Oppover og fremover

Det er tid for en ny revurdering av Liverpools muligheter denne sesongen. Det blir minst topp fire nå, og etter storseieren på Old Trafford er de helrøde blant de klubbene som kjemper om tittelen.



I tipset vi hadde i The Kopite før sesongstart var jeg en av de mest negative på Liverpools vegne med en sjetteplass. Med hånden på hjertet mente jeg at Manchester United hadde trukket det korteste strået da alle «medaljevinnerne» skiftet manager i sommer, men jeg så ikke for meg en slik kollaps. Ei heller at Tottenham ikke skulle få mer valuta for de pengene som et forventet salg av Gareth Bale ville innbringe. Nå er de utenfor synsvidde, og Everton har vi også kontroll på.

Topp fire har jeg hatt genuint tro på en stund, etter hvert som Brendan Rodgers til fulle har greid å utnytte en sesong med svært lite cupspill til å bli en av de beste i ligaen for Liverpool de siste årene. Ja, nylig skrudde jeg også opp siktet til en mulig plass på pallen og med en fair sjanse til å komme seg forbi et Arsenal som har et knallhardt kamp-program i mars. Chelsea og Manchester City trodde jeg ville gjøre opp om gullet, men etter 3-0 på Old Trafford er det umulig å være uenig i at Liverpool også må regnes som en tittelkandidat.

Syv gule kort, hvorav de siste endte med et rødt, blodet fløt, tre straffespark ble dømt, men hvis det høres ut som en krig var ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter en historisk seier mot rivalen. Dette dreide seg mer om en kapitulasjon, men against boys, hvor Liverpool utraderte Manchester United i deres egen hule.

Jeg kan ikke si at det var overraskende at Liverpool skulle vinne kampen, men det overrasket meg stort hvordan kampen ble seende ut. Carrick, Fellaini, Januzaj, Mata, Rooney og van Persie, helt ærlig synes jeg det ser ut som en bra fremre sekser. Ja, manageren rotet det til ved å sette de to tregeste og minst kreative i midten, sine playmakere på sidene hvor unge Januzaj viste at han ikke var klar for en slik kamp, men noen dager etter at man ble fornedret i Europa mot Olympiakos i en skuffende sesong var det forventet en helt annen innstilling i hva som etter sigende også er årets viktigste kamp i Salford. Wayne Rooney og Robin van Persie synes ikke å være på bølgelengde, bokstavelig talt, men dette var en «cupfinale» hvor slikt normalt blir lagt til side.

Det lignet noe som United trolig har følt på Anfield flere ganger over de siste par tiårene, en fryktet motstander som nærmest kastet inn håndkleet. De ga opp da de skjønte at motstanden var for sterk.

Satt Brendan Rodgers på sitt sete i det hele tatt under kampen? Jeg kan ikke huske det, vår utmerkede manager var klar for kamp og manet sine elever fram fra sidelinjen. Ute på gresset pumpet blodet mer hos Steven Gerrard enn hos noen andre. Jeg har de siste par årene hatt en følelse av at Stevie G i større grad har valgt sine kamper, bevisst eller ubevisst, hvor han har hatt den ekstra tenningen som har kunne skjule at spensten i beina ikke er helt som for noen sesonger siden. Ikke nå lenger, nå er han klar til hver kamp, i en fysisk litt mindre krevende rolle som anker. Scouseren føler det trolig slik at han dette kan bli den beste muligheten han noen gang vil få til å vinne Premier League. Derfor forventer jeg heller ikke at han skal ha noen kamper fremover hvor han ikke er helt skrudd på. Derfor vil jeg også bli overrasket om Liverpool går på noen bananskall i kamper som en forventer skal vinnes de nærmeste ukene. Kapteinen vil ikke tillate det.

Til de øvrige som hadde en liverbird på brystet på Old Trafford er det bare å fordele superlativene. De gjorde alle sin jobb. Jeg synes Jon Flanagan fortjener en ekstra blomst, selv om en kan hevde at han var en smule heldig som ikke ble utvist. Scouseren har bare blitt bedre og bedre, og har gjentatte ganger vist at han vokser med oppgavene. Jeg var ikke engstelig for Flanno før denne kampen. Det er litt av en historie, om spilleren som i august ikke greide å finne seg en klubb hvor han kunne gå på utlån for å få kamptrening.

Når Stevie G er som han er nå, fungerer det perfekt med løpeguttene Joe Allen og Jordan Henderson foran ham. Helt ideelt har de begge mer å gå på i forhold til assist og scoringer, selv om spesielt Jordan også der har en positiv utvikling, men de rev i stykker Manchester United på midtbanen. Sammen med en Raheem Sterling som nå opptrer som en rutinert spiller som kan benyttes i flere posisjoner, med sin dødelige hurtighet alliert med en kraft og tøffhet man knapt trodde han hadde.

Faktisk følte en seg aldri så lite snurt etter en 1.omgang hvor Liverpool kontrollerte mye, men hvor litt for mye unøyaktighet hadde hindret mange sjanser. Det var ikke uten grunn at vertene virket livende redde for Suarez og Sturridge.

I løpet av et minutt av 2.omgang var det uansett i realiteten kjørt. Et nytt straffespark fra Steven Gerrard, og om Manchester United ikke hadde heist det hvite flagget før gjorde de det da. Dommer Mark Clattenburg har fått mange spaltemeter i etterkant. En kan hevde at han kunne ha dømt fem straffespark til Liverpool, men hvem hadde trodd at noen dommer ville peke på ellevemeteren tre ganger mot United i samme kamp på Old Trafford?

Forskjellige lags supportere vil trolig ha ulike forhold til ulike dommere. Personlig ser jeg for eksempel helst at Lee Mason og Howard Webb ikke dømmer Liverpool på noen år, og de som følger Everton vil nok ha et annet forhold til Clattenburg (etter et derby på Goodison for noen år siden), men i mitt hode er sistnevnte en dommer som nokså ofte tar feil men som gjør det etter egen overbevisning. Han lar seg ikke styre av situasjoner. Personlig var jeg mest overrasket over at han ga straffespark nummer to. Ikke fordi det ikke var straffe, men det var i mine øyne ikke klokkeklart og det er mange i svart som ville ha latt den passere. Spesielt på Old Trafford, og spesielt etter allerede å ha gitt Liverpool en lignende mulighet i 1.omgang. At han trolig feiget ut det aller klareste da Carrick sparket vekk beina på Sturridge får så være, alle som «tørr» å dømme tre straffer foran Stretford End får sine varme tanker fra meg.

Røde fans er allerede godt i gang med å studere det resterende kamp-programmet til Chelsea, Manchester City, Liverpool og Arsenal. Det kan bli den mest spennende innspurten i Premier League noen sinne. Innerst inne har Chelsea overtatt som min favoritt etter Manchester City de siste ukene, men mot Aston Villa ble det et overraskende tap og hvor to spillere samt manager ble vist ut.

Vinner Liverpool de resterende kampene vil de være foran mannskapet til Jose Mourinho når sluttstatus gjøres opp. Det skal mye til, men kan ikke avskrives. Det fra en som har erfaring med å oppjustere helrøde forventinger denne sesongen.