Angreps-Rush?

Problemer i den offensive delen av spillet har vært hovedårsaken til Liverpools dårligste periode på femti år. Spillerne har tidvis slitt med å skape sjanser, og når de først har klart det, har de sjelden klart å omsette dem i mål. Det er lett å skylde på både uflaks og gode keepere, ting som selvfølgelig har spilt sine roller, men mer interessant er det å se på hva som kan gjøres for å bedre situasjonen. Vi gjør det klart med en gang: Kjøp av ny(e) spiss(er) er ikke en av dem! Det er derimot disse fire punktene:

Liverpool er et av lagene i ligaen som takler best! Det er ikke til å undres over med spillere som Stephane Henchoz, Dietmar Hamann og Steven Gerrard - alle ballvinnere av ypperste merke. Merseysiderne sliter ofte mest når de møter motstandere som legger seg tilbake på banen. Desto viktigere er det for laget å mestre den viktige omstillingen fra forsvar til angrep, den fasen da motstanderen er i ubalanse. Per i dag fungerer ikke dette i det hele tatt! Alt for ofte ender det med at spillerne blir rådville og slår en støttepasning, gjerne med en påfølgende og panisk langpasning mot spissen(e). Trenerteamet må sette fokus på den avgjørende overgangsfasen gjennom å skape slike situasjoner på trening og stoppe spillet når det ikke fungerer. Slik lærer spillerne hva de skal gjøre og vet til slutt instinktivt hvordan de skal forholde seg til medspillerne, også i kamp.

Alt for ofte har innlegg som egentlig har vært strålende, rent ut i kvikksanda (les: motstanderens forsvarere) fordi Liverpool kun har hatt en spiss helt på topp. Det er for lite. Greit nok at for eksempel El Hadji Diouf og Vladimir Smicer fungerer i rollen som tilbaketrukket spiss/framskutt midtbanespiller, men da må denne spilleren ha to andre angripere foran seg. Det har vist seg gang etter gang at laget ikke makter å fylle etter fort nok til å utgjøre en trussel når overgangsfasen har endt i innlegg. Mot to-tre av motstanderens forsvarere, har en ensom spiss sjelden noen sjanse, selv ikke en type som Emile Heskey.

Liverpool scorer høyt på statistikker som viser antall skudd på mål. Dessverre gir ikke dette samme uttelling på oversikten over antall scorede mål. Dette skyldes ikke at laget har dårlige avsluttere. Med unntak av Emile Heskey, er det få av Liverpools angrepsspillere som har noe særlig å hente her. Spillere som Danny Murphy, Milan Baros og Vladmir Smicer er derimot iskalde målscorere. Om enn ikke i denne perioden, men når han har form og sportslig selvtillit på plass, gjelder det i høyeste grad også Michael Owen. Hva er så problemet? Jo, avslutningene kommer ofte fra for langt hold. I stedet for å beholde roen, avvente og kanskje spille en medspiller alene med keeper med en kort og smart stikkball, sitter skuddene ofte alt for løst. I mange situasjoner ender det at ballen blir blokkert, noen med at den misser målet og atter andre med at keeper avverger. På dette punktet har Liverpool mye å lære av sine argeste rivaler, Arsenal og særlig Manchester United.

Så banalt det enn kan høres, er det få ting som er så effektivt mot måltørke som skudd etter skudd etter skudd mot lett tilgjengelige nettmasker. Michael Owen fikk kanskje den nettsusen han trengte mot Sheffield United, men en annen mulig måte å få sving på selvtillit og scoringsrate, heter reservelaget. En kamp her, og kanskje et par mål på samvittigheten, kan være nok til å tenne gnisten som ender i eksplosjon.

Nå må vi anta at både Gerard Houllier, Jaques Crevoisier, Sammy Lee og Phil Thompson vet hva som skal til for å oppnå disse forbedringsmulighetene. Og hvis mot formodning ikke, gjør Ian Rush helt sikkert det!