Klare for alt

Under de to siste månedene har Liverpool feid unna all motstand i ligaen. Ni seire på rad har kommet på høyst forskjellige måter, hvor tilliten som Brendan Rodgers har til sin tropp har vært vel begrunnet.


 
De røde brukte 20 minutter til å pulverisere Arsenal, de snudde kampen mot Fulham og vant på overtid, og kom tilbake flere ganger mot Swansea. Southampton og Manchester United ble utmanøvrert 3-0 gjennom sterke taktiske bortekamper. Mot Cardiff var ikke Gerrard & Co «på» fra start, men en sterk 2.omgang blåste all tvil til side med 6-3. Et nervøst The Kop fikk se en mer spennende kamp enn forventet mot Sunderland, mens et Tottenham uten ryggrad var slått nesten før kampen var i gang på samme banen noen dager senere.

West Ham har Sam Allardyce som manager og spiller som lag gjerne gjør med Sam Allardyce som manager. Det ville bli lange baller opp på Andy Carroll, det være seg sentralt eller hvis Stewart Downing kom i posisjon på flanken, og med svirebroren Kevin Nolan i nærheten for å prøve å få tak i det som kom av nedfallsfrukt. Ikke vakkert, men du må også kunne håndtere det i Premier League.

Det føltes kanskje ikke alltid slik under kampens hete, i et oppgjør Liverpool «måtte» vinne, men hvis en ser på de kalde tall i etterkant hadde man god kontroll på denne bortekampen. West Ham hadde én avslutning mellom stengene, scoringen som skulle vært annullert for angrep på keeper. Østkantfolket hadde totalt beskjedne fire avslutninger innenfor 16-meteren, og jeg kan bare huske det var virkelig farlig én gang. Det var den eneste gangen Andy Carroll fikk lov til å ta rennefart og knuste Glen Johnson i lufta ved bakre stolpe.

Liverpool slo 619 pasninger, West Ham 322. Liverpool hadde 63,8% av ballinnehavet, mens vertene «vant» antall innlegg med 30 mot ti. Hvem som hadde størst treffprosent med pasningene, hvem som hadde flest prosent med lange pasninger etc. dropper jeg å nevne, de fleste vil likevel forstå tegninga. Det var heller ikke noen bombe at alle kampens fire gule kort gikk til de med to hammere på brystet.

Når det er sagt, West Ham greide langt på vei å hindre Liverpool å spille sitt spill, og Brendan Rodgers og hans mannskap måtte innrette seg etter den fysiske motstanderen. Den ene headingen til Carroll er nevnt, da virket det som om midtstopperparet Skrtel og Sakho ble overrumplet av et overraskende innlegg og ikke greide å finne sine posisjoner. Utenom det holdt de den store spissen meget bra i sjakk. Riktignok vant Andy en og annen heading, men sjelden i farlige områder.

For meg er Mamadou Sakho en fremtidig midtstopper hos Liverpool og slik sett var jeg ikke bekymret over at han kom inn for en skadet Daniel Agger, men det at franskmannen ikke hadde startet en kamp på nokså lenge næret likevel til litt engstelse. Det var det ingen grunn til. Jeg synes Sakho gjorde en meget bra kamp, sammen med Martin Skrtel. Noe som sjelden blir nevnt er hans presise venstrefot, og jeg kan ikke huske at han slo en eneste feilpasning gjennom hele kampen. Nå så jeg en statistikk et sted at 95,8 av hans pasninger fant målet, så da hadde han vel en eller to feilpasninger likevel da. Han er heller ingen spiller som gir fra seg mange frispark, men måtte gi fra seg et par i dueller med Carroll denne gangen. Jeg registrerte at Allardyce mente at Flanagan «konstruerte» straffesparket i 2.omgang, men det er også noe med fysiske lover og hvor lett svære Andy Carroll faller forover når han har en motstander i ryggen som ikke går opp.

Det er vanskelig å ikke være glad i Jon Flanagan. Ikke filmet han i straffesituasjonen, og berøm til scouseren for å komme så dypt inn i feltet fra sin backposisjon. De farlige frisparkene i andre enden ble imidlertid helst forårsaket av ham og jeg har en magefølelse av at Manchester City kan komme til å sette inn mye av sitt skyts mot Liverpools venstreside av forsvaret til søndag.

Var det et straffespark? På den tredje reprisen synes jeg at det var det, men må innrømme at jeg ble overrasket da dommeren blåste. Ville Anthony Taylor ha satt fløyta til munnen dersom han ikke hadde gjort en brøler ved å godkjenne målet til West Ham på overtid i 1.omgang, og som han må ha hatt mistanke om var feil? Personlig tviler jeg på det.

Steven Gerrard kunne dermed sette inn sitt 14. mål totalt for sesongen, og ingen av dem er kommet fra åpent spill. Det må være i nærheten av en eller annen rekord. Tidlig i kampen synes jeg det var et par situasjoner hvor en ante at kapteinen var veldig klar over at et gult kort til og det vil komme to kampers karantene, men det at han nå hele tiden må disiplinere seg også i hvordan han holder sin posisjon, det synes å passe ham utmerket. Han styrer trådene som aldri før i sin «hovmester rolle».

Sakho gjorde jobben, og det gjorde også Lucas da han kom inn, som høyrekant i diamanten på midtbanen. Lucas Leiva erstattet landsmannen Philippe Coutinho, som var glimrende mot Tottenham sist men har en tendens til å bli mer borte på fremmed gress. Jeg synes likevel at det er et godt tegn på hvor mye Brendan Rodgers nå stoler på sine spillere, også de som er på benken.

Da Allardyce kastet inn det siste han hadde av fysisk styrke gjennom Carlton Cole, kontret Rodgers med Kolo Toure, selv om alle i bortesvingen nok ikke følte seg like trygge som forhåpentligvis manageren gjorde det. Kolo er en type som aldri vil gjemme seg, men en venter liksom alltid på et «Kolo-øyeblikk». Det kom denne gangen også, da han headet bakover på eget mål(!), men heldigvis rett på Simon Mignolet.

Det var altså niende ligaseier på rad, og den femte på bortebane. 32-11 i målforskjell, det er mildt sagt imponerende og som antydet har det blitt gjort under mange forskjellige omstendigheter.

Til søndag kommer det en ny oppgave, mot Manchester City på Anfield. Utfordringen denne gang blir å spille mot den klubben som nok de fleste mener har den beste spillertroppen i Premier League. Etter alle solemerker blir det dermed også den vanskeligste testen. Ingen som følger de røde vil imidlertid være i tvil om at Brendan Rodgers og hans menn igjen vil være klare.