Kommentar:Dårligst på Anfield – siden ’54!

”Du ser ut som om du er over to meter”, sa Bill Shankly til sin kaptein Ron Yeats.  Shanks hadde akkurat bedt forsvareren ta på en seg en helrød drakt og løpe opp trappen som leder ut til gressteppet på Anfield Stadium.  ”Jeg er bare 190 cm”, prøvde den velbygde skotten seg, men manageren feide det vekk.  ”Det er godt nok for meg.  Du ser flott ut!”

Det var et nytt ledd i å gjøre klubbens hjemmebane til hva Shankly kalte ”en bastion av uovervinnelighet”.  Han hadde fått hengt opp skiltet ”This is Anfield”, slik at både borte og hjemmelag så det før de tok de siste skrittene ut på arenaen og til et teppe av lyd og entusiasme.  Det skulle gi hans egne menn styrke, og det skulle ha en motsatt effekt på motstanderne.

Det begynner å bli lenge siden Anfield var et uinntagelig fort.  Det er uansett bemerkelsesverdig at de helrøde denne sesongen på 19 kamper kun har vunnet ni.  I over halvparten av kampene på eget gress har man gitt fra seg poeng.  Tapet mot Manchester City kunne ha blitt skjebnesvangert i forhold til en plass i neste års Champions League.  Scoringen til Nicolas Anelka dypt på overtid vise seg å bli baklengsmålet som sørger for at Liverpool ikke får være med i det gode selskap, men man har altså fortsatt sjansen til å avgjøre selv på Stamford Bridge til søndag.

Anelka ble matchvinner

Liverpool spilte ingen god kamp mot City, men hvis en bruker årets mal var den heller ikke spesielt dårlig.  Dessverre.  I første omgang hadde man overtaket på midtbanen, og kontroll på de hjemvendte sønner Anelka og Fowler.  Nicolas ble holdt i stramme tøyler, mens Robbie ikke lenger er farlig så lenge man ikke lar ham få tid til å bruke venstrefoten i nærheten av straffefeltet.  Det skjedde en gang, da det glapp i hjemmelagets forsvar og Shaun-Phillips fikk annulert et mål for offside.  En hårfin avgjørelse.  I den andre enden ble femten minutter med brukbar intensitet etterfulgt av en tam halvtime.  Likevel, Milan Baros skulle hatt minst et straffespark, mens Peter Schmeichel måtte ta fram et par solide redninger på frispark fra Gerrard og Hamann.

City yppet seg litt ved Anelka og Fowler tidlig etter pause, før Robbie valgte å konsentrere seg om å krangle med Didi Hamann etter et sammenstøt ved hjørnet av 16-meteren, og Baros kunne banke inn innlegget fra El-Hadji Diouf.  Litt senere trodde senegaleseren at han hadde scoret selv.  Isteden ble det vekket minner om Jim Montgomery og en askeladd som hindret Peter Lorimer og Leeds FA-Cupen i 1973.  En tyngre og tregere Schmeichel må i hvert fall trodd at tidsmaskinen var skrudd tilbake for en stakket stund, da han fikk den svære neven på ballen som føk videre opp i tverrliggeren.  Det var en redning i superklassen.  Dansken måtte igjen i aksjon da Milan Baros fikk komme alene inn på fem meteren, og bare skulle bredside inn et overlegg fra høyre.  I det tilfellet var det tsjekkeren som gjorde keeperen god, på en sjanse hvor det skulle ha vært mål.  Det var gått en drøy time, og kampen skulle ha vært avgjort.

Isteden skjedde det som ofte har skjedd med Liverpool denne sesongen.  Man lar seg prege av scoringer og resultat.  Manglende press gjorde at Benarbia kom inn i kampen på midtbanen, og Anelka fikk løpe mot et forsvar som var blitt defensive i tanke og gjerninger.  Mye snudde likevel på én feil.  Djimi Traore går klønete inn i en duell med Nicolas Anelka, og dommeren peker på straffemerket.  Ikke mye å si på, selv om det ikke var en noe klarere situasjon enn den med Baros før pause.  Franskmannen benytter selv anledningen til for første gang å kunne peke nese mot dem som mente han ikke var god for Liverpool etter sin låneperiode forrige sesong.

Houllier bytter inn Cheyrou og Heskey for Hamann og Diouf.  I ettertid ikke noe vellykket bytte.  Et lag som var kommet på hæla mistet enda mer balanse, fasong og rytme.  Det var imidlertid et forsøk fra Gérard Houllier på å få til noe mer offensivt, på å vinne kampen.  Hadde han for eksempel beholdt Didi og Liverpool hadde greide å holde på 1-1, men hvor Chelsea hadde fått en sen utligning, ville manageren fått akkurat like mye kjeft.  Slapp opptreden på midtbanen etter å ha mistet en ball gjorde imidlertid at City kunne gi Anelka den lille plassen han trengte for å fullføre sin revansj med en suser i nettet foran The Kop.

