Perspektiv

Som Liverpool-supporter kan man se tilbake på 14 innholdsrike måneder med tyske Jürgen Klopp som trener for klubben.

To finaler og én semifinaler er beholdningen i de fem cupturneringene tyskeren har ledet laget i, men klubben sitter foreløpig igjen med null trofeer.

14 måneder etter at Jürgen Klopp signerte som Liverpool sin nye manager kan supporterne se tilbake på innholdsrike måneder. Tyskeren og hans nærmeste medhjelpere har allerede signert en kontraktsforlengelse som binder de til klubben i de neste seks sesongene. Laget har deltatt i fem cupturneringer, noe som har endt i én semifinale og to finaler. Imponerende, særlig når man tar med i betraktningen at 49-åringen har gjort dette med en stall som ble tatt over fra

hans forgjenger, men når det er sagt har trofeene allikevel latt vente på seg. Neste måned kan Liverpool-supporterne telle fem år siden sist klubben gikk helt til topps i ei turnering.

Etter en meget fremgangsrik høstsesong kunne Liverpool feire nyttår med 1-0-seier over Manchester City og 2. plass i Premier League. Liverpool hadde nådd sin tredje semifinale på fire cupturneringer i løpet av tyskerens tid som Liverpool-manager, men noen uker senere har stemningen snudd blant klubbens supportere.

Status for januar måned er meget svake 1-3-4, og det i ei måned hvor de fleste mente at Liverpool hadde et overkommelig kampprogram. Til forskjell fra tidligere i sesongen skulle man riktig nok spille åtte kamper på 26 dager, men motstanderne skulle på papiret være overkommelig. En viss nederlender har dermed fått vann på mølla og kritisert Jürgen Klopp for å ha slitt ut sine spillere i løpet av sesongens første halvdel. At tyskeren kan kritiseres for at han mangler kompetanse når det kommer til å finne det riktige intensitetsnivået opp mot trenings- og kampoppsett kan meget vel vise seg å stemme (og kan fort være en av årsakene til at Klopp hentet den fysiske treneren Andreas Kornmayer fra Bayern München i sommer), men at spillerne sliter fordi de er utslitte er jeg ikke med på. Her forsøker heller Verheijen å utnytte Liverpool sin dårlige form for å understreke sine poenger, slik kronikkforfatteren opplever det.

I stedet har Liverpool sine motstandere, i tur og orden, avslørt det som har vært Jürgen Klopp sin store svakhet – også i løpet av tiden i Borussia Dortmund: å bryte ned lavtliggende, kompakte motstandere. I rettferdighetens navn har Liverpool vært dyktige mot godt organiserte motstandere og servert kollektive scoringer ved flere anledninger denne sesongen, men så fort én brikke (Matip, Lallana, Wijnaldum, Coutinho, Henderson og Mané) har vært ute har man fått

problemer. Klopp & co er med andre ord veldig avhengige av velfungerende relasjoner. Man så det i Dortmund også, at Klopp gjerne unngikk å rotere på lagoppstillingene.

Da Thomas Tuchel tok over for Klopp brukte han kort tid på å løse det som hadde vært forgjengeren sitt store ankepunkt. Bundesliga-kjennere mente den største forskjellen var at backene kom opp senere i angrepene enn de gjorde under Klopp. Når man ser Liverpool angripe er Clyne og Milner de to eneste breddeholderne. Vendes spillet ut på disse settes de opp én-mot-én mot en back som stort sett har god kontroll. Dette er helt naturlig. Clyne og Milner kan skape mange målgivende pasninger som backer, men da må de komme senere og overlappe spillere som settes opp én-mot-én i disse situasjonene. For at breddeholderne til Liverpool skal være en reell trussel for motstanderen må de ha gode egenskaper én-mot-én offensivt. I dagens Liverpool-stall er det etter mitt syn kun tre spillere som er i stand til å skape slik ubalanse på egen hånd: Sadio Mané, Philippe Coutinho og Sheyi Ojo. Å la Coutinho ligge som breddeholder vil bli som å sette håndjern på han, mens Ojo foreløpig er uferdig. Med andre ord; min påstand er at Liverpool er altfor avhengige av Sadio Mané.

