Den tidligere midtbanespilleren spilte 17 A-landskamper for England, fire av dem i Italia-VM i 1990.

- Det var helt fantastisk. Det er vidunderlig å få spille for landet ditt i et fotball-VM. Jeg spilte 4 av 7 kamper og vi kom oss helt til semifinalen. Det var en flott opplevelse, sier McMahon til Liverpool.no.

- Vi fikk aldri med hos hysteriet som var hjemme. Vi var helt avstengt fra det. Vi konsentrerte oss bare om det vi skulle, og det var å ta England langt i VM. Det var noe helt annet enn nå, hvor publikum og mediene hele tiden skaper hysteri. Fansen gikk berserk og alt, mimrer den tidligere England-spilleren.

• Håper på nytt låneopphold for Grüjic

Ingen grunn til å ta av

England røk på straffespark mot Tyskland i semifinalen. Tyskerne slo senere Argentina med Diego Maradona i finalen.

- Det føles smertefullt å ryke i semifinalen på straffer, for jeg følte at vi burde vunnet hele greia. Vi hadde straffespark, selvsagt mot Tyskland i semifinalen. Vi hadde vunnet finalen om vi hadde vunnet straffesparkkonkurransen, sier McMahon.

Han advarer mot å ta helt av etter en god åpning av England i Russland-VM. Engelskmennene står med full pott etter to kamper. Nå er spørsmålet hvordan man angriper Belgia i gruppefinalen. Det er ikke gitt at det er en fordel å vinne gruppa.

- Det har vært bra, men kom igjen. Tunisia og Panama er ikke akkurat store fotballnasjoner. Belgia blir noe helt annet. Det kan bli en rar kamp. Vil noen egentlig vinne gruppa? Begge er videre og det kan bli en fordel å bli nummer to i gruppa. England er uansett gode nok til å slå Colombia og Senegal. Det er god mulighet til å avansere til kvartfinalen. Du kunne ha møtt Spania eller Portugal, som er noe helt annet, mener ligamesteren fra 1990.

- Jeg blir skuffet om vi ikke kommer til kvartfinalen denne gangen, men det har vært et rart VM med mange overraskelser. Det er skummelt. England kan overraske og gå langt, men vil også være en overraskelse om man ryker ut i åttedelsfinalen.

Annerledes samhold i Liverpool

McMahon blir ivrig når vi ymter frampå at Liverpool-spillerne ofte ikke har klart å levere på samme nivå for hjemlandet som i klubbtrøya.

- Du kan ikke bare reprodusere klubbformen på landslagsnivå. Landslagssjefen har kanskje en helt annen stil, andre ønsker og en annen væremåte. Og det var tydelige klikker i troppen vår i 1990. United-gutta likte ikke oss, det samme med spillerne fra Arsenal. Og se på John Barnes, den beste spilleren jeg noensinne har spilt med. Han var vant til en fri rolle i Liverpool og kunne skape ting helt på egenhånd, men måtte inn i strammere system og tydeligere roller.

Vår tidligere kaptein forteller også om hvor forskjellig landslagsfotballen påvirket Liverpools irske og engelske spillere.

- England var overhodet ikke lagd for å takle media og hysteri. Jeg spilte jo sammen med Ronnie Whelan, Ray Houghton og John Aldridge i Liverpool. De elsket alle å spille for landslaget. De nøt det hele tiden og kom tilbake i toppslag. Vi som spilte for England ble bare stressa og utslitt i store turneringer. Vi klarte aldri å nyte det å spille for hjemlandet vårt. Og jeg skal ikke legge skjul på at samholdet var helt annerledes blant spillerne i Liverpool. To ulike verdener, mener McMahon.