Og så var det tre

Liverpool sto i mot et siste nervøst kvarter mot Sunderland, mens Arsenal mistet to poeng mot Swansea – det betyr at kampen om ligagullet vil bli utkjempet av tre klubber.


 
Rammen kunne ikke vært bedre. Bussen til Liverpool ble tatt i mot av en ellevill rød folkemasse, lysene var på, det grønne gresset nyklipt og vått, og fansen var alliert med gamle og nye kampsanger for å hjelpe laget til seier.

Jeg er i det hele tatt litt svak for hva en kan kalle gamle tradisjoner. Faren min ville sikkert sagt at nå risikerer han å få blærekatarr, men jeg synes det er herlig å se assistent Colin Pascoe stå hjulbeint i shorts, sette ut baken og invitere til trekanter under oppvarmingen. Slik han gjorde som en «Kenny Dalglish light» for Swansea på 80-tallet. Det er slik en assistent skal være for meg.

Da noterer jeg i tillegg en aldri så liten kjepphest andre veien i forbindelse med at Liverpools lag skal bli lest opp. Nå står det en mann og hyler i en mikrofon på indre bane, hva er det egentlig som var så galt med at George med andektig og distinkt røst leste det opp fra speakerbua? Og er det ikke meningen at vi skal støtte alle de elleve med en liverbird på brystet like mye? Nå får Steven Gerrard dobbel dose med desibel, mens Luis Suarez nærmest blir utnevnt til hovedattraksjonen gjennom et brøl til slutt. Nå vet jeg hvor god Luis er, men likevel…

Et sted på veien forsvant likevel den sportslige scripten aldri så lite utover i 1.omgang. Dette var ikke en bortekamp hvor Liverpool med sin diamant kunne presse høyt og slå dødelige kontra, Sunderland var en motstander med tre midtstoppere og to midtbaneanker og som overhodet ikke var interessert i å risikere å blotte seg gjennom å sende folk i angrep.

Det var nesten umulig å spille seg igjennom i midten og en følte at Rodgers hadde lagt opp til å prøve å skape åpninger gjennom å sende fram backene, samt stole på litt trolldom fra SAS på topp. Spesielt skulle Glen Johnson komme fram på høyresiden, men Liverpools nr.2 var upresis med sine fremspill, lyktes bare nesten med å komme seg langt nok fram, og hadde en nokså svak kveld. Angrepene endte gjerne med et skudd fra rundt 20 meter, men hvor siktet var et knepp eller to for høyt.

Det var vel ikke gått mer enn drøyt 20 minutter før en merket uroen rundt seg på tribunen. Liverpool hadde ballen, Sunderland var stort sett ikke i nærheten av 16-meteren foran Simon Mignolet, men de røde skapte ikke sjanser. Liverpool har knapt råd til å gjøre noen feil under innspurten, og dette var nok et oppgjør hvor mange nærmest hadde innkassert tre poeng på forhånd. Noe annet enn tre poeng var uhørt, og det kom til uttrykk gjennom et nervøst Anfield hvor stemningen fra avspark var meget bra.

Hull på byllen kom gjennom nok en dødballscoring for Liverpool. Steven Gerrard har vært stor som kaptein de siste kampene og han tok igjen ansvar. Nå har ikke jeg sett repriser av situasjonen, men inntrykket fra Main Stand og reaksjoner etterpå viste klart at Sunderland også skulle ha fortsatt med ti mann da ligaens toppscorer, Luis Suarez, var på vei alene igjennom da han ble felt. Da frisparket fra Stevie G suste inn i vinkelen var imidlertid jeg en av trolig mange som ikke reflekterte for mye over det. Nå hadde de røde fått den scoringen de behøvde.

Slik så det også ut det første kvarteret av 2.omgang. Daniel Sturridge scoret igjen, godt hjulpet av hofta til en forsvarer, og hadde satt inn sitt mål nummer to om ikke Suarez for en gangs skyld var i veien for lagkameraten da ballen var på vei mot nettet nok en gang.

Sunderland og Gus Poyet satte innpå Ki og Johnson for mer stasjonære Giaccherini og spesielt Wickham, og gradvis begynte Sunderland å få litt mer fotfeste i kampen. Begge lagene hadde en suser i tverrliggeren, og selv om reduseringen på corner fra gjestene virket billig var det ikke helt uventet.

Daniel Sturridge virket irritert da han ble tatt av banen, og en kan forstå det da han var langt fra den svakeste hos Liverpool, men det at Brendan Rodgers gjorde det nesten umiddelbart etter reduseringen ga inntrykk av at manageren klødde i fingrene etter å legge om til 4-3-3. Spesielt løpsterke Ki hadde fått for gode arbeidsvilkår etter at han kom innpå.

Nervøsiteten var imidlertid kommet tilbake på tribunene, og den synes nå å spre seg til de røde ute på banen. Samtidig hadde Sunderland fått troen på at de faktisk hadde mulighet til likevel å kunne ta med seg hjem et uventet poeng. Slik sett er fotballen fascinerende. I løpet av noen få minutter var kampbildet helt forandret hvor et anspent hjemmelag stort sett var fornøyd med å få ballen ut og bort fra eget felt.

Nå ble det tre poeng og det var i hovedsak alt som betydde noe. Forskjellen på seier og uavgjort mot Sunderland var enorm. Arsenal hadde en lignende kamp mot Swansea dagen før, tapte to poeng, og er ute av gullstriden nå. Ligamesteren vil bli en av Chelsea, Manchester City eller Liverpool.

The Gunners kan likevel påvirke tetstriden, ikke minst førstkommende lørdag hjemme mot Manchester City. Liverpool spiller hjemme mot Tottenham og må sørge for at de gjør jobben uavhengig av noen andre.

Slik det ble gjort mot Sunderland. Tross alt.