Bak resultatet

Mye minnet om tidligere kamper på Emirates for Liverpool etter 1-2 mot Arsenal, men det var også mye annerledes i forhold til hvordan man opptrådte i november.


 
Det er et eller annet med den gressmatta på Emirates, Liverpool synes alltid å slite med å dekke rom på midtbanen og på flankene der, og virker i det hele tatt sårbare defensivt. Trolig har det mer med hvordan Arsenal spiller og hvilke spillertyper de har, men igjen slapp gjestene inn to mål som virket billige.

Kanskje følte også Brendan Rodgers det slik, etter en drøy time satte han i hvert fall innpå Jordan Henderson for å styrke midtbanen og fikk mer fart på høyrebacken ved å flytte ned Raheem Sterling. Slik har en følt det har vært mange ganger de siste årene, men der stopper også mye av likhetene med det forrige møtet i november.

Da tapte Gerrard & Co fortjent etter å ha blitt åpnet opp av Arsenals hurtige og kreative midtbanespillere, og hadde svært lite å svare med. Denne gangen dominerte Liverpool kampen i store perioder, og hadde i det minste fortjent å få omkamp.

En kan fort synes synd på seg selv, men igjen ble det altså to baklengsmål på bortebane. Et upresset innlegg inn i straffefeltet som de foran Brad Jones ikke greide å rydde unna, og en hurtig kontring. En har nok hørt det før. Uten å ha studert situasjonene nøye var det spesielt iøynefallende hvordan unge og svære Sanogo fikk lov til nesten uforstyrret å vinne hodeduellen foran 1-0. Brendan Rodgers uttalte foran kampen at personlige feil måtte lukes bort i forsvaret, men det er fortsatt en jobb igjen å gjøre.

Noe annen som var gjenkjennelig var dommer Howard Webb. Brendan Rodgers gikk rett før nyttår til frontalangrep på Lee Mason og stilte spørsmålstegn ved hans integritet etter horribel dømming i bortekampen mot Manchester City. Så vidt jeg vet har vi sluppet å se herr Mason dømme de helrøde siden, men kanskje hadde det vært mer taktisk å kjøre samme lekse på den tidligere politimannen fra South Yorkshire Police. Det begynner å bli mange tilfeller hvor Liverpool har kommet feil ut etter svak dømming fra FIFA-dommeren, og det kunne vært godt med en pause.

Liverpool har vært uheldig i bortekamper mot Manchester City, Chelsea og Arsenal, men skal vi være en genuin tittelutfordrer må en bruke sommeren til å få inn mer defensiv kynisme i spillerstallen. Inntil da må en bare glede seg over at offensivt er det veldig bra, selv om Daniel Sturridge denne gang dessverre fikk de fleste sjansene på feil bein og Luis Suarez hadde en nesten dag.

For Arsenal var det alle mann til pumpene mot slutten og det er ikke ofte det har skjedd nord i London de siste sesongene. Liverpool.no ga bestemannsprisen til Raheem Sterling, og det var fullt fortjent. Sjanseskapende, sterk og arbeidsom har han vokst enormt de siste månedene. Trolig har han allerede sikret seg en plass i Englands landslagstropp til Brasil, da først og fremst som ving men undre meg på om han ikke også er den beste høyrebacken på øyriket for øyeblikket.

Gerrard, Coutinho, Sturridge og Suarez er alle i form, om ikke prikken over i’en kom på Emirates. Joe Allen fikk en mulighet siden Jordan Henderson har problemer med håndleddet, og tok vel ikke helt vare på sjansen.

Bakover var det bra å ha Daniel Agger tilbake, og Glen Johnson og Mamadou Sakho er vel heller ikke langt unna. Trøsten får være at bortekamp på Emirates tross alt er noe av det mest utfordrende en kan oppleve på engelsk jord.

For etter at skuffelsen over å ha spolert en sjanse til å møte Everton i kvartfinale i FA-Cupen på Anfield er blitt døyvet, må en prøve å se på de lysere sidene ved livet.

For Liverpool FC er det snakk om 12 ligakamper som skal spilles i løpet av snaut tre måneder. Det gir god tid til forberedelser og til å holde en nokså tynn tropp i kampform, mens våre konkurrenter må krydre det med harde cupkamper.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, dette må utnyttes til minst å komme inn blant topp fire i Premier League. Noe annet vil nå føles som en mislykket sesong.