Et rødt liv uten Luis Suarez

Det føles rart og tomt, selv om en har hatt tid til å fordøye det og omstendighetene kunne ha vært verre. Det er ikke hver dag Liverpool FC selger sin beste spiller.


 
 
En har forstått det en stund. Alliert med en salgsklausul ønsket Luis Suarez å gå til Barcelona, og det har vært mer og mer klart at slik har det vært over tid. Det var ikke noe som bare ble fremprovosert gjennom spillerens famøse biting under VM.

Reaksjonene blant røde fans vil være forskjellige. Jeg tror Phil Thompson hadde et poeng da han sa at de som nå reagerer mest negativt er den unge supporterskaren. De store heltene blir gjerne formet under oppveksten. Slik var det i hvert for meg med først Kevin Keegan og så i enda større grad Kenny Dalglish.

Likevel føles det noe tomt, selv om jeg var forberedt på denne dagen. Det er nå alvoret virkelig treffer en, Liverpool og Brendan Rodgers har en enorm jobb foran seg med å erstatte den beste spilleren i Premier League på en best mulig måte.

Luis Suarez har tatt en avgjørelse til sitt eget beste. Ingen som følger med på dagens internasjonale toppfotball behøver å være overrasket over det, å være en lojal klubbspiller hører med til unntakene i dag. Jeg forstår at Luis ønsker å spille for en klubb som Barcelona, og jeg vet at hans svigerforeldre bor rett i nærheten av den katalanske hovedstaden som ytterligere et argument. Innerst inne er jeg likevel skuffet over at han ikke kunne tatt i det minste en sesong med Liverpool i Champions League. Jeg er helt sikker på at det er mulig å finne sitater hvor Luis Alberto Suarez Diaz sier at han drømmer om å spille for de røde i verdens gjeveste klubbturnering, under flomlysene på Anfield. Det er nå bare tomme ord.

Den dagen Suarez måtte komme tilbake til den røde delen av Merseyside, og det ligger liksom i kortene at Liverpool vil trekke Barcelona i løpet av neste sesong, tror jeg han vil bli møtt med høflig respekt. Det vil ikke være noen fanfarer, men en vil heller ikke ha glemt hva han bidro med i den helrøde drakta.

Kanskje er han den beste spilleren Liverpool noen gang har hatt, selv om han nå aldri vil få en posisjon som en Kenny Dalglish eller en Steven Gerrard. Det jeg vil hevde er at det Luis Suarez gjorde i sesongen 2013/14, med 31 scoringer på 33 spilte ligakamper, er det beste jeg har sett av en spiller med en liverbird på brystet over én sesong. Hvis en grynter over at han forlot Liverpool før det ble spill i Champions League, må en legge til at uten Suarez hadde heller aldri mannskapet til Brendan Rodgers kvalifisert seg.

Tidligere helter har forlatt Anfield, og etterlatt seg en vond smak. Eksempler er Michael Owen og Fernando Torres, hvor Owen forlot klubben langt under markedspris mens Torres gikk til ligarivalen Chelsea. Begge forsvant også helt mot slutten av et transfervindu som gjorde situasjonen ekstra vanskelig for manageren.

Timingen er bedre med Luis Suarez, tross alt. I den situasjonen eierne FSG var i fjor, hvor spilleren åpenlyst søkte seg vekk og hvor John W. Henry nærmest kjeppjagde Arsenal vekk fra en mye omtalt klausul, kan en akseptere at det ble satt inn en klarere paragraf om salg verdt etter sigende £75M. Det er beløpet som Liverpool Echo og de andre lokale journalistene bruker, opplagt veiledet av LFC, og da bruker vi det også selv om det på spansk hold blir operert med et lavere beløp. I tillegg er overgangen nå blitt sluttført rimelig raskt, og mye mer effektivt enn jeg trodde den ville ha blitt gjort.

Det vil gi Brendan Rodgers bedre med tid til å løse den vanskelige kabalen som han nå har foran seg. Alliert med £75M pluss det øvrige som FSG legger på bordet av transferpenger skal han først og fremst skape et lag og en tropp som er bedre enn den som scoret 101 ligamål og kom på sølvplass sist sesong. Jeg er overbevist om at det er slik manageren tenker, at det nær sagt er umulig å erstatte Luis Suarez med en enkeltspiller, men at totalen likevel kan bli minst like god. Samtidig er jeg sikkert som mange andre røde, det hadde vært deilig om man i det minste greide å hente minst et navn som fikk en til å sette seg litt ekstra langt fram på stolsetene.

Luis Suarez sa selv i sin avskjedhilsen at dette var det rette tidspunkt for ham å forlate Liverpool på. Røde fans vil nok føle det annerledes, selv om en altså snakker om en person som ved utgangen av 2014 ville ha sonet over 30 kampers karantene på de snaue tre årene han ville ha vært i klubben. Han var en tikkende bombe og en kan bare undre på hva som ville ha skjedd hvis rullegardinen nok en gang hadde gått ned. Da kunne det fort ha vært snakk om års utestengelse.

Det vil nok føles merkelig når det røde livet nå skal fortsette uten Luis Suarez. Alt tar imidlertid en slutt, ikke minst når det gjelder fotballspillere. Den beste spilleren er borte, men Liverpool FC vil gå videre. Brendan Rodgers har selvfølgelig helt rett i at klubben alltid vil være større enn noen enkeltperson.