Akkurat det øyeblikket hadde jeg da jeg forlot The Kop på denne første søndagen i november.

Dette var kampen da tre generasjoner skulle oppleve kamp. Min mor var i Liverpool for femte gang. For et par år siden debuterte hun som tilskuer på Liverpool-kamp borte mot Norwich. Det er for sikkerhetsskyld en av de lengste turene man tar som reisende supporter. Nå hadde dama midt i syttiårene forlangt å få oppleve Anfield.

For en kamp hun skulle få være vitne til, med sitt barnebarn Elvira på 7 år ved sin side. Liverpool møtte John Barnes gamle klubb Watford, en klubb som har hatt en grei start, og lå på sjuende plass etter 10 runder.

I billettfordelinga ente jeg opp alene på The Kop på rad 11. I hjørnet mot Centenary Stand. Til høyre satt ei dame i så godt hold at hun varma meg i den iskalde vinterlufta ved at hun også okkuperte litt av mitt røde plastsete. Til venstre satt to karer i førtiårene. Bak en far og sønn, samt to kompiser i tidlig tretti årene.

Målene rulla inn

Liverpool får det til å se så enkelt ut for tida. Det å lage målfest på Anfield begynner å bli en vane som jeg kan lett venne meg til. Tre røde mål i hver omgang? Tre i hvert mål? Ja takk! Det er et samspilt lag som leser hverandre godt, som stoler på hverandre og som spiller hverandre gode. Og de er et lag som vil noe. Og som ikke et mette etter et mål eller tre.

Coutinho, Firmino og Mané på topp. En trio som ser ut som de har spilt sammen i årevis. Mor mi sa det så fint etter kampen:

– Han der nummer 10 og han nummer 11 – du verden som de løper! De sprang som noen olja lyn utpå banen! Det var fenomenalt å se på.

Jepp, de løper, de leser spillet, de leker seg utpå der, de briljerer. Det er en fryd å se. Lekestue. Først ut var Mané, med en hurtighet ikke mange kan matche på en fotballbane. 1-0 etter 27 spilte minutter. Coutinho, som skapte så mange målsjanser, fulgte på med et deilig langskudd og 2-0 bare tre minutter etterpå. På dette tidspunktet var det high fives på The Kop, og jeg blanda meg inn i guttenes forsiktige optimisme om seriegull på raden bak.

Drømmen om seriegull

– Vi vinner serien, sa jeg. Se på disse kinnbeinene. Jeg er synsk, la jeg til. (Det er ikke sant) Dette året vinner vi serien. Bænkers.

De nikka begeistra, men minnet meg på at det var lenge igjen til våren.

Men plutselig var det ikke så lenge til våren, likevel. Firmino og Mané scora hvert sitt mål med bare fire minutters mellomrom mot The Kop i andre omgang, og vi svarte med å synge: "Liverpool, Liverpool - top of the league!"

– Kanskje du har rett, stemte kameratene i på 5-0. Jeg hadde allerede fått bamse-gruppeklem to ganger av karene til venstre. Vi hoppa rundt i en ring mellom de trange seteradene. Når Liverpool sikrer ligaledelse er det lov å klemme den nærmeste du får tak i. Vi merka ikke væromslaget fra en unaturlig lang og varm høst til bitende vinter. Vi kjente ikke den gjennomborende kulden mer. Den som Sturridge også helt klart hadde kjent på benken, og som gjorde at han kom utpå som innbytter med sorte hansker etter 70 minutter.

– Jeg hater spillere med hansker, erklærte faren på raden bak. Det er en forbanna uting! Og da Sturridge brente sjansen sin og traff tverrliggeren (som han for øvrig skulle treffe to ganger på kort tid), kom det tørt fra meg: – Det må ha vært hanskene! Latter mellom radene.

Når Liverpool leder komfortabelt 5-0, kan vi til og med se humoren i brente sjanser. I små marginer som ikke går vår vei. Det er så deilig det. Lave skuldre på kamp. Smil i munnvikene. Vennlighet på alle kanter. Lykkebobler i magen: Top of the league. For første gang på 916 dager.

Top of the league

Når selveste Anfield-legenden George Sephton sin stemme kommer over høyttaleranlegget og deler dagens resultater fra de andre Premier League-oppgjørene og erklærer på et sånt tilbakelent vis i sitt mørke toneleie: ”We are top of the league! ” Ja, da fryser man på ryggen i glede. Og når halve The Kop blir stående igjen etter kampen i ren takknemlighet og synge sin hyllest til laget: "Liverpool, Liverpool - top of the league!" så fryser jeg til og med på kinnene. Det gjør jeg bare ved helt spesielle anledninger.

Idet jeg har gått ned alle trappetrinnene fra The Kop og runda hjørnet, stopper jeg opp og ser meg tilbake. Jeg ser på alle de smilende menneskene i alle aldre som kommer ned trappa og mot meg på vei mot utgangen. Hun med det hvite håret i syttiårene, han i rullestolen med LFC-pledd over beina.

Akutt lykkefølelse

Jeg kjenner en akutt lykkefølelse for at jeg har fått lov til å oppleve nok en slik målrikt eventyrkamp på Anfield. Den tredje helt elleville i dette slaget bare i høst. Kjenner på at jeg egentlig ikke har lyst til å forlate denne lykke-arenaen.

Jeg ser det gigantiske flagget som ligger der inntil tribunen og venter på å fly over The Kop igjen mens det kjærtegner fingertuppene til alle oss som spent og utålmodig klargjør oss for nok en kamp på ferden mot den ultimate drømmen: Drømmen om å vinne ligaen.

Det øyeblikket når du bare stopper opp og kjenner på privilegiet av å få se hver hjemmekamp denne sesongen. Og for en sesong det har vært de første elleve rundene for Liverpool. Vi leder tabellen. Vi leder! Og det fordi vi faktisk har spilt best av samtlige lag i Premier League til nå. Ferdig snakka.

Dette øyeblikket alene på betongen i hjørnet av Anfield ved alle flaggene - det øyeblikket skal jeg aldri glemme.