VM-minner på godt og vondt

Noen av mine kamerater holder med Brasil. Andre Argentina, Nederland, Tyskland eller England. Selv har jeg aldri klart å få meg et fast favorittlag som jeg har holdt med i hvert eneste verdensmesterskap.

Det første verdensmesterskapet jeg kan huske jeg så på TV var i 1974. Jeg var sju år gammel. Jeg husker godt finalen mellom vertsnasjonen Vest-Tyskland og Nederland. Jeg husker jeg tidligere i mesterskapet hadde blitt blendet av et glimrende nederlandsk lag med artistene Johan Neeskens og Johan Cruyff på topp. Jeg husker også godt andre profiler fra mestrerskapet, som svenskenes toppscorer Ralf Edström og Polens største hentesveis Gzregorz Lato. Polen vant bronsefinalen mot Brasil, og Lato ble turneringens toppscorer med sju mål.

Jeg har som regel ikke holdt med vertsnasjoner, og alltid likt underdogs. Derfor var valget lett i finalen. Nederland var mitt lag. Det gikk som det måtte gå. Turneringslaget Tyskland, eller Vest-Tyskland som de het den gangen, vant 2-1 og jeg felte noen modige tårer.

Fire år senere hadde vertsnasjonen Argentina et fantastisk lag ledet av steinansiktet Cesar Menotti, med blant annet Mario Kempes som turneringens toppscorer, og profiler som Osvaldo Ardiles og Leopoldo Luque. Igjen tok Nederland seg til finalen. Og igjen holdt jeg selvsagt med de oransje i kamp mot vertsnasjonen. Og igjen ble det tap. Perus toppscorer Teofilo Cubillas er en spiller jeg husker godt fra det mesterskapet, og jeg klarer vel å ramse opp brorparten av Argentinas vinnerlag på strak hånd også.

VM i Spania er kanskje det mesterskapet jeg husker aller best, og fulgte aller tettest. Jeg hadde vel fullt klistremerkealbum fra Panini den sommeren. Brasil storspilte anført av Zico, Socrates og Falcao, og en Eder som skjøt hardere enn noen annen jeg hadde sett. Dette var mesterskapet hvor jeg la Vest-Tyskland fullstendig for hat, og jeg har vel «hatet» tyskerne siden. Frankrike ble min store favoritt i dette mesterskapet, med artister som Giresse, Six og Tresor, og dirigenten Platini. Episoden jeg husker aller best fra noe verdensmesterskap – Kjetil Rekdals straffespark mot Brasil mange år senere inkludert – kom i semifinalen mellom franskmennene og tyskerne. Mordforsøket til tyskernes keeper Harald Schumacker på Frankrikes Patrick Battiston sitter friskt i minnet den dag i dag, i en situasjon der Battiston kom alene mot mål. Battiston fikk slått ut tenner og ble båret livløs av banen. Han lå vel også i koma i en periode. Kampen gikk til ekstraomganger og straffespark-konkurranse, som Tyskland selvsagt vant. Finalen det året ble spilt mellom to nasjoner jeg aldri har likt i fotballsammenheng, Italia og Tyskland, og var derfor relativt uinteressant for meg. Italia vant. Og da vant i alle fall ikke Schumacher. Polen – Frankrike i bronsefinalen var for meg den moralske finalen.

VM i Mexico var mesterskapet uten lyd. NRK var i streik. Men det gjorde ikke så mye. For vi fikk servert strålende fotball denne sommeren. Dette var mesterskapet hvor Guds hånd sendte England ut i det svarteste mørke, noe som var mye av grunnen til at Diego Armando Maradona aldri ble noen helt for meg. Finalen mellom Argentina og Vest-Tyskland ble derfor igjen spilt mellom to nasjoner jeg ikke likte noe særlig. Jeg holdt med England i dette mesterskapet, men Frankrike og Belgia, som spilte bronsefinalen, var også to nasjoner jeg likte godt i dette VM. Frankrikes kvartfinale mot Brasil var en forrykende affære, og turneringens aller beste kamp.

Roger Milla og Kamerun ble en hit i 1990, men røk ut for England i kvartfinalen. Dermed var det å holde med England resten av mesterskapet, når de tre gjenværende lagene var «hatlagene» Argentina, Italia og Vest-Tyskland. Denne gangen fikk tyskerne revansje på argentinerme i finalen, uten at jeg brydde meg særlig om finalen etter at det ble snørr og tårer for engelskmennene i semifinalen hvor de røk på straffespark-konkurranse mot tyskerne. At Italia vant bronsefinalen mot England falt heller ikke særlig i smak.

VM i USA er det eneste jeg har vært tilstede på selv. Jeg så alle Norges tre kamper live (+ to kamper til med andre nasjoner), og selv om det var en stor opplevelse å være tilstede i Washington og New York/New Jersey, så var det bittert å ikke gå videre fra en usedvanlig jevn gruppe der alle endte på fire poeng og målforskjellen avgjorde. Ekstra bittert var det at vi skulle ryke for Italia, og at italienerne senere tok seg helt til finalen hvor de tapte på straffekonkurranse for Brasil. Dette var Sveriges suksessmesterskap, hvor svenskene slo Bulgaria 4-0 i bronsefinalen.

