Rodgers-koden

Det lignet mye på kampen mot West Ham. Et QPR som rystet Liverpool med sitt enkle og direkte spill. Denne gangen slapp de røde med skrekken, men Brendan Rodgers må finne nøkkelen fra forrige sesong.



Å score seiersmålet etter at 94 minutter er passert pleier å tilhøre de virkelig store øyeblikkene. Da Dejan Lovren headet ut et frispark som Queens Park Rangers rimelig urutinert valgte å sende mot feltet heller enn å få et avsluttende skudd, Philippe Coutinho forserte fremover og serverte en ypperlig pasning med utsiden av foten til kvikksølvet Raheem Sterling, og som igjen endte med at Steven Caulker sendte innlegget i eget mål – ble neven knyttet i gleden over tre viktige poeng oppstått fra de døde. I bakhodet lå imidlertid erkjennelsen om at dette hadde vært nok en spillemessig svak kamp av Liverpool.

Laguttaket var litt overraskende. Johnson og Enrique på backene var litt sånn «i gamle dager», på et tidspunkt hvor manageren prøver å tilpasse sommerens signeringer. Jeg tror mange synes det hørtes litt spennende ut med Can i en ankerrolle og med Steven Gerrard lenger fremme på banen. Joe Allen var jeg nokså sikker på kom til å starte, men det er lenge siden han har spilt og selv om han gjorde et greit inntrykk som innbytter virket han noe rusten.

Jeg har tvunget meg til å se kampen en gang til. «Fotball er et enkelt spill» ble det sagt på Anfield under tidligere og suksessrike tider, og QPR hadde en enkel slagplan som skapte skummelt mye trøbbel for gjestene fra Merseyside. Et tidlig og langt oppspill mot de store spissene Austin og Zamora gjorde at man nesten totalt ignorerte sin egen midtbane, og så jobbet man knallhardt for å skape situasjoner rundt eller i straffefeltet til Liverpool. Ikke minst tok en gjerne til takke med en dødball hvor en i tillegg kunne sende midtstopperne Dunne og Caulker fram.

Det lignet mye på hvordan det så ut i kampen mot West Ham, men en forskjell denne gangen var at man unngikk tidlige baklengsmål. Forsvaret til Liverpool har fått mye kjeft etter hva som skjedde på Loftus Road, men faktisk så tapte Skrtel og Lovren knapt en duell etter faste situasjoner eller lange og høye oppspill. Jeg snakker da mann mot mann.

QPR var mye rundt 16-meteren til Liverpool i 1.omgang, men de skapte ikke så mange sjanser. De som kom var imidlertid store. Martin Skrtel og Dejan Lovren var også negativt involvert, men mulighetene kom fra åpent spill og ikke frispark og cornere. Først vinner Austin tre dueller hvor Johnson er den største kyllingen, så henger ikke Lovren helt med på et dypt løp og Fer blåser pasningen over fra fem meter. En kan hevde at Skrtel taper duellen hvor det blir headet i tverrliggeren, men han blir forstyrret av en Mignolet på skovtur. Innlegget kommer fra hjørnet av straffefeltet, og for meg var det mye av problemet.

Presset som Liverpool hadde på egen halvdel, ja over hele banen for den saks skyld, var alt for dårlig. Det gjaldt ikke minst fra siden til Jose Enrique, som hadde en svak kamp. Glen Johnson var noe bedre, men ikke mye. På midten fikk en se hva som blir utfordringen for Emre Can. Tempoet og intensiteten i Premier League. Ikke fysikken, men det å flytte beina hurtig nok. Det ble noe seigt over tyskeren.

Liverpool kom mer med i 2.omgang. Det var trolig en blanding av at Gerrard kom lenger ned i banen og at QPR ikke lenger orket å kjøre et fullt så høyt tempo. Det kom kontringsmuligheter, og anført av Raheem Sterling også en og annen sjanse fra åpent spill, som da vertene sov ved et frispark og selvmålsspesialisten Dunne beinet innlegg fra Johnson i eget bur. Philippe Coutinho var også god da han kom inn, og det var herlig å se en spiller som virkelig ville noe.

På slutten var det helt Hawaii, hvor QPR bare pøste på med så mange baller de kunne inn mot målet til Simon Mignolet, og Liverpool ble til tider veldig lave. Hjemmelaget tok sitt frispark etter spilte 93.59 minutter, og det er på sin plass å berømme at Liverpool så gikk rett i angrep for å prøve å vinne kampen. Hvis en ser på statistikken har ti av 16 scoringer blitt nettet den siste halvtimen for Gerrard & Co denne sesongen, hvorav seks det siste kvarteret.

Det vitner om god mentalitet, men det er også stikk motsatt av hvordan laget til Brendan Rodgers gjerne oppførte seg forrige sesong. Da var man nesten alltid hurtig ut av startblokkene og preget kampene umiddelbart. Nå kommer man ofte tregt i gang og virker rett og slett dårlig forberedt. Jeg tror ikke det siste er tilfellet, men det er ingen tvil om at Rodgers har mye å gjøre for å få satt sitt «nye» mannskap og tre kamper i uka gjør at han får langt mindre tid til det enn ønskelig.

Å flytte fram Steven Gerrard ble ingen suksess, da kapteinen aldri kom med i spillet som den sentrale bak spissen i et 4-2-3-1. Den eneste gangen var da han pent ble spilt fram av Mario Balotelli, men misbrukte Liverpools beste sjanse i 1.omgang. Det ligger i kortene at Joe Allen nå vil komme inn, og enten vil spille ved siden av Stevie G eller sammen med Jordan Henderson foran ankeret.

Jeg har vært støttekontakten til Mario Balotelli noen uker og måneder, men tar nå en aldri så liten permisjon. Hans manglende entusiasme og vilje til å ofre noe inne i feltet til QPR skremte meg. Han virket muggen, og jeg synes i det hele tatt det var lite glede å se blant de med en liverbird på brystet.

Spissplassen er et problem nå, det er liten vits i å late som noe annet. Rodgers synes å ha falt ned på 4-2-3-1 når Daniel Sturridge ikke spiller, og verken Balotelli, Lambert eller Borini passer inn til å være alene på topp. Balotelli hadde et par gode fremspill, men han liker å vandre ut på sidene og gjør i det hele tatt alt for lite foran motstanderens mål. Det er neppe noen som savner Sturridge mer enn ham. Han kan ikke klage hvis han blir satt ut av laget til møtet med Real Madrid, men jeg sliter med å se bedre alternativer. Raheem Sterling er blitt nevnt, men jeg har sett Raheem spille lengst fremme på juniorlaget og i mine øyne er han ingen spiss. Han er langt mer effektiv hvis han kommer bakfra eller fram på sidene.

Det bekymrer også at lag som West Ham og QPR med så enkle midler får Liverpool ut av fatning. Har de løst «Rodgers-koden» og hvordan man skal utmanøvrere det høye presset og den ballbesittende stilen til de røde?

Det blir pessimistisk å tro det, men Brendan Rodgers må hurtig finne tilbake til den formelen som skapte feiende fin fotball i 2013/14. I øyeblikket er inntrykket av at manageren er skummelt langt unna å finne igjen nøkkelen.