Tilbake til start

Brendan Rodgers gleder seg til landslagspause, men kampen mot Chelsea bekreftet for meg at Liverpool utvilsomt har en lang vei å gå for å komme tilbake på ønsket nivå.


 
Rodgers ser nok først og fremst fram til forhåpentligvis å få Daniel Sturridge tilbake på banen igjen. Han nevnte for øvrig etter kampen mot Chelsea at man håpet å ha «et par spillere tilbake etter landslagspausen» og jeg undrer meg litt over hvor bokstavelig det var ment. Ser han for seg at Mamadou Sakho vil få en sjanse igjen?

Sturridge er viktig, men pr. i dag vil en anta at han er den eneste som ikke er tilgjengelig i en ønsket startellever for Brendan Rodgers. Da blir jeg ekstra deprimert etter en uke hvor det var elendig spill mot Newcastle, hederlig innsats av et B-preget mannskap i Madrid før man ble satt på plass av ligalederen på Anfield.

Angående Liverpool FC ser jeg på meg selv som en relativ positiv type. Jeg er det i hvert fall sammenlignet med de som satt foran meg på Main Stand på lørdag ettermiddag, hvor Mignolet, Johnson, Lovren, Balotelli og Henderson fikk mest kjeft, og omtrent i den rekkefølgen. Likevel, da jeg satte meg foran PC’n noen timer senere ble jeg overrasket hvor mange som mente at de røde hadde fortjent uavgjort og at 1-2 mot Chelsea var et skritt framover.

Kanskje var ballen ute før seiersmålet, og Liverpool skulle hatt straffe da Cahill handset mot slutten, men for meg dominerte gjestene kampen etter de første ti minuttene og frem til de ti siste. Med en meget god keeper var de resolutte i forsvar, de hadde en balansert midtbane som styrte mye av hendelsene og i Costa på topp hadde de en spiller som ledet fremste ledd på en utmerket måte. Liverpool har ingen av delene.

Manageren antydet etter kampen i Madrid at laget ikke ga seg selv og at det var spillere som var blitt vraket etter den svake forestillingen i Newcastle. Startoppstillingen mot Chelsea viste at det var tomme ord. Lovren og Johnson har spilt svakt over tid, mens Touré og Manquillo kom inn mot Real og gjorde det bra. De to førstnevnte var imidlertid tilbake igjen når Rodgers skulle prioritere sitt forsøk på å holde LFC inne blant topp fire i Premier League. Det var ikke populært blant de røde masser, og kritikken vil bli rettet mot Brendan. I dette tilfellet vil jeg si at det er høyst fortjent.

Jeg var også overrasket over at Rodgers ikke fortsatte med det 4-1-4-1 som hadde hindret Ronaldo fra å score i et x antall kamper, og hvor Fabio Borini løp og løp på topp. Adam Lallana ville jeg også gitt en startplass. Gerrard, Henderson, Can og Allen er kandidatene til sentral midtbane, og det fyller meg ikke med selvtillit. Spesielt når en ser en motstander som Chelsea med mektige Matic og ballsentralen Fabregas.

Kanskje er det urettferdig, men den som skuffet meg mest var Steven Gerrard. Dette var tilsvarende kamp til den hvor kapteinen skled så fatalt forrige sesong, og som bortesupporterne minnet ham på før det var gått to minutter. I tillegg hadde han blitt «spart» mot Real Madrid og selv om scouseren er en fornuftig mann som vil forstå at han nå behøver noen pauser, han kan ikke ha trives med å sitte på benken på Bernabeu. Hvis det var en kamp hvor han skulle være heltent måtte det være denne, men bortsett fra noen brukbare pasninger greide han aldri å sette noe preg på kampen. Det er åpenbart at beina nå i bare større grad ikke er villig til å respondere på det hjernen vil.

Jordan Henderson er helt ute av form og var for meg en kandidat til kampens svakeste, og som nok også var hovedgrunnen til mishagsytringene fra tribunen. Jeg liker Jordan, men i denne kampen skulle han ha blitt byttet ut. Emre Can må en karakterisere som positiv i de to siste kampene. Godt å se en sentral midtbanespiller igjen som har driv framover og som kan være en trussel med et tungt skudd. Han er imidlertid fortsatt treg over korte avstander og jeg har ikke lyst til å blåse for høyt i trompeten når det gjelder tyskeren. Forhåpentligvis kan flere kamper gjøre ham enda skarpere. Joe Allen synes jeg hadde et brukbart innhopp og er en mann som kan presse motstanderen, men han vil heller være en del av et team heller enn en stor profil. Og det teamet fungerer bare ikke om dagen.

Philippe Coutinho og Raheem Sterling viste noen glimt, selv om sistnevnte fortsatt har et stykke igjen til de taktene han viste tidlig i sesongen. Mario Balotelli har tidligere fått kritikk for at han ikke er noe oppspillspunkt, men i denne kampen synes jeg han hadde noen bra touch hvor han både greide å ta imot ballen med en forsvarer i ryggen og spille den til en lagkamerat. Som regel var det imidlertid langt unna målet og det ble ikke sjanser ut av det. Når i tillegg Diego Costa var på andre siden av banen ble sammenligningen grell. Mario er ingen ensom spiss, men det visste vi fra før.

En klamrer seg til en frisk Daniel Sturridge, og så må Brendan fortsatt lete etter å finne den riktige balansen på midtbanen og ta noen avgjørelser i håp om å få den bakre fireren til å fungere bedre. I tillegg til at et kommende ligaprogram med Crystal Palace, Stoke, Leicester og Sunderland skal bidra til å bringe inn noe hardt tiltrengt selvtillit i laget. Det heter seg at det kan forandre seg fort i fotball, og det har ikke minst med tro å gjøre. Verken de elleve med en liverbird på brystet ute på banen, eller de som følger fra tribunene, har den nødvendige troen for øyeblikket.