Intervju med Jan Mølby

Hvordan hendte det seg at du ble Liverpool-spiller?

I Ajax, der jeg hadde spilt i to sesonger, var det vanlig at spillerene ble solgt videre etter at de hadde slått gjennom på førstelaget, og Frank Rijkaard spilte på den tiden i samme posisjon som meg. Sommeren 1984 var tiden inne for meg til å forsøke noe nytt. De spurte hvor jeg ville reise, og jeg svarte England. Jeg fikk tibud fra engelske klubber allerede i 1982, men jeg syntes jeg var for ung den gangen. Sheffield Wednesday og Crystal Palace kom så på banen, og jeg var svært nær en kontrakt med Wednesday og Howard Wilkinson da Tom Saunders fra Liverpool plutselig ringte meg i Amsterdam. Han var Liverpools sjefsspeider og fortalte at klubben gjerne ville ha meg på prøvespill. Jeg svarte at det ville jeg gjerne, og så ringte jeg Howrad Wilkinson og fortalte hvordan det lå an. Han viste stor forståelse, og sa at de gjerne ville ha meg dersom jeg ikke skulle få noe tilbud fra Liverpool. Mange sa til meg at jeg var såpass etablert at det skulle være unødvendig med prøvespill for å vise meg fram, men dette var min store sjanse. De ville aldri ha signert meg dersom jeg hadde takket nei til prøvespill, så jeg bestemte meg for å gripe sjansen.

I dag har Liverpool mange utenlandske spillere, men på 80-tallet tilhørte du en sjelden rase.

Ja, jeg gjorde det. Jesper Olsen, min lagkamerat fra Ajax, hadde nettopp gått til Manchester United, og jeg var virkelig misunnelig. Fire uke senere hadde jeg kontrakt med verdens beste fotballklubb, og det var helt fantastisk!

Gikk det greit å finne seg til rette i Liverpool?

Jeg trivdes som plommen i egget allerede fra dag én! Jeg vet ikke hva det var, men da jeg kom over bodde jeg på hotell i Liverpool sentrum sammen med John Wark, Paul Walsh og senere Kevin MacDonald. Ian Rush tilbragte også mye tid på hotellet, og jeg tror det hjalp.

Husker du din Liverpool-debut?

Ja, det var borte mot Norwich, og kampen endte 3-3. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente, men det var en fantastisk underholdende kamp med mange flotte mål, og jeg koste meg virkelig. Den store overraskelsen var reisen tilbake, som tok evigheter, og ny kamp allerede på mandag mot West Ham på Anfield. Jeg husker at jeg lurte på hvordan jeg skulle orke det kjøret fordi jeg hadde aldri spilt lignende kamper før. Da jeg løp ut på Anfield første gang, skjønte jeg det. Den fantastiske Atmosfæren ga meg massevis av energi, og det var en god hjemmedebut som endte med 3-0 seier.

Hvordan var kameratskapet i laget på den tiden?

Det var helt fantastisk! Folk snakker om Joe Fagan, og hvis en manager får til den rette atmosfæren i garderoben, så er mye av jobben gjort. I Liverpool gikk dette mer eller mindre av seg selv, og dette var noe av det mest utrolige i klubben. Da jeg kom var spillere som Phil Neal, Kenny Dalglish og Alan Hansen de dominernde skikkelsene, og Joe Fagans jobb med å skape disiplin betydde ingenting. Vi var så ambisiøse at hvis noen tok for lett på oppgaven, så ville de andre spillerne vært på dem en gang. Lagånden var helt fantastisk. Den gangen ønsket alle å spille hver eneste kamp, men nå er det annerledes på grunn av rotasjonssystemet. Det gir spillerne en unnskyldning for ikke å bli uttatt,. Det er jo ingen som blir vraket nå lenger, er det vel? I dag blir du hvilt, men den gangen ble du vraket. Å gjøre alle spillerne fornøyde den gangen var en utrolig vanskelig oppgave fordi alle ville være med på laget.

Hvem var dine beste venner på laget den gangen?

Da jeg kom, ble Ian Rush og jeg kjempekompiser med en gang. Mange snakker om samspillet mellom Rush og Dalglish som telepatisk, men jeg mener Ian og jeg hadde det på samme måten. Han visste hva jeg kom til å gjøre, og jeg visste hvor han kom til å løpe. Jeg kom godt overens med alle spillerne, og det var mange flotte typer i laget. Paul Walsh var en kjernekar som bodde like ved meg, og det samme var John Wark. Sammy Lee og Bruce Grobbelaar var også herlige typer.

Du har et spesielt forhold til Liverpool-fansen...

Det stemmer, og det var noe jeg aldri hadde opplevd maken til før. Det var stort å spille for Ajax, men deres supportere sang aldri noen spilleres navn. De hadde Van Basten, Cruyff og Rijkaard, men de fikk aldri noen særbehandling. Plutselig var jeg i Liverpool, og the Kop hadde sanger for alle spillerne, og de utviklet seg hele tiden. Når man hadde fått et klengenavn fra the Kop, var det et tegn på at du var akseptert. På begynnelsen av den andre sesongen min i klubben, fikk jeg tilnavnet ”Rambo,” noe som både var bra og dårlig. Da de begynte å kalle meg det, skjønte imidlertid jeg at jeg var blitt akseptert.

De tok deg også til sine hjerter på grunn av scouse-dialekten din!

Jeg tror nok det hjalp ja! Da jeg kom til klubben, var jeg nærmest ukjent. Jeg spilte noen kamper tidlig i sesongen, men så var jeg mye ut og inn av laget. Jeg kunne ikke spille i Europacupen fordi jeg kom etter transfer deadline. Plutselig befant jeg meg på tribunen, og folk hørte meg snakke. ”Hvor lenge har han vært her?”, sa de. Jeg hadde vært i Liverpool i tre måneder, og folk omtalte meg som han med scouse-dialekten! Da Jesper Olsen kom til United, var det som om han kom med båten fra Danmark, men med min dialekt, var det som om jeg hadde vært i Liverpool i 15 år!