Tortur

For et fotballhjerte er det en lidelse å se Lee Mason dømme fotballkamper. Og når dette hjertet banker ekstra hardt for LFC er det også en lidelse å se de røde bli presset på defensiven av et bunnlag som spiller med ti mann på banen.

Det er sjelden jeg klarer å irritere meg over dommeren i en fotballkamp som Liverpool vinner 3-1, men step forward Lee Mason – Premier Leagues klart svakeste dommer for tiden – du klarte det i går.

Som en av mine følgere skrev på Twitter etter kampen: «Hadde han lukket øynene og blåst vilkårlig hadde han med stor sannsynlighet tatt flere riktige beslutninger».

Det sier alt som banens klart svakeste aktør.

Når det er sagt, så var jaggu ikke Liverpool særlig gode de heller, 3-1 seier til tross.

Lyspunktene var at Lucas Leiva igjen spilte en meget god kamp, og etter min mening var banens beste spiller, samt at vår kaptein endelig viste noe som lignet gammel storhet igjen. Det er dessverre en god stund siden sist.

Stor innsatsvilje og gode prestasjoner av Lucas og Gerrard til tross, dette Liverpool-laget er langt fra friskmeldt. Midtforsvaret har fått mye pepper så langt denne sesongen, men i går var det først og fremst sidebackene og keeper som skapte usikkerhet der bak. Det som slo meg etter kampen i går er at både Pepe Reina og Daniel Agger ville ha styrket dette Liverpool-forsvaret. Og jeg savnet Jose Enrique fra forrige kamp mot Stoke. Kneet til den skadeforfulgte spanjolen skal visstnok ha hovnet opp igjen etter den kampen.

Likevel er det først og fremst fremover på banen det etter min mening må andre kluter til om trenden skal snus. Tomålsseier til tross var det nemlig lite av Liverpools offensive spill mot Leicester som lignet på det laget presterte i fjor. Rickie Lambert er en ærlig og oppofrende fotballspiller, men han blir rett og slett for tung og treg til å passe inn i den spillestilen som Brendan Rodgers la opp til i fjor, og som alle ønsket å få se av de røde også i år. Så langt denne sesongen har vi sett denne festfotballen i kun en kamp, mot Tottenham på White Hart Lane.

Dette laget har et desperat behov for et par hurtige og bevegelige angripere i tillegg til Raheem Sterling, om midtbanen skal få flere strenger de kan spille på. Spisser som går på diagonale løp i bakrom, og som evner å løpe fra sine oppassere både med og uten ball.

Fotballen som Liverpool leverte i fjor var ikke basert på oppspill til store kraftplugger som Lambert og Balotelli, men på bevegelige spisser som stadig inviterte til veggspill og fikse kombinasjoner. Det er dette vi må tilbake til. Vi vet at Daniel Sturridge vil levere varene i så henseende når han blir skadefri igjen. Men vi trenger minst en, kanskje to til av samme spillertype. For eksempel en Saido Berahino, for å nevne et navn som kan være tilgjengelig og realistisk å hente i januar for Liverpool anno 2014/2015.

Med denne type spillere på topp er jeg sikker på at vi vil få se Adam Lallana og Philippe Coutinho slå ut i full blomst. Jeg ser heller ikke bort i fra at dette er resepten for at karer som Emre Can og Lazar Markovic også skal finne seg til rette og spille seg inn på laget.

Inntil så skjer frykter jeg at det fortsatt vil bli en lidelse å se Liverpool-kamper - selv om motstanderen til og med er redusert til ti mann. Vi ser i kamp etter kamp et Liverpool-lag som til stadighet inviterer motstanderen inn i kampen igjen etter at man har tatt ledelsen. Jeg underer meg på hva forbrytelsen til Fabio Borini er, som ikke engang er funnet verdig en plass på benken i dette scenariet? Han er tross alt vår mest bevegelige spiss når Sturridge er ute.

Hadde det vært Liverpool fra i fjor som hadde spilt på King Power Stadium i går kveld hadde vi vunnet 5-3 selv om Lee Mason hadde gitt Leicester tre feilaktige straffespark. Men så lenge Liverpool fremstår som så bleke og tannløse som de gjør i år, kan vi ikke lenger stole på at vi skal klare å kompensere for dårlige dommeravgjørelser og marginer i mot oss ved hjelp av egne kvaliteter og prestasjoner. Vi er nesten helt avhengige av at dommeren blåser i fløyta når han skal, og ikke praktiserer dommergjerningen som en mellomting mellom bingo og sirkus, om vi skal få et resultat.

Derfor var gårsdagens kamp på King Power Stadium ren og skjær tortur for meg.

Resultatet kan vi først og fremst takke Leicesters udyktighet for. Ikke egen dyktighet.