har snudd ryggen til de 96. Kampen for rettferdighet for de omkomne har i seg selv gitt styrke. Husk også på at hvis støtteorganisasjonene hadde gitt opp så ville dette blitt hengende ved de overlevende, supporterne som var der den dagen. De var jo heltene. Det var de som satte i gang redningsarbeidet og gav førstehjelp. De gjorde politiets og redningsmannskapenes jobb. 

 

 

- For 23 år siden var jeg en veldig stille og innelukket kvinne. Jeg likte ikke søkelys på meg selv og oppsøkte heller ikke oppmerksom. Jeg vet det kanskje er vanskelig å tro i dag, men slik var det altså. Da jeg så den skaden Hillsborough gjorde med så mange – ikke minst min egen ektemann, visste jeg at jeg måtte gjorde noe. Jeg kunne ikke sitte stille. Min mann elsket Liverpool Football Club, han elsket fotball. Det gjør han fortsatt. Han verken røykte eller drakk – jeg sier ikke at han var et supermenneske. Han har aldri vært på en fotballkamp siden den dagen James mistet livet på Lappings Lane. Fortsatt følger han Liverpool via TV, men han kommer aldri til å gå på kamp igjen. Det som ofte skjer når han følger en kamp på TV er at han bare må forlate stua og gå ut i hagen. Jeg vet det er ingenting jeg kan gjøre for ham. Han trenger bare tid for seg selv. Opp igjennom årene har vi blitt tilbudt mange billetter til store kamper både på Anfield og på Wembley. Enhver fotballelskende manns drøm, skulle man tro? Han takker likevel nei hver gang. Da jeg en gang spurte ham hvorfor svarte han bare kort: hvor skal jeg da gå når jeg ikke klarer mer? Hillsborough har forandret hele livet hans. Hele familiens liv. Tenk på hva mine andre barn opplevde og gjennomgikk da storebror omkom. Han hadde tre yngre søsken. De var 16, 9 og 6 år gamle. James var atten og hadde akkurat begynte å jobbe. Han var alltid et naturlig midtpunkt, et muntrasjonsråd i familien. Sammen med kompisen Graham Wright gikk han på sin første bortekamp. Begge omkom. Vi får fortsatt besøk av vennene deres. De har vært flinke til å stikke innom og støttet oss gjennom alle år. All støtten og de gode ordene til tross. Du må ofre mye for å gjøre en jobb i en slik støttegruppe. Vi stanget lenge hodene mot veggen. Jeg vet med meg selv at jeg har forsaket familien. Jeg har ikke alltid kunne følge dem opp slik jeg gjerne skulle ha gjort. En av min barn sa en gang at vi ikke bare mistet vi James, vi mistet mamma også. Hva kan du si til det? Det er bevisste valg man må ta hele veien. Tøffe valg og kanskje ikke alltid rettferdige valg. Ja, jeg skulle gjerne ha kjørt barnebarn oftere i barnehage og på skole. Ja, jeg skulle gjerne ha besøkt mine barn oftere og invitert dem på middag. Slik en mor og bestemor gjør. Et slikt liv har jeg i store perioder måtte forsake for jobben som måtte gjøres. Andre folk i foreningen har måtte gjøre de samme valgene. Det har kostet mange mye. Jeg ser det i øyene når vi har møter. Det er ikke nødvendig å si noe. Alle vet hva vi har ofret  – og derfor var det også fantastisk å få oppleve dagen da sannheten på bordet den dagen. 

 

 

- Jeg husker alt fra den dagen. Jeg har et fotografisk minne og derfor husker jeg alt som skjedde den 15. april som det skulle vært i går. Jeg husker han stod opp om morgenen, hva han spiste til frokost og de siste ordene vi utvekslet før han gikk ut av døra. Klokken seks neste morgen fikk vi bekreftet at han var død. Han var en av de mange omkomne. Det hadde vært en tøff natt. En skrekkelig natt.


 

- Jeg kan egentlig ikke forklare det og jeg tror du ville opplevd det samme hvis du selv hadde mistet en sønn eller datter. Man går nesten umiddelbart over i en ny fase i livet. Jeg har sagt følgende flere ganger etter Hillsborough; nå må vi være øynene, ørene og stemmene til de 96. Vi må kjempe kampen til min sønn og hans kamerater. Personlig har jeg ingen utdannelse i denne retningen, jeg hadde ingen erfaring i forhold til media. Jeg skriver ingen taler. Når jeg taler sier jeg det jeg føler er riktig på det tidspunktet. Det er en oppskrift som fungerer for meg. Snakk til folket slik du føler det, er mitt råd. Tro meg, alle som mister sitt barn på en slik måte får også en indre styrke til å kjempe den kampen som må kjempes. Vi kan aldri få dem tilbake. Det vet vi og det må vi leve med. Nå kan vi bare gi dem vår styrke, kjærlighet og energi - alt som rører seg kroppen rettes automatisk mot å kjempe deres sak. Slik tror jeg det er med alle som har gjennomgått det samme.

