Et pek fra fortiden
Jimmy Case sendte oss ut av FA-cupen. Dean Saunders hadde ikke før trukket på seg Villa-trøya før han sendte en liten hilsen til Grame Souness. Patrik Berger trengte fire minutter på å sende oss av gullkampen.
Det er lørdag kveld. Det blir en stri natt. Kalenderen viser midten av november. Det blir en natt med mange spørsmål. Jeg har ingen svar. Bare mange spørsmål. Vi er ute av gullkampen 18.oktober.
18.oktober. Liverpool FC, mitt kjære Liverpool FC, er ute av gullkampen. Noe lovstridig. Helt utenkelig under Shankly. Under Paisley. Under Fagan. Under Dalglish. Kanskje også under Souness og Evans også.
Fransk regime er i ferd med å bli et mareritt. De sier vinteren blir lang i år. Heller mørk og så uendelig trist. Som finsk fjernsynsteater. Som en reise gjennom det gamle DDR. En lang vandring bak de tre beste. Går vi ikke lenger i samme retning, hvordan kan hele ni av elleve røde gjøre en dårlig kamp? Enkelte gjør en direkte pinlig kamp mot nyopprykkerne fra Portsmouth.
De mest garvede snakker om den verste kampen i moderne tid. Det var nok fadesen mot Bristol City under ”Souey”, men tre tap på rad begynner å vekke frem vonde minner fra fjorårets sesong. Jeg finner ikke roen. Bare bekymringen. Bekymringen for en kjær venn i nød.
- Vi var slitne. Sa Gérard Houllier.
Lukt på det. Slitne. Hva er det for en slags unnskyldning? ”Patetisk”, gryntet redaktør Flatin. ”Flaut”, sa jeg.
Vi taper helt enkelt fordi vi ikke er gode nok. Du taper ikke tre kamper grunnet uflaks. Jeg blir så lei av alle unnskyldningene om at ”flaksen uteble” og ”keeperen hadde sin beste dag for sesongen”.
Tidligere landslagskeeper Erik Thorstvedt har et godt poeng når han undrer på hvorfor de alltid har en slik dag mot Liverpool. Cudicini, Friedel, Howard, Lehmann og Seaman gjør tidvis store brølere mellom stengene. Påfallende at keepere så sjelden gjør slike tabber mot oss. Tanken har slått flere enn meg.
I min faste spalte ”Stolpeskudd” var jeg tidlig ute med å advare mot Patrick Berger. Fire minutter brukte den elegante, men skadeplagede tsjekkeren på å sende oss ut i uføret. Et pek fra fortiden. Tidligere spillere vil markere seg mot klubben som ofret dem for pundsedler. Uttrykket er slitt, men fortsatt relevant. I kveld børster jeg støvet av det igjen. De rir som en mare. Selv ikke den beste Whisky kan få en på andre tanker. Det finnes ingen trøst. Bare et sårt sukk. Som da toget gikk og du stod med bæreposene alene på iskald perrong.
Case scoret for Brighton i 83. Det sendte oss ut av FA-cupen. Saunders scoret før Souness hadde fått sjekken fra Villa. Det ga et nytt signal om skottens manglende teft på overgangsmarkedet. I ettermiddag scoret Patrik Berger. Et pek mot Houllier etter fire minutter. En hilsen om at jeg fortsatt kan. Beviset på at Paddy skulle spilt i rødt og ikke i blått på Fratton Park i ettermiddag.
I dag tidlig bekymret jeg meg mest for holkeføret som brått slo inn. Nå er speilblank asfalt glemt. Bekymringen og det tunge sinnet vil ingen ende ta. Det er ikke bare langt igjen til mål, det eneste du ser er tåkeheimen og det eneste du hører er hylende vind. Iskaldt.
Arsene Wenger har stor suksess i Arsenal. På Highbury har ”den franske veien” vært en formidabel suksess. Pokalene har fått ben å gå på i retning av Gunners troféskap.
På Anfield begynte det så bra. Nå ser det ut som om kopien av suksessformelen fra London aldri skal slå til. Houllier er bare den dårlige kopien, som er så uendelig mye dårligere enn originalen.
Og han henger i en tynn tråd nå.
Staves årsaken uflaks, slitasje eller Houllier?
Ordet er fransk.
***
I forbindelse med mine oppdrag for Canalplus-programmet ”Premier League Lørdag” gratulerte jeg Dag Solheim med Arsenals seier mot Chelsea i den tidlige seriefinalen. Han takket og sa at det var lenge siden han hadde gratulert den andre veien.
Jeg frykter det kan bli lenge til han får sjansen til å gratulere.
Og i mens har gulltoget tøffet videre. Vi står igjen på perrongen uten billett. Får vi plass i godsvogna som kommer i morgen?