Kommentar:Liverpools offensive spillestil

Et utholdende hylekor har i mange sesonger etterlyst skikkelig vingspill fra Liverpools side. Det er lett å skjønne hvorfor. Altfor ofte sliter laget med å finne gode offensive løsninger etter brudd. Dette forplanter seg til en forsinkelse av kontringen og ender gjerne med slurvete i-siste-liten langpasninger mot spissene.

De få gangene angriperne har klart å både vinne den første duellen  o g  kontrollere andreballen, har spillet nødvendigvis måttet bli trangt: Midtbanen har ikke rukket å komme etter raskt nok.

En annen og mer følelsemessig sak er at langpasninger ikke er særlig pent å se på, Semb. Dessuten er det ikke dette Liverpool tradisjonelt har stått for. Langt derifra. Klart vi etterlyser alternativer.

På samme tid har vi sett oss syke av sjalusi på Arsenals og Manchester Uniteds suksess med bruk av klassiske vinger, som Marc Overmars og Ryan Giggs. Er ikke det løsningen, hvorfor har ikke vi slike spillere?

«The Houllier way»

Fordi det ikke trengs slik Gérard Houllier har tenkt å spille. Tro det eller ei, det fins andre måter å nå toppen enn slik Arsenal og Manchester United har gjort det.

Da Frankrike vant VM på hjemmebane i 1998 var Houllier en av bakmennene. Gjennom talentutvikling av unggutter som nå er blitt stjerner, var han med på å utforme det som skulle vise seg som en suksessoppskrift. 

Det er denne Houllier delvis har og delvis vil innføre i Liverpool.

Hva den innebærer defensivt, er unødvendig å si særlig om. Det har vi sett de seneste årene. Fra å være et omreisende katastrofeområde, er Liverpools forsvar blitt et av Europas beste. Til forskjell fra før, da vårt defensive spill var til forlystelse for motstandernes fans, vekker det nå fortvilelse blant de samme folka. Nok om det.

«Den franske revolusjonen» har nå nådd angrepspillet. Men ikke uten videre. Giljotinen har vært i flittig bruk. Siden Houllier kom til klubben er stallen så godt som skiftet ut. Uønskede elementer er fjernet, ønskede kommet til.

Nå er det mye som tyder på at angrepsreformen er forsinket. Gode spillere er, av åpenbare årsaker, ikke lette å få tak i. Særlig hvis de må ha helt spesifikke spisskompetanser for å passe inn i et strikt skjema.

Liverpools Zidane

Særlig én posisjon har bydd Houllier hodebry - playmakeren. Vladimir Smicer har potensialet, det har han vist i Praha, Lens og til dels i rødt. Dessverre er han for ofte skadd og dessuten snart for gammel.

Det er grunn til å tro at både El-Hadji Diouf og Bruno Cheyrou var ment forsøkt i rollen som playmaker forrige sesong, men det var sant å si i overkant optimistisk, iallfall på kort sikt: Utenlandske spillere slår sjelden til for fullt i sin første sesong i Premier League. Hva som skjer nå er derimot en helt annen sak, og svært spennende!

Det store gjennombruddet kom nok uansett denne sommeren, nemlig nummer 7 Harry Kewell. «Min nye Zinedine Zindane», sa Houllier. Sammenligningen er ikke tilfeldig. Sannsynligvis blir Kewell sendt på banen med noe i nærheten av følgende beskjed:

- Lat som du er Zindane og gjør det beste ut av det!

Flere forståsegpåere har antydet at Kewell kan være den siste brikken som mangler i managerens puslespill. Dét er ikke første gang vi har sett, men nå har de sannsynligvis rett.

Godt forspent

Harry Kewell vil bli det bindeleddet som har manglet mellom vår meget gode midtbane og vårt avskrekkende angrepsartilleri. Forhåpentligvis er det nå slutt på ubesluttsomhet og paniske valg i overgangsfasen.

Hvordan vil så spillet bli seende ut? For å sitere Robbie Fowler, så spilles ikke fotball på papiret (og langt mindre på en dataskjerm), men her er uansett en punktvis beskrivelse av prinsippene i det som kan bli Liverpools offensive system:

*Vingbacker som er med helt opp, en av gangen, så ofte som mulig (Steve Finnan og John Arne Riise).

*En solid - stort sett sentralisert og sideforskyvende, men bredere når det trengs - midtbane (Danny Murphy, Dietmar Hamann og Steven Gerrard), som har kapasitet til både å hjelpe til defensivt og å støtte opp under spissene. Et offensivt bindeledd, som faller ned i midtbanefireren når motstanderen har ballen (Kewell).

*Raske spisser som kan stikke på tidlige baller i bakrommet (Milan Baros og Michael Owen).

Liverpool har tilsynelatende de spillertypene som skal til, og dessuten gode og rutinerte reserver i alle posisjoner. Som Chris Kirkland, Jamie Carragher, Gregory Vignal, Djimi Traore, Salif Diao, Igor Biscan, Bruno Cheyrou, El-Hadji Diouf og Emile Heskey.

Det er lite annet å si enn at dette ser svært lovende ut. Samt sist, men ikke minst, at: Denne sesongen vinner vi!