Taktikkskiftet

Mot West Ham så vi et annerledes Liverpool, vi så et lag som var mer pragmatiske og angrep med mer balanse enn vi har sett tidligere.

Meninger om LFC? Send oss et leserbrev

Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.

Dette var likevel vanskelig å legge merke til ettersom vi fortsatte å dominere og skape massevis av målsjanser slik vi har gjort i de fleste kamper under Klopp, særlig på TV-bildene. Jeg befant meg blant bortefansen på London Stadium og der var det betraktelig lettere å se disse endringene. Jeg har tatt en nærmere titt på hva Klopp, Buvac og Krawietz valgte å gjøre annerledes denne gangen.

Formasjon og balanse

Vi er vant til å se Klopps lag i en klassisk 4-3-3 formasjon, men denne lørdagen så vi noe som minnet mer om 4-4-2, i alle fall defensivt. Forsvaret var dermed uendret, med unntak av Ragnar Klavan inn for en plaget Dejan Lovren. På midten stilte de for anledningen oransje med en flat midtbanefirer satt sammen slik:

Chamberlain - Can – Wijnaldum - Sadio Mané

Foran dem satt både Mohamed Salah og Roberto Firmino. Når Liverpool var i angrep droppet Firmino ned og fungerte som en offensiv midtbanespiller og formasjonen lignet mer på 4-2-3-1.

Hvordan påvirket dette angrepsspillet?

Dette gjorde at vi hadde lynraske Salah på topp og også voldsom fart på begge vingene med Mané og Chamberlain. Når Firmino fikk en slik fri playmaker-rolle rett bak disse kommer han virkelig til sin rett og var livsfarlig hver gang han fikk ballen i dette rommet. Dette er likevel ikke sjokkerende nyheter for oss som har fulgt med på LFC de siste sesongene, det som var nytt og særlig iøynefallende for meg var hvordan backene og de sentrale midtbanespillerne ble brukt.

Vi er vant til å se våre backer fosse nedover langs sidelinjen når vi går i angrep, de pleier å skulle være breddeholderne våre når vi spiller mot etablert forsvar. Mot West Ham lå backene helt tydelig dypere, de fungerte fortsatt som breddeholdere, men angrep ikke ned mot hjørneflaggene slik vi har sett tidligere.

Vi er også vant til å se tre sentrale midtbanespillere hvor minst to av disse er med i angrep og med ønske om å komme inn i boksen. Denne gangen så vi at de fungerte mer som ”sittende” midtbanespillere, altså at de også la seg dypere og fungerte som ballfordelere fremfor målscorere. Dette gjorde at West Ham måtte stå noe høyere for å opprettholde press på ballfører, noe som igjen ga mer mellomrom å kose seg i for Roberto Firmino og bakrom for hurtigtogene på topp.

På bildet under, tatt fra fremspillet til 1-3 målet, ser vi dette tydelig. Salah strekker i forsvarsleddet mens Mane og Chamberlain starter bredt og angriper innover mens Firmino har droppet ned og styrer spillet.

Vi ser også veldig tydelig på bildet at Wijnaldum og Can holder igjen som balansespillere. Dette betydde altså at vi holdt igjen med 4-6 spillere (forsvarsrekka + Emre og Gini) til enhver tid, fremfor 2-3 (stopperne + Henderson) som vi har sett tidligere. Likevel skapte vi like mye som vi pleier, gledelig nok. Se bildet nedenfor for et eksempel på en slik situasjon.

Formasjonen vi så i angrep lignet en 2-4-1-3 formasjon hvor Firmino var nøkkelen som skulle låse opp forsvaret til West Ham. Jeg likte denne tilnærmingen og håper gutta på Liverpools Boot Room fortsetter med en slik taktikk fremover. Spesielt mot lagene vi tradisjonelt har slitt med å bryte gjennom. Dette gir oss større muligheter til å opprettholde trykket og gjenvinne ball raskt dersom vi mister den på siste tredjedel.

Mot topplagene kan 4-3-3 være like effektivt, men dette gir oss muligheten til å variere og være mer uforutsigbare enn tidligere. Det trenger et topplag. Jeg gleder meg til resten av sesongen.