Dette underbygges av statistikken for hvor mange poeng man tar med kontra uten senegaleseren. Liverpool har vunnet 71% av kampene Mané har vært involvert i denne sesongen, mot 30% uten han. Min påstand er at det er spillertypen Mané representerer som er så ufattelig viktig for Liverpool sitt angrepsspill, ikke nødvendigvis spilleren i seg selv. Derfor er det både naturlig og betryggende at Julian Brandt og Quincy Promes virker å være ønsket på Anfield.

Allikevel har det vært særdeles rolig på transferfronten i januar. Hvorfor, spør mange seg, naturlig nok. Liverpool behøver åpenbart spillere, og under Jürgen Klopp sin tid i klubben kan man vise til «net spend» på meget forsiktige £3m. I løpet av 2016 var det kun Everton, Swansea og Southampton som ”tjente” mer på overgangsfronten enn Liverpool. Til sammenlikning viser oversiktene at Manchester City, Manchester United, Chelsea og Arsenal brukte henholdsvis £162m, £152m, £85m og £85m. Dette kan være et perspektiv å ta med seg inn i diskusjonen rundt utviklingen i Jürgen Klopp sitt Liverpool…

JULIAN BRANDT:
JULIAN BRANDT:  Rapportene tyder på at Jürgen Klopp er ute etter en kreativ spillertype som kan skape ubalanse, noe som beroliger kronikkforfatteren.

Dette fører igjen til påstander som at de amerikanske eierne FSG slipper billig unna. Forrige uke ble Harry Wilson den 11. spilleren fra akademiet som fikk sin debut siden Klopp tok over. Med sin tyske mentalitet prater sjefen velvillig om sitt brennende engasjement for ungdommen (noe jeg tror er genuint), men dette overskygger FSG sin motvilje mot å bruke penger, påstår kritikerne. Er Klopp innerst inne misfornøyd med at han ikke får forsterket sin tropp, eller er han med på FSG sitt lag om å gjøre alt de kan for å få valuta for pengene? Med mislykkede signeringer som Andy Carroll, Alberto Aquilani, Christian Benteke, Milan Jovanović og Joe Cole fra de seneste sesongene er det greit at klubben vil være sikre på at de treffer med de kommende signeringene, men fremstår eierne som grådige? Slike spørsmål vil forbli ubesvart helt til man ser hvilke rekrutteringer man får gjort i løpet av de kommende vinduene – og hvordan disse vil fungere i Jürgen Klopp sitt Liverpool. Et argument for de som styrer med spillerlogistikken er at man tilsynelatende har truffet bra med sommersigneringer som Wijnaldum, Matip og ikke minst Mané. Fortsetter man i samme spor i somrene som kommer vil det naturligvis bidra til å stilne kritikerne.

«BØTTELØFTAR»:
«BØTTELØFTAR»:   Det tok tre sesonger før Jürgen Klopp kunne løfte sitt første trofé i Borussia Dortmund, men det gjorde han med stil.

Det er også viktig å huske at Jürgen Klopp er en mann som har vært i denne situasjonen før. Det er ikke mange år siden Liverpool-supporterne satt og trykket på F5-tasten i påvente av nyheter rundt om klubben ville bli satt under administrasjon eller ikke. Klubben var nære konkurs under de forrige eierne, og situasjonen var den samme da Klopp kom til Dortmund. Klubben hadde ligget nede med brukket rygg, men den karismatiske 49-åringen bidro til å løfte klubben tilbake til gamle høyder. Han vet bedre enn både deg, meg og de fleste andre rundt hva som vil tjene klubben i det lange løp.

Da Klopp ble ansatt ba han om tålmodighet. «Når vi sitter her om fire år vil vi sitte her med et trofé», sa han på sin første pressekonferanse. Det foreslår jeg at vi tar med oss i bakhodet. Jürgen Klopp endte tross alt på 6. og 5. plass i sine to første sesonger i Borussia Dortmund. Først i de to påfølgende sesongene ble de seriemestere. Derfor mener jeg at det etter 13 måneder med omtrent konstant fremgang, eller to-tre skritt fremover om du vil, er helt naturlig at Liverpool tar ett steg tilbake. Personlig føler jeg meg veldig trygg på at klubben er i rette hender.