Bære eller briste – the Brendan Rodgers way

Mot Manchester United skapte Liverpool igjen sjanser, samtidig som lagets åpenbare svakheter ble brutalt avslørt mot en effektiv motstander.


 
Philippe Coutinho kom inn for Lucas, ellers var det den oppstillingen jeg forventet av utespillerne på Old Trafford. I tillegg valgte Brendan Rodgers å vrake utskjelte Simon Mignolet for andrekeeper Brad Jones. Manageren forandret imidlertid formasjon til å spille 3-4-3 før pause.

Det er vanskelig å bortforklare 0-3 mot Manchester United. Likevel, Liverpool gikk fra å være et lag som ikke skaper sjanser og ikke greier å forsvare seg til å bli et lag som skapte en rekke muligheter og var minst like sårbare defensivt uten Lucas og med tre mann bakerst.

Logikken kan virke forvridd, spesielt etter en stjernesmell på Old Trafford, men jeg mener oppriktig at det er slik Liverpool må spille under Brendan Rodgers. De må være offensive, aggressive, spille et hurtig og teknisk angrepsspill, og skape sjanser.

Personlig liker jeg ikke tre bak, men troppen til Rodgers er nå så ubalansert at manageren må prøve og feile for å finne den best mulige oppstillingen, slik han for øvrig virker å ha gjort hele sesongen. Hvordan han greier å bruke Glen Johnson og Kole Touré i trebackslinjen fremfor Mamadou Sakho skal jeg ikke prøve å forklare, det er utenfor min ringe forstand.

Mario Balotelli kom inn i 2.omgang og hadde fem muligheter på 45 minutter, mens makker Raheem Sterling hadde den største sjansen da han kom alene med David de Gea. Det var neppe tilfeldig, Mario er utvilsomt bedre med en makker enn om han skal være ensom spiss. Jeg vil hevde at den 3-5-2 formasjonen kan være noe å bygge på.

En har i tillegg Philippe Coutinho og Adam Lallana som mulig offensivt krydder, og jeg ville være fristet til å gi Lazar Markovic muligheten fra start mot Bournemouth på onsdag. Den hurtige serberen viser nå glimt at han kan være på gang med et eller annet etter en sjokkerende svak start på sin karriere hos de røde.

Jeg har til det kjedsommelige nevnt at Liverpool mangler et dynamisk midtbaneanker, men han er ikke her og Rodgers må sjonglere Lucas, Gerrard, Allen, Henderson og Can som best han kan. Lucas Leiva var tilbake på benken mot United, noe en kan oppfatte som urettferdig etter flere bra kamper da manageren gikk «tilbake til fortiden» ved å hente inn Kolo Touré og han i et mer defensivt oppsett. Han må imidlertid oppfattes som en kriseløsning.

Brendan Rodgers er under et stort press nå, selv om det vil overraske om FSG ikke lar årets manager i 2013/14 få muligheten til å rette opp den bakevjen man har kommet inn i. Siden Liverpool rykket opp i øverste divisjon i 1962 har man alltid vunnet flere kamper enn man har tapt i ligaen, og hatt en positiv målforskjell. Rodgers vil ikke overleve om den statistikken blir brutt, samtidig som han vil ønske å ha suksess i cupene hvor for eksempel triumf i Europa League nå gir innpass til neste sesongs Champions League.

Greier Brendan å snu det? Jeg er av dem som tviler stadig mer på det, men hvis han skal lykkes må han i mine øyne fortsette med den «Brendan Rodgers way» som han var tilbake på i Manchester. Med et lag som tenker offensivt og skaper sjanser.

Hvordan skal ha få skikk på et forsvar som stadig lekker i strie strømmer? Hvordan skal ha få inn den fysikk og kynisme som igjen manglet mot Manchester United og bidro til tre baklengs? Hvordan skal ha få balansert en midtbane som mangler både et typisk anker og scoringer? Hvordan skal han få utnyttet sine kreative spillere best? Hvordan skal det scores mål når den eneste typiske målscoreren hele tiden er skadet?

Det er spørsmålene som Brendan Rodgers må finne svar på de nærmeste uker og måneder. Det blir svært vanskelig, men han må gjøre et ærlig forsøk.

På sin måte.