Nervene i høyspenn

Det har ikke noen rasjonell grunn for meg. Det har bare blitt sånn. Det har heller ikke hjulpet nevneverdig at United slår oss alt for ofte. Fjorårets 0-1 tap i ligaen på Anfield med en sen scoring av Rooney er dessverre ikke glemt - helt.

Hva er det med United som setter alle følelser i kok? De er jo så absolutt en klubb med tradisjoner og dedikerte fans. De har vært våre største konkurrenter i en årrekke. Liverpool og United er uten tvil de største klubbene på øyriket.

Min gode venn drosjeeier og akademitrener Ricky fra Beatles-byen sier at hans kamerater aldri kan ta en lørdagskveld på byen i Manchester - «that means trouble» sier han. Når jeg har tatt drosje til Manchester (for å ta flyet hjem) demonstrerer han rivaliseringen mellom byene med å stoppe og spørre om veien på sin uslipte scouse-dialekt midt i sentrum av byen. «You see» sier han til meg - de svarer uhøflig. Jeg tror nok du må være godt vant med dialekter for å høre at svaret er uhøflig!

Den perfekte weekend på fotballfronten starter med en solid Liverpool-seier i en tidlig lørdagskamp og et United-tap på søndag ettermiddag. De andre resultatene er ikke så viktige. Det er bare sånn det er. Det er primitiv moro. Men moro er det!

Jeg liker god sportsånd og respekt for hverandre. Jeg ville ikke vært foruten et godt United-lag. Det betyr ikke noe å slå et dårlig lag. De kan fortsette å kjøpe gode spillere for milliardbeløp og ansette en gråhåret liten seiersvant portugiser som sjef, og når vi kan slå disse - da er smaken mer enn ekstra god.

Et tap på mandagskvelden, på hjemmebane, for United. Bare tanken på å treffe min gode kollega som er United-supporter på tirsdag morgen - nei, bare tanken er nok!