Dette året har vi tatt det store steget og flytta med hele familien til Liverpool for å kunne være tett på laget og slippe følelsen av hjemlengsel hver gang vi sitter foran tv-skjermen og hører sangene fra Anfield eller fra ”The Traveling Kopites”. Og så langt har vi gått i en aldri så liten forelskelsesrus siden vi ankom rett før årets første hjemmekamp.

Det å endelig få møte Jürgen Klopp i egen person var en fin start. Mannen oser god karisma og fandenivoldsk, godt humør. Sjøl på den høytidelige åpninga av nye Main Stand fikk han eiere, direktører, Liverpool-legender og pressekorpset til å le med sin ærlige, uhøytidelige og morsomme væremåte. Det har vært så befriende å få en manager til klubben som er nettopp slik, og som leder an full av lidenskap og personlighet, med luftgitar-feiring og brilleknus på sidelinja, en mann med utallige klemmer på lager, men med joggeskoene godt planta i gresset. Det har gjort godt for hele omgangstonen i klubben, og det gir gode ringvirkninger. Vi ser det i spillerne som nå gir mer av seg selv i klubbens mediekanaler og i intervjuer, vi ser det i kulissene til Liverpool Football Club. Klubben framstår som mindre sjølhøytidelig. Man kan bli litt myk i knærne av mindre.

Nyforelsket og lykkelig

Så var det duket for første hjemmekamp for sesongen. Klopp hadde bedt fansen å lage masse lyd nå som 8500 ekstra seter var på plass, og lyd fikk han. Jeg sto på The Kop med min ti år gamle sønn og frøs og svetta om hverandre av trøkket og av spillet. Jeg var rørt og lykkelig helt til beinet da Liverpool kjørte over forrige sesongs seriemestre med 4-1. Gutta spilte med stor selvtillit, spilleglede og med høy lagmoral. De ble belønna med sang og jubel som slo i blikktaket. Det var vidunderlig. Og jeg var enda mykere i knærne, der jeg gikk ut av Anfield med et bankende hjerte i kvelden. Nyforelsket og lykkelig. Forventningsfull foran neste kampdate.

Oppvisninga på Anfield mot Leicester gjorde at jeg var full av sjøltillit (og fortsatt varm og blid) i forkant av kampen mot Chelsea. Og det til tross for den gode starten de blå i London har hatt – og favorittstempelet mange har gitt dem med ny manager og greit overgangsvindu. For som Arne Scheie sa det så treffende etter kampen mot Leicester:
”Når Liverpool spiller på sitt beste, er det ingen i ligaen som er bedre.” Boom!

Gjett om de røde tok sjøltilliten med seg til London. De gikk knallhardt ut og spilte overbevisende og presist i imponerende høyt tempo. De viste fra første spilleminutt at de var kommet til Stamford Bridge for å vinne. De var kommet for å vinne for deg og meg og millioner av LFC-fans over den ganske klode. (Takk og pris for at vi er kvitt en viss draktleverandørs teite slagord: ”We come not to play”.) De Røde var kommet for å vinne for den bebrilla sjefen på sidelinja, som ikke kunne annet enn å rope BOOOM, BOOOM når hans kaptein scora så vakkert 2-0-målet, så vakkert på langskuddet som bokstavelig talt var limt i krysset.

Tok en Gerrard

Etter alle spørsmålstegn om at Henderson muligens ikke er en sterk nok leder og kaptein (noe også han selv har stilt spørsmålstegn ved), tok han en Gerrard med sitt langskudd. Et slikt ellevilt langskudd lada med så mye vilje og ansvar at enhver keeper i verden ville vært sjanseløs. Sånne skudd som Steven Gerrard leverte og slik vant kamper nærmest på egenhånd. Sånne skudd blir heldigvis nå for tida belønna med bamseklemmer fra sjefen sjøl.

Det er uvant med kveldskamper på fredager, og det er kronglete for arbeidsfolk og barnefamilier å komme seg på bortekamper. Trafikken til London var komplett kaos med linjetrøbbel for togene og forsinka fly. Vi som nå har skolebarn som akkurat har gjennomført sin andre uke på skole i utlendighet og på engelsk så kampen på en tettpakka pub i Allerton, bydelen sør i Liverpool der John Lennon og Paul McCartney vokste opp. Det var ikke så verst det heller. Stemninga var god. Boblende. Elektrisk.
For Liverpool reiste hjem med 2-1-seier over Chelsea og klatra oppover på tabellen med nye tre poeng i boks.

Og dermed vant Liverpool FC nok en gang hjertet mitt, og gir meg gleden av å gå nyforelsket ut i sola ved Merseyside.