Alle nordmenn husker vel VM i Frankrike i 1998, hvor vi slo Brasil i Marseille. Dessverre hadde jeg prestert å legge en sydentur til Bulgaria til akkurat under VM. Snakk om dårlig planlegging! Brasil-kampen så jeg derfor på en luguber pub på Sunny Beach. Dessverre ble Italia Norges Nemesis igjen, og eventyret endte i åttendedelsfinalen. Når Norge var ute holdt jeg for første gang med en vertsnasjon, og var meget fornøyd med at Frankrike slo Brasil i finalen.

Jeg må innrømme at VM-sluttspillene i 2002, 2006 og 2010 husker jeg egentlig fint lite av. Rart dette. Barndomsmesterskapene sitter som spikret, mens mesterskap av nyere dato egentlig bare er en eneste stor «grøt». Tror jeg holdt med England igjen i 2002, men med en finale mellom Brasil og Tyskland og en semifinale mellom Tyrkia og Sør-Korea må slutten av det mesterskapet ha fortonet seg som relativt uinteressant.

Finalen i 2006 husker jeg imidlertid meget godt. Og jeg blir fortsatt arg når jeg hører navnet Marco Materazzi. Hvor jeg unnet Zinedine Zidane den finaleseieren! Dessverre ble det en trist sorti for Zidane, og en trist avslutning på mesterskapet i mine øyne når Italia vant på straffespark etter at den franske midtbanedirigenten hadde blitt utvist for sin hevnaksjon mot ufine Materazzi.

I 2010 holdt vuvuzelaen på å ta knekken på meg. Hvor jeg hatet det instrumentet! God nok grunn til at Sør-Afrika aldri skulle fått mesterskapet, spør dere meg! Spania mot Nederland i finalen var imidlertid en finale helt etter min smak, og denne gangen holdt jeg med vinneren Spania. Dessverre vant Tyskland over Uruguay i semifinalen.

Nå skriver vi altså juni 2014, og vi befinner langt inne i gruppespillet i VM i Brasil. Jeg har sett de mest interessante kampene, men langt fra alt. Jeg hadde før mesterskapet ikke noe spesielt favorittlag. Jeg håper selvsagt at Liverpool-spillerne skal gjøre det bra. Det gjør jeg alltid. Men viktigst av alt er at de ikke blir skadet. Og de kan gjerne komme tidlig hjem også, om de ikke går helt til finalen.

Det eneste jeg var sikker på før mesterskapet var at jeg som vanlig håpet at Italia og Tyskland skulle ryke på hodet og ræva ut så fort som mulig. Som dere nå forstår har heller aldri Argentina og Brasil vært mine favoritter. Jeg liker underdogs, og dermed har de to sør-amerikanske gigantene aldri falt i smak. Det Fred gjorde i åpningskampen førte til at jeg opphøyet Brasils status på min liste over «hatlag», og sidestiller dem nå med Italia og Tyskland resten av mesterskapet.

Så hvem holder jeg faktisk med!? Jeg har faktisk slitt med å finne svaret selv. På forhånd trodde jeg kanskje det skulle stå mellom tre nasjoner: England, Uruguay og Belgia. Jeg velger meg som regel ut en favoritt før kampene. Men det merkelige med dette VM er at jeg ofte skifter side fem minutter ut i matchene, når kampen har «satt seg». Det har skjedd flere ganger den siste drøye uken. Senest da Uruguay slo England i går. Før kampen hadde jeg bestemt meg for å holde med England. Etter fem minutter kjente jeg at det var umulig. Jeg måtte bare holde med Suarez & Co. Det samme opplevde jeg motsatt vei da Uruguay spilte mot Costa Rica. Og da Spania spilte mot Chile startet jeg kampen som Spania-supporter og avsluttet som Chile-supporter.

Så nå tror jeg sannelig jeg krysser fingrene for enten Costa Rica, Chile eller Ecuador som VM-vinner. Det hadde vært moro det! Stornasjonene har uansett nok fans. De trenger ikke meg. Men jeg har ikke noe i mot et VM-gull til Uruguay eller Belgia heller. England regner jeg med er ferdige etter Suarez sitt show i går kveld. Skulle de mot formodning klare å karre seg videre fra gruppen, kan det godt hende jeg finner tilbake til de. Men det er langt fra sikkert. De har jo tross alt Roy Hodgson som manager og Wayne Rooney på laget. Men selvsagt unner jeg Gerrard et VM-gull. Og Henderson, Johnson, Sterling, Sturridge og Lambert likeså.

Frankrike har Evra, mens Nederland har Robben og Van Persie. Hadde de ikke hatt dem, kunne fort de ha vært favorittene.

Som dere forstår; Jeg sliter med å finne noe fast favorittlag i VM når Norge ikke er involvert. Det går mye på følelser, og en del avhenger også av hendelser i kampene. Som Freds utilgivelige filming.

Uansett skal jeg fylle ungenes album med Panini-klistremerker mens vi venter på avgjørelsen. Visse ting endrer seg ikke - fast favorittlag eller ei!

Dessuten trøster jeg meg med at terminlisten er kommet og det er under to måneder til Premier League sparker igang igjen. Da blir alt mye enklere.

Det er jo Liverpool-supporter jeg er!