Kalddusjen

Da det så ut som at ligasesongen 2013/14 skulle bli en eneste lang jubelhistorie kom et kapittel som ikke var med i manuset for de røde fra Anfield.



Den traff midt i panna. Et Liverpool med fantastisk glid, et festkledd Anfield, et noe redusert Chelsea, jeg var nok en av mange som trodde at dette knapt kunne gå galt.

Det gjør det ikke lettere at det var en feil av Steven Gerrard som kan ha gjort at ligamesterskapet gikk fløyten. Ingen har fortjent et gull mer enn Stevie G.

Jeg har aldri likt personen Jose Mourinho. Et oppblåst ego, brautende, en usedvanlig dårlig taper, synes for mange å være noe «fargerikt» under hans første år i engelsk fotball. Nå tror jeg veldig mange har gått lei av hans mange, til dels pinlige, sprell. Hvis du da ikke skulle holde med Chelsea.

Jeg greier imidlertid ikke å hisse meg opp over at han rullet inn hele bilparken til Timeekspressen på den grønne gressmatten sørvest for Stanley Park. Motvillig er jeg heller imponert over at han fikk Liverpool til å se så tannløse ut. Mannskapet til Brendan Rodgers, som hadde vunnet elleve ligakamper på rad og stod med 96 mål i årets Premier League.

Det var blitt regnet på innkjøpssummen til de elleve som startet for gjestene, og den skal ha vært høyere enn for de med en liverbird på brystet, men det var likevel et redusert Chelsea. Enten en liker det eller ikke. Med for eksempel Ivanovic og Kalas i midtforsvaret.

Det var isteden Liverpool som virket preget av at en ikke kunne stille med et helt toppet lag. Nå har Brendan Rodgers fått fantastisk mye ut av sin tropp denne sesongen, og til fulle utnyttet at det har vært et år hvor en har spilt sjeldent få kamper. Det kan derfor kanskje virke likt søkt å peke på januarvinduet, men mangelen på bredde i troppen ble med ett brutalt avslørt. Jordan Henderson var suspendert og Lucas er ingen indreløper, Daniel Sturridge var opplagt ikke kampklar og Iago Aspas er ikke god nok. I tillegg var heller ikke Victor Moses tilgjengelig siden han er på utlån fra nettopp Chelsea.

Det er nok noe Brendan vil nevne neste gang han ser John W. Henry og FSG, at på søndag kunne det ha vært godt å ha hatt en Konoplyanka som alternativ. Det må rettes opp innen neste sesong.

Nå var det altså en feil som snudde det aller meste i denne kampen, rett før pause. Det var en gedigen kalddusj og noe ingen kunne ha forutsett. 0-0 kunne vi ha levd bra med, og kanskje ville til og med Chelsea ha forandret noe av sin taktikk utover i 2.omgang dersom de måtte ha en scoring.

Liverpool prøvde det de kunne etter hvilen, men de hadde ingen svar på hvordan den massive grunnmuren til Chelsea skulle brytes ned. En fortvilet Steven Gerrard begynte å skyte fra langt hold, mens det alltid ble en forsvarer for mye å håndtere for Luis Suarez. Den som virket å være nærmest som boksåpner var 19-årige Raheem Sterling, som de siste månedene har vist at Liverpool har fått frem sin første stjerne fra ungdomsakademiet siden Gerrard. Totalt ble det imidlertid veldig krampaktig.

Å ta igjen åtte mål på målforskjellen sammenlignet med Manchester City virker svært lite sannsynlig. Det noe bisarre er at naboen Everton nå står frem som det største håpet i og med deres kamp mot City på lørdag kveld.

Topp tre i ligaen ville bli tatt i mot med utstrakte armer av de fleste helrøde supportere før sesongen, men akkurat nå er det en mager trøst.

Fortsatt er det mulig å drømme om gull, men tapet mot Chelsea gjør at søvnen er blitt ytterst urolig.