Nye Liverpool

Etter 45 bekmørke minutter mot Aston Villa lyste Anfield opp i en festforestilling mot den blå naboen, da Liverpool gjentok nye sider som har kommet fram denne sesongen.



4-0 mot Everton. Jeg så ikke den komme, jeg må innrømme det. Med en bakre firer med Flanagan, Skrtel, Toure og Cissokho, samt en midtbane hvor Gerrard og Henderson skulle dekke opp for den offensive kvartetten Coutinho, Sterling, Sturridge og Suarez, fryktet jeg denne kampen. Everton kunne stille med Barry, McCarthy, Barkley og Pienaar på midten, og de hadde svære Lukaku og hurtige Mirallas fremme. Liverpools trumfkort var først og fremst SAS på topp, men en ante at naboen luktet blod.

Så feil kan en ta. Liverpool la seg dypt, men var modige og direkte når en fikk sjansen. Coutinho og Sterling løp som de aldri har gjort tidligere, og spesielt Philippe Coutinho la ned en forsvarsjobb jeg aldri kan huske å ha sett før. Bakerst på midten pumpet det i årene til kapteinen Steven Gerrard. Når spilte han sist en kamp som denne?

Det ble aldri noen overkjørsel på midtbanen, og som igjen ga forsvaret gode arbeidsvilkår. Jon Flanagan styrker laget slik han spiller nå, mens Skrtel og Toure altså bidro til å holde nullen for andre gang på ei uke. På topp vet vi hva Suarez og Sturridge står for, de er ligaens beste for øyeblikket og må snart være aktuelle utfordrere til noen av de store angrepsduoene som Liverpool har hatt opp gjennom historien.

Uten noen Lucas eller Joe Allen på midten lå det i kortene at dette ikke ble et veldig ballbesittende Liverpool, men da kom det fram nye kvaliteter som Brendan Rodgers har fått fram i dette laget denne sesongen.

En ting er moralen, her var alle de elleve med liverbird på brystet skrudd på, en annen ting er hvordan målene kom.

Før jul leste jeg et sted at Liverpool var laget i Premier League med flest scoringer på dødball denne sesongen. Jeg vet ikke om det gjelder fortsatt, men trolig er det slik, noe som er ganske utrolig med tanke på hvordan en har håndtert faste situasjoner på Anfield under tidligere år.

Steven Gerrard stanget inn en corner til 1-0, og da får jeg heller vende blikket bort fra at jeg ikke liker at toppscorer Luis Suarez tar hjørnespark. Steven hadde det tidligere i sitt arsenal at han kom kraftfullt fram på første stolpe ved cornere, og han synes å ha tatt dette fram igjen. Han burde ha alle forutsetninger for å være en trussel der.

Noe annet Liverpool har jobbet hardt med er kontringsspillet. Mot Everton var vi sylskarpe, med kløkten til Coutinho, farten til Sterling, ekspertisen til Suarez og avslutningene til Sturridge. Det var herlig å se.

Først et intelligent og hurtig oppbygd angrep hvor Philippe Coutinho fant Daniel Sturridge, som kunne løpe igjennom og uanstrengt sende ballen forbi Howard. Sturridge har 13 ligamål på 13 starter og to innhopp i Premier League denne sesongen. Tygg litt på den. Nå vet jeg at Suarez har en enda råere scoringsprosent kontra kamper, men Daniel har hatt noe av en start og stopp sesong og presterer likevel hver gang han er tilgjengelig. For £12M er han litt av et kupp.

3-0 var nok god avslutning fra Daniel Sturridge, og denne gang etter så direkte spill som det går an å få blitt da Kolo Toure sendte en langpasning fra Liverpools midtforsvar til Evertons bakerste rekke.

4-0 dreide seg om Luis Suarez, da han først snappet et sløvt pasningsforsøk fra Phil Jagielka og så løp fra midtbanen før han avsluttet perfekt lavt i lengste hjørnet alene med keeper. Jeg skriver alene med keeper, men han hadde to stoppere halsende etter seg i førti meter. Ikke er han veldig rask heller, Luis, men han har en fantastisk evne til hele tiden å få kroppen sin mellom ballen og motspilleren slik at alternativet til sistnevnte enten er å felle ham eller la ham gå. Det at det perfekt timede skuddet var med «feil» fot, den venstre, var det vel knapt noen som reflekterte noe over. Det er slik spillere i verdensklasse gjør.

De dårlige tankene etter 2-2 mot Aston Villa, skader og et frustrerende transfervindu så langt, var med ett som blåst bort.