Ustoppelige

Tårene til Steven Gerrard etter kampslutt fortalte alt. På en følelsesladet dag ga Liverpool et nytt svar på at de kommer til å gi sitt ytterste for endelig å gjenvinne ligatronen.

Etter en halvtime av gigantduellen mellom Liverpool og Manchester City følte jeg meg rimelig kjepphøy, jeg skal innrømme det. Nok en gang hadde de helrøde vært lynraske ut av startblokkene og de ledet 2-0 foran The Kop. Det kunne lett ha vært 4-0, hvis Daniel Sturridge hadde avsluttet slik han pleier på det nydelige overlegget fra Raheem Sterling, eller hvis en knallhard heading fra Steven Gerrard etter corner hadde gått ti centimetere lenger vekk fra Joe Hart.

Like før 25-års markeringen etter Hillsborough følte en at dette var en kamp hvor de med en liverbird på brystet ikke kunne annet enn å vinne, at innstillingen til spillere og fans bare forlangte det. Slik som i 1989, hvor Liverpool vant FA-Cupen som heder til de 96.

Vel, jeg glemte noe i farten, etter hvert som Sterling, Coutinho, Suarez, Sturridge og de andre bare fosset fram i angrep. Det at Liverpool gjennom historien har vunnet mange av de episke oppgjørene man har vært involvert i, men det skjer sjelden på den lette måten.

En drøy halvtime senere var sinnstilstanden en helt annen. Manchester City hadde arbeidet seg inn i kampen mot slutten av 1.omgang, og etter pause var det Liverpool som var på hæla. Selv om tallene fortsatt vil vise at Liverpool gjerne spiller best og scorer mest i de første 45 minuttene, i 2014 har Gerrard & Co også stadig oftere vist at de kan grave dypt og sent dersom det behøves.

Laget var det samme som slo West Ham i forrige kamp, men jeg følte Brendan Rodgers også så tilbake til bortemøtet med Manchester City, hvor Raheem Sterling hadde gitt de lyseblå problemer med farten sin. Raheem fremst i diamanten på midten var også svært effektivt. For meg var 19-åringen Liverpools beste i denne kampen og det er enormt hvilke steg han har tatt de siste månedene. Måten han fintet seg plass foran 1-0 var iskaldt i den brennhete atmosfæren som hersket på Anfield. På en dag hvor en mintes de 96, det kunne ikke ha passet bedre enn at det skjedde i det 6. minutt.

2-0 kom etter en corner, nok en gang. I «Liverpools vidunderlige nye verden» er bedre offensive dødballer et stort kapittel. Martin Skrtel har dermed syv scoringer i ligaen denne sesongen, når skjedde det sist for en midtstopper hos Liverpool?

Yaya Toure skadet, Vincent Kompany opplagt påvirket av overtråkket han skal ha pådratt seg dagen før, og ikke minst Liverpool og Anfield skrudd hundre prosent på, det begynte å se veldig bra ut. Hva som helt skjedde vet jeg ikke, kanskje var det så enkelt som at Manchester City bare måtte bli mer offensive i hode og i spill, men Liverpool mistet uansett initiativet.

Dette var en type kamp i et slikt tempo, intensitet og nerve at nær sagt alle spillere gjør feil, men hvor de inne i straffefeltet gjerne blir gjort av forsvarsspillere, og som kan bli de mest skjebnesvangre eller blir husket mest. Mamadou Sakho var «ei mil» unna å treffe i taklingen mot Edin Dzeko og han og Liverpool var heldig som slapp unna et straffespark. Brendan Rodgers var svært lite fornøyd med dommeren etter tilsvarende møte i Manchester i jula, men vi fikk litt tilbake her. De helrøde skulle hatt straffe da Luis Suarez ble lagt i bakken av Kompany, men situasjonen med Sakho og handsen til Martin Skrtel var minst like klare andre veien.

Det var til enhver tid 11 røde helter ute på det grønne gresset på søndag. Et par mann var likevel under pari. Glen Johnson har variert etter at han kom tilbake fra sitt opphold som skulle lege hans skadeproblemer, men dette var igjen en av de kampene hvor jeg syntes han manglet det hurtigste giret. Det har vært noe seigt over Glen denne sesongen. Jeg innbilte meg det hadde med alle hans skadeproblemer å gjøre, men innerst inne er jeg ikke helt overbevist. Daniel Sturridge kom ikke så mye med som de andre offensive spillerne, men han er en spydspiss og det hender han har slike kamper. Det bekymrer meg ikke, da er det verre at han fikk problemer med en hamstring. Vi behøver å ha så mange som mulig friskmeldte og klare til de siste kraftanstrengelsene.

Philippe Coutinho var en blant flere som var utmerket, nå som indreløper og ikke playmaker. Jeg hadde riktignok notert ned «avslutninger» etter et skudd fra brasilianeren som gikk utenfor. 10’eren har en tendens når han løper med ballen og skal skyte i steget, til å dra skuddet utenfor den bortre stolpen. Avslutningsteknikken hans er bedre når han får ballen i møte, slik han gjorde det da Kompany sleivet til ballen etter at et noe presset Liverpool hadde fått innkast høyt oppe i banen. Treffet til brassen var klokkerent og ballen suste inn i hjørnet.

Igjen hadde guttene til Brendan Rodgers funnet en måte å vinne på, den tidende seieren på rad.

Måten Steven Gerrard samlet sine menn umiddelbart etter kampslutt fortalte mer enn noen ord. Liverpool, og ikke minst kapteinen selv, lukter gull. De røde har sørget for at de nå kan styre sin egen skjebne, og de vil ofre alt de har for å nå det forjettede land.

Er det virkelig noen som kan stoppe oss nå?