Ren og pur glede
Noen kamper får du midt i fleisen. Hull er ikke akkurat Barcelona, men likevel, da; 5-1 er bra, mer enn bra, uansett hvilket lag du møter på dette nivået.
På tur opp til Anfield tippet Emil 6-1 til Liverpool. Han var nær ved å få full klaff. Selv om ingen trodde på ham der og da, bak i den svarte drosjen der stemningen og spenningen var rimelig høy to timer før kamp.
«Ingen vinner kamper så mye som 6-1», sa bestemor Bodil, fotballeksperten, forklarende til fem-åringen, som snart blir seks. Johannes på sju tippet ikke. «Jeg kan ikke noe om fotball,» sa han, og lot det bli med det.
En gang sa han dette til meg: «Jeg skal ikke bli fotballspiller, jeg skal bli sanger.» Ikke noe dårlig valg, det heller, spør du meg. Emil, derimot, skal bli fotballspiller. Han følger med, spiller på lag og er ivrig. På Anfield sto han hele kampen, stilte noen spørsmål, og hadde ellers stålkontroll. Johannes satt for det meste, spiste potetgull og drakk cola. Men de siste tjue minuttene tødde han opp. Klappet og jublet og syntes Anfield var aldeles herlig. På puben etterpå, satte begge seg ned for å se fotball på tv. Sammen på en og samme stol. Gode venner på tur i verden beste by, Liverpool.
Da jeg var sju år, så jeg på fotball i svart-hvitt på en tv kjøpt hos Olaf Moen på Surnadalsøra. Finn Seemann skrudde inn frisparket mot Jugoslavia. Norge vant 3-0. I snøfokk. Ikke på banen, men på tv-en. Det hendte at faren min vandret utenfor huset med antennen. Prøvde å peile inn et signal over gjennomsnittet. «Stå der,» ble det ropt inne fra stuen. Han stoppet. Og bildet var klart. Men han kunne jo ikke stå der. Han kom inn igjen. Og dermed var vi like langt. Ny snøfokk. Flere mål til Norge.
I dag har vi hatt med to gutter til selveste Anfield. Ingen snøfokk, ingen avstand, Mane og Milner scorer live, rett foran øynene våre. Vi står på verdens mest berømte tribune. The Kop. Rad 72.
Liverpool kan bli det beste laget
Verden har forandret seg og blitt mindre. Men jeg tipper opplevelsene er omtrent på samme nivå. I 1965 og 2016. Den sitrende spenningen, gleden, følelsen av å være med på noe stort. Guttunger bli inspirert av slikt. Vi voksne, også. Husk dette: I 1965 var tv-en et lite eventyr. Nesten så vi ikke trodde det vi så. Etter mange kamper på stadion synes jeg fortsatt Anfield er et eventyr. Det å se laget mitt live. Møte lidenskapen øye til øye. Akkurat som i 1965. Eller i 1969, da Armstrong tok seg en tur på månen. Og vi kunne se det i stua på Kvendbø. På bursdagen min.
Nå kan vi gå mot en ny månelanding. Liverpool kan fort bli det beste laget i England. Kanskje ikke i år, jeg vet ikke, men prosjekt Klopp er absolutt i rute. Når Firmino, Coutinho, Lallana, Mane og Henderson inviterer til lekestue, blir jeg så barnslig glad at jeg kjenner at jeg har valgt helt riktig lidenskap. Fotballen. Liverpool. Og ikke minst: Liverpool by. Ingen steder kan måle seg. Johannes synes de er så høflige her, så når drosjen stopper ved hotellet, går han bort til sjåførvinduet, bukker svakt, og sier: Thank you. Han vil gjengjelde gjestfriheten. Og høfligheten.