En tankevekker

Det er noe jeg ikke forstår helt. Når Liverpool spiller er jeg ofte frustrert i store deler av kampen. Det er jo helt ulogisk. Vi har scoret mest i PL og vi har mange kreative spillere i den offensive delen av spillet og brasiliansk magi i tillegg. Allikevel frustrasjon. Hva er det som er galt? «Den man elsker tukter man» sies det. Mye rett i det. Røde supportere har hjertet utenpå drakta.

Mange kamper har fellestrekk. Vi spiller og spiller. Vi skaper sjanser, i hvert fall halvsjanser på løpende bånd. Vi brenner sjanser og en forløsende scoring sitter langt inne. Når vi har holdt på en stund med vedvarende press uten tellende resultater, begynner frustrasjonen. Da blir det ergelig med pasninger på tvers. Cornere som treffer første mann ved stolpen. To vingbacker som aldri leverer tellende resultater i form av innlegg og scoringer. Emre Can som også er vaksinert mot mål og målgivende. Og Henderson som alltid velger «sikre» pasninger. WIjnaldum er også blitt smittet av de foran nevnte.

De fleste av oss er nok skrudd slik sammen at frustrasjonen må ut. Vi mister fort tålmodigheten med spillerne. Vi er nådeløse mot våre egne. Helt til Klopp sa ifra. Tydelig. Med et vanvittig engasjement og kroppsspråk fortalte han publikum hva de kan bidra med når vi står i stampe. Det var en tankevekker for de fleste, meg selv inkludert. Er det når vi mislykkes vi trenger kritikk? Er det når vi prøver alt vi kan at mishagsytringer fra publikum vil hjelpe spillerne? På seg selv kjenner man andre. Det er aldri viktigere med støtte fra publikum enn når vi stanger slik som mot Sunderland.

Jeg vil påstå at Klopp tente publikum når spillerne trengte det som mest. Verdens beste publikum skjønte tegningen. Og støtten kom. Hele stadion presset Sunderland og Origi takket for tilliten. Og Mane halt frem krefter til en enorm forsering som endte opp i en ellvemeter.

«We are Liverpool» og «you’ll never walk alone» er mer enn sanger. Det er klubbens mantra. Vi vinner sammen og vi taper sammen.