Les utdrag fra Riises bok:«Jeg hadde fått sparken, rett og slett»

Her kan du lese utdrag fra boka «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise», der han forteller om hva som skjedde i kulissene da han sluttet i Liverpool.

10. okt 2017 kl 07.57 [email protected]

Med tillatelse av Pilar forlag bringer Liverpool.no her et utdrag fra boka «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise». Historien er fortalt til Jens M. Johansson. I kapittel 57 og 58, som er gjengitt i sin helhet i denne saken, forteller Riise om tiden etter selvmålet i den første Champions League-semifinalen mot Chelsea i 2008 og hvordan tiden i Liverpool endte etter 7 år.

«Selvmålet var det siste som skjedde i kampen mot Chelsea. Tvkameraene fulgte meg idet jeg tuslet av banen. Hele verden så på. Det satt folk på tribunen. Det satt folk i Jakarta. Det satt folk på Miller’s pub i Ålesund. Jeg tørket ansiktet med drakta, sånn at ingen kunne se meg. Jeg tittet ned på skoa, drakk litt og løftet ikke hodet. De sang nå, fansen. You’ll Never Walk Alone. Men jeg var helt aleine da. Jeg har aldri følt meg mer aleine.

I garderoben satt jeg med verkende tær og et håndkle over hodet. Noen av gutta kom bort og sa at jeg ikke måtte tenke på det. Jeg så ikke hvem de var. Uansett visste jeg at de var forbanna på meg. Selvfølgelig var de det. De var skuffa og sinte og tenkte akkurat det samme som jeg hadde tenkt da andre gjorde sine tabber: På dette nivået kan man ikke gjøre sånn.

Alle vet at det skjer, en tiendedel av et sekund, så er det gjort, men det hjelper ikke. Det er utilgivelig.

Uansett, sa de. Du må komme over det. Aurélio er skadet. Du skal spille igjen i returen om en uke. Come on!

De sang nå, fansen. You’ll Never Walk Alone. Men jeg var helt aleine da. Jeg har aldri følt meg mer aleine.
SELVMÅL:
SELVMÅL:  «Selvmålet var det siste som skjedde i kampen mot Chelsea. Tvkameraene fulgte meg idet jeg tuslet av banen. Hele verden så på», skriver Riise om headingen som gikk i mål mot Chelsea i 2008.

Jeg dro hjem til huset i Woolton. Jeg spiste mer godteri og snacks enn noen gang før. Jeg syntes så usannsynlig synd på meg selv. Jeg gjorde alltid det når vi ikke bare hadde tapt, men jeg var blant dem som hadde skyld i det. Nå vasset jeg i selvmedlidenhet og sjokolade.

Dagen etter var ansiktet mitt klistret opp over alle avisene i England, og ikke bare der. Hele verden syntes å skrive om dette sinnssyke selvmålet. Mitt navn ble gjentatt overalt.

Jeg gikk ikke ut på flere dager. Jeg svarte ikke i telefonen. Jeg kunne ikke gå på nettet på grunn av alt som ble skrevet om meg. Da jeg kom til Melwood for å trene, så jeg at fansen hadde tagget på veggen: «Riise, fuck off!!» «Ginger, go home!» Hele livet hadde jeg forsøkt å bli elsket.

Alt som sto igjen, var selvmålet. Det var et bunnpunkt. Nå hadde til og med fansen, som alltid hadde vært på min side, som jeg elsket, som jeg var villig til å gjøre omtrent hva som helst for, og som jeg nesten var avhengig av, snudd seg mot meg. Sånn kunne jeg tenke. Selv om de var et fåtall, de som skrev dritt på veggen, så var det deres ord jeg så. Det var dem jeg lå våken om nettene og tenkte på. Og jeg hørte denne stemmen kverne én setning om og om igjen i hodet: «Alt sammen er din feil, er det ikke?»

