Liverpool-forsvareren kaster lys over hvordan det oppleves å forlate alt man har med håp om et trygt liv. Den 22 minutter lange dokumentaren kan ses gratis på LFCTV.

Over natta ble hverdagen i den bosniske landsbyen Kraljeva Sutjeska, utenfor Zenica, fullstendig forandret. Lovren var tre år da krigen som krevde over 100 000 liv inntraff i 1992.

Flyktet til Tyskland

– Vi hadde alt. Vi hadde aldri problemer. Alt gikk bra med naboene, med muslimene, med serberne, alle pratet med hverandre og nøt livet. Alt var slik de ønsket. Og så skjedde det.

– Jeg skulle ønske jeg kunne forklare alt som skjedde. Man hører så mange historier, men ingen kjenner til den virkelige sannheten. Det bare skjedde. Alt endret seg over natta: krig mellom alle, mellom tre forskjellige kulturer. Folk bare forandret seg.

Lovrens foreldre, Sasa og Silva, som eide og drev en butikk, bestemte seg for at det ikke var andre muligheter enn å flykte.

– Jeg husker bare da sirenene ble slått på. Jeg var så redd fordi jeg tenkte «bomber» eller at noe ville skje nå. Jeg husker at moren min tok meg med til kjelleren. Jeg husker ikke hvor lenge vi satt der, jeg tror det var til sirene ble avslått.

– Etterpå husker jeg at mamma, min onkel, min onkels kone, vi tok bilen og kjørte til Tyskland. De forlot alt de hadde. De tok med seg én bag. Det var en lang tur, for på den tiden hadde man ikke den beste bilen.

– Vi hadde flaks

Reisen gikk til München, der Lovrens bestefar bodde og tok dem imot. 27-åringen forklarer at turen tok 17 timer, ikke minst grunnet de stadige sikkerhetskontrollene langs veien.

– De spurte om mange ting: Hvorfor? Hvor skal dere? Folk kunne bare stoppet deg og sagt «nei, dra tilbake», og hvem vet hva som kunne skjedd på den tiden? Jeg kan ikke forestille meg å flykte med barna mine i dag, og å frykte for livet sitt.

– Vi hadde flaks. Vi hadde en bestefar som jobbet i Tyskland, og derfor hadde han papirene som tillot ham å si «ja, kom til oss». Hvis ikke, vet jeg ikke hva som kunne skjedd.

Lovren frykter at familien ville blitt drept dersom de ikke flyktet fra Bosnia.

– Zenica ble angrepet fordi det var en større by, men det var i de små landsbyene at de mest grusomme tingene skjedde. Folk ble brutalt drept. Min onkels bror ble drept med kniv foran andre folk. Jeg snakker aldri om det med onkelen min, fordi det er vanskelig for ham, men han mistet broren sin, et familiemedlem.

På plass i München ble Lovren værende i sju år. Som flyktninger hadde de ikke permanent oppholdstillatelse, og måtte være forberedt på reise ut av landet da krigen var over.

Måtte forlate sitt nye hjem

– Det var en tøff periode for moren min, for hun gråt hele tiden. Jeg forsto aldri det. Noen ganger var jeg sur: «Hvorfor, mamma? Kom igjen, slutt, det er over. Vi er her nå, alt er trygt.»

Hvert halvår måtte foreldrene søke om tillatelse for å bli værende.

– «Når krigen er over, kan dere dra tilbake», sa myndighetene. Hver sjette måned måtte mor og far pakke bagene sine for å være klare til dra tilbake. Det var ganske tøft. Man fikk aldri en fremtid i Tyskland.

– Så kom dagen hvor de sa: «Dere har to måneder til å forberede dere på å dra tilbake.» For meg var det vanskelig ettersom alle vennene mine var i Tyskland, livet mitt startet der. Jeg hadde alt, jeg var lykkelig, jeg spilte i en liten fotballklubb, faren min var trener, det var herlig.

– Mamma kaller Tyskland for vårt andre hjem, og det er sant. Tyskland tok oss imot med åpne hender. Jeg vet ikke hvilket annet land som på den tiden ville tatt imot flyktninger fra Bosnia.

– Gi dem en sjanse

Som tiåring, med brorparten av sitt unge liv på tysk jord, flyttet Lovren og familien til Karlovac i Kroatia.

Lovren, hvis foreldre var fra Kroatia, sier at han forsto språket, men snakket det ikke «ordentlig» og forsto det ikke skriftlig, og hadde følgelig problemer på skolen, hvor han stadig havnet i slåsskamper. Foreldrene jobbet, men var fattige.

– Det var en tøff tid for dem, sier den nåværende landslagsspilleren.

– Når jeg ser hva som skjer i dag, tenker jeg bare på min historie, min familie, og hvordan folk ikke ønsker deg i landet sitt. Jeg forstår at folk ønsker å beskytte seg selv, men samtidig har ikke andre folk et hjem. Det er ikke deres feil.

– De kjemper for livene sine, slik at de kan redde barna. De vil bort og finnet et trygt sted for barna sine og deres fremtid. Jeg gikk gjennom alt det, og jeg vet hva noen av familiene opplever. Gi dem en sjanse. Man kan se hvem som er gode mennesker og hvem som ikke er det.