 

 

- Jeg kan ikke lyve for deg. Det har vært perioder hvor det har vært veldig tungt. I dag er jeg en gammel dame. Jeg var relativt ung da jeg mistet min sønn.  I perioder har jeg vært både trøtt og motløs og tenkt at jeg ikke kan fortsette. Jeg måtte holde hus og hjem i tillegg til alt det andre. Jeg gikk rett og slett tom for energi, selv om viljen til å kjempe alltid har vært like sterk. Mang en gang har jeg lagt meg om kvelden og tenkt at nå er det slutt, jeg orker ikke mer. Nesten morgen våkner jeg, ser på min sønns bilder og tenker at ikke søren om jeg skal gi opp. Jeg kan ikke stoppe nå. Jeg vet at jeg kommer til å kjempe for oppreisning i denne saken til siste slutt. Vi har fått sannheten. Vi er halvveis. Nå gjenstår rettferdigheten. Noen må holdes ansvarlig for ugjerningene som ble gjort i 1989.

 

- I alle klubber vil det være idioter og små grupper som går langt over streken for hva som er akseptabelt. Da vi spilte mot Manchester United nylig møtte jeg Sir Bobby Charlton som var veldig støttende i forhold til saken vår – det samme kan sies om supporterne jeg møtte fra klubben hans. Dessverre vet vi alle hva som skjedde etter kampslutt – på tross av alt som var kommet frem i saken og bevisene som er lagt frem. Min holdning er likevel at man ikke kan anklage supportere generelt fra hva en håndfull idioter velger å gjøre. Jeg ønsker derfor at politi eller fotballmyndighetene skal utestenge slike individer på livstid. Dette har ingenting med fotball å gjøre. Alle vil ha slutt på det. Spark dem ut – de fortjener ikke å gå på fotballkamp igjen. De fortjener ikke å sitte på et sete og se kamp i trygge omgivelser. En trygghet supportere fikk etter at 96 mennesker hadde mistet livene sine Ikke gi dem oppmerksomheten de gjerne vil ha. Utestengt dem er rådet mitt. Ikke gi dem sendetid på TV eller oppslag i mediene. Prøv å la det positive overskygge det negative med fotballen. Jeg mistet sønnen min på grunn av fotball. Samtidig er det godt å vite at Hillsborough har gjort så mye bra for så mange mennesker etter 1989. Det er trygt å gå på kamp igjen og vissheten om at det ikke vil skje noe slikt igjen her i England er en god følelse. Gjennom fotball har jeg også møtt mange fantastiske mennesker. Mennesker jeg egentlig ikke ønsket å møte. Jeg ville heller hatt sønnen min i livet. Men gjennom omstendighetene har jeg vært heldig og blitt kjent med mange gode og varme mennesker over hele verden. Det har gitt meg troen på menneskene på en helt ny måte. Det er godt å se hvor mye positivt Hillsborough har gitt fotball. 

 

- Hver gang jeg hører slik tenker jeg hvorfor gå bakover i tid når vi har kommet så langt siden 1989 med å skape trygghet og sikkerhet tilbake på de britiske tribunene igjen. Kjenner ikke folk sin historie? Huske ikke folk hvordan forholdene var de 20 årene før Hillsborough skjedde? Skal vi eksperimentere med menneskeliv? Billettene vil garantert ikke bli mye billigere og man åpner for at den menneskelige faktoren igjen kan gjøre feil. Slippe for mange inn på ett område eller svikte på andre måter. Et menneskeliv er mer viktig enn en ståtribune. Husk at Leppings Lane var nesten rett under politiets kontrollrom på Hillsborough. De hadde orkesterplass til det som skjedde. Det trengte ikke CCTV for å tolke de forferdelige scenene bak målet til Grobbelaar. De kunne se det med det blotte øyet. Likevel skjedde det. Likevel mistet 96 mennesker livet. Skal vi virkelig åpne for at noe slikt kan skje igjen?