En midlertidig pause

Brendan Rodgers tok ut et lag for å gjøre en jobb i Sofia. Med 2-2 og et utgangspunkt hvor det blir avansement i siste hjemmekamp mot Basel ble oppgaven utført, om ikke særlig vakkert.


 
For å ta det med en gang, jeg slår ikke stiften etter 2-2 borte mot Ludogorets. Spesielt ikke etter å ha sett spillet over 90 minutter, men isolert sett var dette faktisk et rimelig bra resultat. Ludogorets hadde tidligere slått Basel med 1-0 hjemme og hadde uavgjort til det var spilt 77 minutter mot Real Madrid, før det ble 2-1 tap. Hvis en ser bort fra de suverene spanske mesterne, dette var det første bortepoenget i gruppe B i Champions League.

Det var et poeng som kan sende Liverpool til 1/8 finalene, hvor man nå må vinne i siste kamp mot Basel foran The Kop om snaue to uker. Nå ville ikke de røde ha vært teoretisk ute av det med tap heller, i motsetning til hva jeg har hørt på norsk fjernsyn, men foruten en forventet seier til Real mot Ludogorets hadde et 3-2 tap i Bulgaria ment at de røde måtte slå Basel med tre mål i siste kamp.

Brendan Rodgers antydet klart til pressen i forkant av kampen at han kom til å sette opp et lag som skulle spille på resultat. I hans tanker var nok det at man skulle være gjerrige, holde på nullen, få kampen inn i sitt spor, for så å snike seg til et ledermål. Det var røster for å sette inn Kolo Touré og Lucas Leiva, spillere som for noen måneder siden i øynene til de fleste burde være milevis unna en startoppstilling for Liverpool i Champions League, men i et forsøk på å få tilbake noe stødig var det en løsning manageren sa seg enig i. Jordan Henderson var tilbake fra sykdom, og de vrakede ble Dejan Lovren, Adam Lallana og Philippe Coutinho fra den trøstesløse kampen mot Crystal Palace.

Det var gått så vidt over to minutter da Lucas kom på etterskudd, Touré sendte en stresset klarering rett til en motstander, før Mignolet ga en svak retur på det påfølgende skuddforsøket og vil få skylda for det tidlige baklengsmålet. Så mye for de planene som Rodgers hadde lagt opp til.

Det var nervøst, det var nølende, det var tregt og det var upresist. I alt mørket viste imidlertid lykkens gudinne seg så vidt, da sløvt forsvarsspill ga en våken Rickie Lambert sjansen til igjen å score for sitt Liverpool.

Den siste halvdelen av 1.omgang, og den første halvtimen etter pause, jeg synes faktisk det var rimelig bra. Jeg sier faktisk, da jeg har fått med meg at det er atskillig av dem som også syntes det var bånn i bøtta. Det var forventet at Liverpool ville gå ut i 4-1-4-1 med Lucas foran forsvaret, men det lignet mer på 4-4-2 hvor brassen spilte sammen med Joe Allen sentralt og Steven Gerrard varierte med å være framme med Lambert og legge seg noe lavere.

Etter hvert ble det mer fasong på fireren på midten, og defensivt virket de røde i kontroll. På tidspunktet hvor gjestene tok ledelsen, etter 37 minutter, hadde man fått kampen inn i en gate jeg innbiller meg at Rodgers ønsket på forhånd. Man lå kompakt, arbeidet hardt for å kunne vinne ballen høyt oppe på banen, og så slå kontra. Raheem Sterling vant ballen omtrent på midtstreken, Rickie Lambert spilte ham videre igjennom før Raheem sendte en strålende ball til løpsmaskinen Jordan Henderson ved motsatt stolpe. En ypperlig scoring, som ville vært typisk for andre halvdel av forrige sesong.

Jeg synes Lambert hadde en bra kamp. Ved siden av å score det ene målet og være involvert i det andre, var han en målskive som både greide å holde på ballen og også hadde noen fornuftige fremspill. Rickie kommer ikke til å bli noen lysende stjerne på Anfield, men vi snakker altså om en spiller som scoret 28 mål totalt i de to foregående sesongene i Premier League og det han inntil den siste uka hadde vist med en liverbird på brystet var mystisk svakt.

Det aller mest positive var likevel Sterling. Utover i kampen så det farlig ut hver gang han hadde ballen og Ludogorets virket etter hvert vettskremte. Liverpool burde ha avgjort det i første halvdel av 2.omgang, men når det ikke ble gjort burde en ha forstått at «defensiv kontroll» fortsatt ikke er ord en slenger ut i tide og utide når en snakker om de røde. Det virket som om Ludogorets fikk mer selvtillit etter at Raheem Sterling ble byttet ut, og på vei ut av turneringen hadde en vel heller ikke noe annet valg enn å prøve å få noen baller inn i boksen foran Simon Mignolet.

Da kom også baklengsmålet, og det var ingen bombe at det skjedde etter en dødball. Nå er jeg litt enig med spaltist i Kopite, Dave Usher, som et annet sted antydet at denne gangen var det litt tilfeldig at seieren røk. Det var minst fem-seks fra Liverpool rundt Terziev som scoret, og ballen havnet akkurat på den riktige centimeteren for bulgareren.

Seieren kom altså ikke, men tapsrekken ble brutt. Brendan Rodgers sier seg trolig rimelig fornøyd med det. Jeg føler ikke at noe som helst har snudd, men det ble i det minste en midlertidig pause, hvor en kan se fram til en ny potensiell stor kveld under flomlysene på Anfield.

Lærte manageren noe om sitt lag foran neste kamp mot Stoke? Svært lite, vil jeg tro. Kolo Touré og Lucas Leiva var som kjent de «nye» som kom inn. Kolo minner meg litt om en sånn opptrekksleke som vi hadde hjemme. Hvis du trakk den opp akkurat passe hardt og satte den på bordet, ville den gå, hoppe, slå salto, og fortsatt stoppe rett før den deiset utenfor bordkanten. Trakk du den opp for lite ble det dårlig med saltoer, og for mye så havnet den på gulvet. Kolo har aldri for lite opptrekk, men mot Real Madrid var det akkurat passe. Denne gangen var det klart for mye og som medførte noen «Kolo-øyeblikk» inkludert en «klarering» som like gjerne kunne endt i eget nett som like på utsiden av stolpen. Jeg vet ikke om han spilte seg ut igjen, men følelsen er vel at Lovren er tilbake mot Stoke.

Lucas var mer stødig og han og Allen var totalt sett solide, mer solide enn hva midtbanen har vært defensivt i det siste. Du mister imidlertid noe offensivt. Jeg ser for meg at Rodgers vil fortsette med en firer på tvers av midten, men at en av Lucas og Allen blir ofret til fordel for en av Lallana eller Coutinho.

For øvrig blir mye fokus rettet mot Simon Mignolet, og om en skal risikere å droppe den formsvake keeperen for reserven Brad Jones. I hans første, riktignok noe ujevne, sesong hadde jeg en oppfatning av at Mignolet var sterk mentalt. Han lot ikke feil påvirke ham, men det gjør det nå og det er veldig bekymringsfullt.

Alberto Moreno var ute igjen, fra start, og jeg synes Glen Johnson denne gangen var den beste av backene. Legg for øvrig merke til hvordan Moreno agerer ved corneren som gir 2-2. Kanskje ville det uansett vært vanskelig å stoppe flikken videre, men han kommer med ryggen inn i situasjonen. Jeg tipper det blir benken også på lørdag for spanjolen.