Torbjørn Flatin om sitt møte med Ronnie Moran: Den unnselige giganten
I og med bortgangen til Ronnie Moran er i realiteten den siste brikken fra det opprinnelige moderne LFC, skapt av Bill Shankly, blitt fjernet.
Jeg hadde aldri sett noen intervjue Ronnie Moran, og jeg hadde sett mange intervjuer bli gjennomført på verandaen til det «gamle» Melwood. Jeg så ingen spurte om det heller, noe som forundret meg.
Kanskje hadde de lokale journalistene fått beskjed om at Moran ikke var interessert, kanskje forventet de at den tøffe treneren uansett ikke kom til å snakke i de store bokstavene de helst skulle ha. Jeg vet ikke, det er for så vidt det samme.
Intervju på Melwood
Vi hadde startet å skrive årbøker i supporterklubben og et portrettintervju med førstelagstrener Ronnie Moran stod øverst på blokka. En mann som var respektert, men også fryktet med sin kompromissløse holdning på og rundt treningsfeltet.
Jeg tror det var en fredag, hvor jeg møtte opp i forkant av den korte treningsøkten som ble holdt dagen før kamp, og dristet meg til å spørre herr Moran om en prat. Litt overraskende, for å være ærlig, sa han umiddelbart ja men at det måtte skje når han fikk tid senere på dagen.
Etter five-a-sides, spillermøte, møte mellom manager Roy Evans, hans assistent Doug Livermore og Moran, samt lunsj i restauranten som Graeme Souness hadde fått på plass, hørte jeg et «hey» mens jeg myste ut mot vårsola i West Derby. Ronnie Moran vinket meg bort til den innerste krakken på anlegget.
Det ble en av de mest givende timene jeg tilbrakte på Melwood Training Ground. Jeg tror kanskje jeg forventet en litt smågrinete eldre herre med liten tålmodighet ovenfor floskler og noe han hadde hørt tusenvis av ganger før. Jeg kunne ikke tatt mer feil.
Riktignok kom det ingen statshemmeligheter, les hva som skjedde innenfor veggene i Boot Room, og ikke var han så opptatt av å fortelle om seg selv heller, men han virket oppriktig interessert i å ta en prat om fotball. Det var definitivt ingen ovenfra og ned holdning.
Han sa ifra hvis han ikke var enig i en påstand jeg kom med, før han kom med sitt synspunkt. Hvis han begynte svaret med «this is it» kjente jeg varmen stige i meg, da skjønte jeg at den store Ronnie Moran var enig.
Praktisk trening
«Fotballen har ikke forandret seg», sa Ronnie Moran og du kan se for deg fotballprofessorer og forståsegpåere verden rundt som vil le hånlig. «Det er spillerne som har forandret seg, ikke spillet selv. Taktisk har det nok forandret seg, men fortsatt må du være godt trent, du må greie å kontrollere en ball og du må kunne se situasjoner før de oppstår.»
Han avviste også at de ikke hadde forandret seg i LFC og hvordan de trente, på et tidspunkt hvor en mengde kamper mot små mål fortsatt var en hovedingrediens i treningene. De utviklet seg på Melwood også, men fortsatt var mye av prinsippet at de ønsket å vise det i praksis, gjennom faktiske situasjoner under spill heller enn via ei tavle eller en video. De gikk imidlertid ikke rundt og slo seg på brystet, og lot resultatene snakke for seg selv.
Mr Liverpool
«Jeg har alltid trivdes med fotball», sa Ronnie Moran, og summerte opp mye av seg selv med den setningen. Det eneste som han veldig gjerne skulle ha forandret under sine om lag 46 år i Liverpool som spiller og trener var at Bill Shankly ikke kom til Anfield før i 1959. Da var venstrebacken Ronnie Moran nesten 26 år og hvor en fotballspiller som var blitt 30 allerede ble nevnt som snarlig pensjonist. Som spiller rakk han likevel å bli ligamester i 1964, mens han spilte sine to siste kamper i den legendariske semifinalen mot Inter året etter.
Moran sa at han lærte mer av Shanks i løpet av noen uker enn alt han kunne fra før. De vil ha delt lidenskapen for fotball, og Moran fikk snart tilbud om å bli med i trenerstaben da matchstøvlene på lagt på hylla. Der fikk han ha sin helt egen stil, som en «Sergeant Major» hvor ingen var stjerner i hans øyne og alle fikk samme behandling.
Senere ble han gjerne nevnt i samme åndedrag som Roy Evans, som også ble rekruttert fra spillerstallen og inn i staben. De to ledet utallige treninger på Melwood, til tross for at de var nokså forskjellige både i væremåte og interesser. Roy var den som gjerne klappet spillerne på skuldra og etter dagens arbeid dro hjem for å gjøre noe helt annet, mens Ronnie sørget for at alle var på tå hev med sin kommandering og kanskje prøvde å få med seg en lokal kamp før han la seg. Det kunne være en reservelagskamp, eller kanskje Marine fra området Crosby nordvest i Merseyside hvor han bodde hele sitt liv.
Evans passerte Moran i managerkøen, eller slik fremstod det som regel. Det var vel noe med at Ronnie fortsatt ikke var med på så mange intervjuer(!) I den nye boka med den treffende tittelen Mr Liverpool, skal imidlertid sønnen Paul gjøre det klart at Ronnie Moran ble tilbudt stillingen som manager i LFC, men at den unnselige scouseren takket nei.
Ingen vil imidlertid ha vært mer stolt enn da han ledet sitt lag ut til cupfinalen mot Sunderland i 1992, med en syk Graeme Souness på sidelinjen. Da var han en gigant, noe han for alltid vil fremstå som i historien til Liverpool Football Club.