Jeg kjenner mange spillere som har slitt med den stemmen. Kanskje kommer den med så stor kraft innimellom fordi vi ellers bruker mye tid på å stenge ute alle negative tanker. Jeg vet ikke. Men når stemmen først begynte å plapre, vil den ikke holde kjeft. Jeg har sett andre spillere sitte i bilen og gråte fordi de har gjort en grov feil. Jeg vet at de av og til, når demningen først brister, har følt at livet knapt har vært til å leve. Jeg har forsøkt å trøste når jeg har kunnet. Men nå var det jeg som trengte trøst.

Åtte dager senere møtte vi Chelsea på Stamford Bridge. Jeg ble tatt ut i startelleveren. Benítez håpet nok at jeg enda en gang skulle demonstrere min evne til å hente fram det beste når alt var som verst, og uansett holdt Aurélios skade ham ute av spill.

Etter tolv minutter scoret Chelsea og Didier Drogba. Nå måtte vi ha mål. Og etter hvilen klarte til slutt Fernando Torres å utligne med tjuefire minutter igjen. Jeg jobbet som et dyr på den regntunge banen. Da dommeren blåste av for full tid, kunne jeg ikke unngå å tenke at vi egentlig skulle ha jublet nå. Vi skulle ha vært i finalen igjen. Nå måtte vi ut i ekstraomganger. Der ble et Chelsea på hjemmebane til slutt for sterke for oss.

Det siste jeg tenkte før jeg endelig sovnet utpå morgenkvisten, var at jeg hadde scoret tidenes dyreste selvmål.

Det var to kamper igjen av sesongen, mot Manchester City og Tottenham. Vi lå på en trygg fjerdeplass på tabellen.

Det siste jeg tenkte før jeg endelig sovnet utpå morgenkvisten, var at jeg hadde scoret tidenes dyreste selvmål.

Jeg satt i garderoben etter trening. Jeg husker ikke hvem det var, men noen stakk hodet inn og sa at Benítez ville snakke med meg. Det var ikke noe uvanlig med det, han brukte å be spillere komme på kontoret hans for en prat. Jeg gikk bort korridoren, banket på, vi hilste før vi satte oss, og han smilte mot meg fra skrivebordet.

Så sa han: «Jeg tror det er på tide at vi går forskjellige veier. Du kan ha godt av nye utfordringer, og vi har kjøpt en ny venstreback som vi har tenkt å satse på.»

Akkurat det siste hadde jeg lest om i avisa. Liverpool hadde kjøpte Andrea Dossena fra Udinese for 7 millioner pund, men sånt hadde skjedd før. Hver gang hadde jeg tatt utfordringen og gått seirende ut av den. Så dette hadde jeg ikke forutsett.

Jeg bare satt der, halvt i sjokk. I sju år hadde jeg spilt i Liverpool. 348 kamper. Jeg hadde vunnet ligacupen, FA-cupen og Champions League.

«Du er et stort navn og kan spille i hvor det måtte være. Vi kan hjelpe deg å finne andre klubber om du vil.»

«Kan jeg få spille de to siste kampene?» var alt jeg klarte å si.

Av en eller annen grunn ble det viktig for meg å nå 350 kamper og akkurat femti i snitt per sesong. Benítez bare ristet på hodet.

Jeg ville spørre hvorfor han ikke hadde advart meg, hvorfor han ikke hadde sagt at posisjonen min var truet sånn at jeg hadde kunnet ta i enda mer, men jeg sa ingenting.

Jeg takket bare nei til tilbudet om hjelp til å finne en annen klubb. Etter en kort stillhet reiste vi oss, og jeg tok ham i hånda.

Ute i korridoren forsøkte jeg å samle tankene. Jeg hadde fått sparken, rett og slett. Jeg gikk tilbake til garderoben. Pepe Reina var der, sammen med Carragher og Gerrard. «What happened?» spurte en av dem. «Jeg er ferdig,» sa jeg. «Jeg er ferdig i Liverpool.»