Må vise handlekraft

Liverpool har ikke evnen til å styre kamper godt nok på egenhånd.  I sannhet skal det sies at en må år tilbake for å finne siste kamp som man har tapt etter først å ha kommet under, og i tillegg gjorde en dose med dommeravgjørelser og brente sjanser til at dette ble en kamp hvor marginene ikke var på hjemmelagets side.  Det er uansett ikke godt nok.

Liverpool FC sparker ikke en manager etter én dårlig sesong.  Gérard Houllier vil få muligheten til å rette på de feil som er gjort, eller kanskje mer riktig gjøre de ting som ikke er blitt gjort tidligere.  I hvor stor grad han vil få økonomiske muskler til hente inn forsterkninger vil i vesentlig grad bli bestemt av om man greier å kapre den siste plassen til Champions League kvalifisering.  Slik sett reder han sitt eget bedd.

Det er ingen liten jobb, men fansen vil nå forlange at manageren bokstavelig talt viser handlekraft.  De fleste er enige om at Liverpool behøver en høyreback med bedre offensive kvaliteter enn hva som er tilfellet med Jamie Carragher i dag, og ikke minst en venstreflanke som kan gi mer fart, balanse og skaperkraft.  Klubben hadde mulighet til å kjøpe Damien Duff sist sommer, men var ikke villig til å betale den prisen som Blackburn forlangte.  Det kan vise seg å være et kostbart feilgrep. 

Høyrebacken og venstrevingen synes å være de mest åpenbare manglende i laget, men Gérard Houllier vil vurdere å gjøre ytterligere grep.  Djimi Traore har hatt en positiv sesong, men han har gjort feil i begge de to siste hjemmekampene mot Charlton og Manchester City.  Mot Charlton greide man å rette det opp, men mot City ble det fatalt.  Det viser at franskmannen fortsatt bare potensielt er en god midtstopper, og at han enda har et stykke igjen.  I motsetning til tidligere sesonger har Hyypiä og spesielt Henchoz denne sesongen slitt med skader, og det er et spørsmål om vi er godt nok dekket i det midtre forsvaret.  Kanskje trenger vi en ny type, som både har fart og rutine?  På midtbanen svirrer ryktene om at Didi Hamann kan bli solgt til sommeren, og at Houllier er i markedet etter en mer offensiv type ved siden av Steven Gerrard sentralt.  Vi lar spørsmålet henge i luften, men mer tempo og scoringer fra midten er utvilsomt noe konkurrentene Arsenal og Manchester United profiterer på i forhold til de røde.  Milan Baros er en flott spisstype, men han er en målscorer.  Det er Michael Owen primært også.  Like angripere leker sjelden best i par.  I Liverpool lå det aldri an til at Aldridge/Rush eller Owen/Fowler ble noen slagere.  Owen/Baros scoret seks mål mot West Bromwich, men vi er ikke overbevist om at de er det perfekte radarpar, selv om de er de riktige spillerne å bruke for øyeblikket med en Emile Heskey som ikke leverer varene.  Det kunne vært fristende å antyde at Liverpool behøver en annerledes spisstype, som makker for måljegerne Owen og Baros.  En tekniker som kan skape åpninger med avdriblinger og geniale pasninger, i tillegg til at han selv bidrar med sin kvote mål.  Rafael van der Vaart hos Ajax ville vært en slik type.

Finale i London

Det er mange spørsmål, som kun Gérard Houllier kan gi svarene på.  Hvorvidt han er i stand til å finne de riktige løsningene er vi mer og mer usikre på, men han får nå en siste sjanse til å vise at han duger.  Jobben starter i realiteten i London førstkommende søndag.  En seier mot Chelsea vil uansett ikke gjøre dette til noen god sesong, men mesterligaspill og seier i ligacupen vil gjøre den akseptabel.  Det må uansett ikke få lov til å dekke over de manglende som fortsatt er til syne.

Statistikken viser at en bør ikke se fram mot slaget på Stamford Bridge med alt for stor optimisme dersom du har røde sympatier.  Likevel, hvis det er noe Gérard Houllier har fått inn i sitt mannskap er det moral og laghånd.  Man liker å stå med ryggen mot veggen, og man har vist at man har evnen til å vinne en finale.  Dette er en finale, en sluttkamp om å få delta om den store pengepotten.  En klubb som Liverpool FC kan uansett aldri være fornøyd om å måtte kjempe om en fjerdeplass.  I dette tilfellet betyr imidlertid forskjellen på fjerde og femteplass mye, en ca £10M for å være mer presis.

Skulle det lykkes å slå Chelsea på fremmed gress for første gang i Premier League vil det gjør at man kan se fram mot sommeren med en tanke mer optimisme.  Det behøves, og vi håper at det blir nye femti år til neste gang hvor en kan summere opp en sesong på Anfield med at The Kop ikke fikk oppleve et tosifret antall ligaseire.