Først lo de fordi de trodde jeg tulla, så ble de stille. Jeg pakket bagen, dro igjen glidelåsen og gikk ut til bilen, la den inn bak, sånn som jeg hadde gjort så uendelig mange ganger før i løpet av alle årene mine i klubben. Jeg åpnet døra på sjåførsida og satte meg inn.

Jeg startet ikke bilen. Jeg bare satt der på parkeringen til Melwood. Så begynte jeg å gråte. Jeg lurte om Maria var hjemme, eller om huset var tomt. Om hun var ute og shoppet, måtte jeg fortelle henne det når hun kom tilbake. Jeg vet ikke, kanskje forsvant noe av roen der på parkeringsplassen utenfor Melwood.

Jeg elsket Liverpool. Jeg elsket alt klubben sto for. Nå ville den ikke ha meg mer. Dette var en smerte det ikke gikk an å løpe av seg. Herregud, det gjorde vondt.

Jeg må respektere Rafael Benítez for måten han gjorde det på. Han var åpen og ærlig. Rett på sak. Etterpå ble det spekulasjoner om at det var en litt irrasjonell avgjørelse tatt på bakgrunn av selvmålet mot Chelsea, men det er ikke riktig.

Jeg hadde helt enkelt ikke prestert godt nok gjennom den sesongen. Også i forsesongen hadde jeg tillatt meg å synke ørlite grann. Jeg kan se det i ettertid.

Jeg var ikke en spiller som kunne gjøre det. Jeg måtte vise maksimal innsats til enhver tid, jobbe litt hardere enn alle de andre for å holde plassen. Men intensiteten sank med kanskje fem–ti prosent, jeg ble for komfortabel i posisjonen min, og da var jeg helt enkelt ikke god nok lenger. Og det måtte jeg betale for. På verst mulig måte.

Jeg elsket Liverpool. Jeg elsket alt klubben sto for. Nå ville den ikke ha meg mer. Dette var en smerte det ikke gikk an å løpe av seg.

I bilen tørket jeg tårene. Renset stemmen. Så ringte jeg den nye agenten min, Struan. Jeg hadde ett år igjen av kontrakten, og vi hadde strengt tatt bare ventet på å reforhandle den så fort sesongen var over. Nå var alt snudd på hodet. Jeg kunne bli ut det siste året, trene og heve lønn, men tanken på å bli i Liverpool for å sitte på benken fristet ikke.

Da Benítez sa at de skulle satse på Dossena, fortalte han samtidig at en benketilværelse var det beste jeg kunne håpe på. Selv om Dossena ikke skulle lykkes, ville jeg kaste bort fem–seks måneder av karrieren på å vente. Med 7 millioner pund investert kom de til å gi ham mange sjanser. Jeg var tjueåtte år, jeg ville ikke vente.

Marshall ventet på hva jeg skulle si. Jeg kikket ut over parkeringsplassen.

«I’m done,» sa jeg.

«What?»

«I spoke to Benítez and I’m done.»

«What the fuck?»

Så sa han det agenter skal si: «Johnny. Don’ worry, mate. You’ve had a fantastic career. Give me a few days and I’ll sort this out.»

Så ringte jeg mamma og gråt litt til. Først etter å ha snakket med henne startet jeg bilen.

Jeg kjørte ut porten til treningsanlegget, og det var noe av det tyngste jeg har opplevd i hele karrieren min.

Maria og jeg hadde vært sammen i to år. Vi ville ha barn. Vi hadde planlagt å gifte oss til sommeren. Hvordan skulle jeg forklare dette for henne? Vi måtte utsette alle bryllupsplaner nå. Jeg kunne ikke konsentrere meg om noe annet enn å finne meg en ny klubb. Jeg måtte være i min ypperste form framover. Vi ble nødt til å flytte. Jeg ville ikke spille for noen annen klubb i Premier League. Til dét var respekten for Liverpool-fansen for stor. Så vi måtte til et nytt land. Jeg husker jeg låste meg inn i huset der jeg hadde bodd i sju år. «Maria?»

Har du innspill til journalisten?
[email protected]