Hillsborough Family Support Group:EN KAMP FOR RETTFERDIGHET (Kopite 6/98-99)

På det lett kaotiske kontoret i Liverpool sentrum har Phil Hammond akkurat rukket å tenne sin første filter. Han har kommet fra sin daglige jobb som leder for et sorteringskontor i postverket.

Tilstede er også Ann Adlington og Margaret Aspinall, mens en sekretær bringer inn noen svære krus med kaffe. Adlington er gruppas juridiske rådgiver, og er betalt av de lokale myndigheter. Margaret Aspinall mistet sin sønn James på Hillsborough. Han var 18 år gammel. Nå hjelper hun til etter beste evne for å oppnå det hun og hennes likesinnede slåss for. Margaret og Phil er på kontoret hver dag til langt på kveld, og ofte også i helgene.

De kjemper fortsatt. Phil Hammond, Margaret Aspinall og juridisk rådgiver, Ann Adlington, gir aldri opp kampen for rettferdighet.

SIVILT SØKSMÅL
En skulle tro at det enkle lokalet var preget av tungsinn, men det er slett ikke tilfellet. Entusiasmen og kampgløden er der i fullt monn, og av og til sprekker også ansiktene opp i et lite smil. 15.april er det ti år siden tragedien skjedde. Høringen etter ulykken konkluderte med at det som hendte på Hillsborough var "accidental death", det hele hadde vært en ulykke. Dette til tross for at regjeringens oppnevnte en granskingskommisjon, ledet av Lord Justice Taylor, og som uten noen som helst tvil konkluderte med at det var politiet som var hovedansvarlig for det som skjedde og at supporterne ikke kunne klandres.
Siden har man prøvd å få saken opp for en offentlig jury, noe som har mislykkes til tross for at man har kunnet dokumentere at bevis er blitt både ødelagt og holdt tilbake. De ansvarlige for sikkerheten den skjebnesvangre april-dagen, Chief Superintendant David Duckenfield og hans assistent Bernhard Murray, har gått av med førtidspensjon for flere år siden og fått sine erstatninger. De har i tillegg fått alle sine juridiske utgifter dekket av det offentlige. Nå har familiene til de etterlatte tatt ut sivilt søksmål mot de tidligere politimennene, i et siste forsøk på å få saken fram for en jury. For noen dager siden fikk støttegruppa medhold i at Duckenfield og Murray selv skal betale sine utgifter i forbindelse med en rettssak. Det betyr i praksis at man ikke lenger vil ha mulighet til den form for uthalingstaktikk og juridisk spissfinderi som tidligere har vært tilfellet.
Nyheten ble tatt imot med jubel på kontoret i North John Street. 19.april vil det bli avgjort om man har grunnlag for å reise sak mot politimennene. Nå setter man inn alle tenkelige ressurser for å stå best mulig rustet til den siste etappen av denne tunge og lange reisen. Vi ber Ann Adlington forklare litt om bakgrunnen mot dette søksmålet.
- Det har de siste årene kommet fram store mengder bevis som aldri har vært i offentlighetens søkelys. En granskning av HFSG, kalt "The Scrutiny", ble publisert sist februar. Den gjorde at innenriksminister Jack Straw lot oss se alle de originale uttalelsene til de ansvarlige polititjenestemennene. Bare hvordan disse er blitt forandret i forhold til tidligere redegjørelser skulle være nok til å oppta saken på nytt. All kritikk av politiet er fjernet fra disse uttalelsene, og det tegner et helt feilaktig bilde av hva som faktisk skjedde den fatale dagen. Dette har hele tiden vært den offisielle versjonen til South Yorkshire Police - at det var supporternes feil. Familiene føler at de har en plikt å få frem hva som faktisk skjedde for offentligheten, og et privat søksmål mot de ansvarlige tjenestemennene er en måte å gjøre dette på.

- Hvem holder dere personlig ansvarlig for ulykken?
Phil Hammond: De som er ansvarlig er de ansvarlige i politiet, nemlig David Duckenfield og hans kompanjong Bernhard Murray, som vi ønsker å stille for retten. De hadde ansvaret på den aktuelle dagen, de skulle ikke ha åpnet hovedinngangen ved ståtribunen, de skulle visst at hele folkemengden ville storme mot den store midtgangen og ha dirigert supporterne ut mot sidene av tribunen.
AA: Det hele har vært en dekningsaksjon fra politiets side. Fra dag en har de brukt løgner for å skjule fakta og andre løgner. Det betyr at selv på dette stadiet er South Yorkshire Police desperate etter å få stoppet en rettergang.
- Men unnlot ikke også regjeringen å ta opp saken igjen?
PH: De fikk se noen av de forandringene som var blitt gjort ved uttalelsene, og det var heller ikke de verste tilfellene, og man sa "ja, det er blitt gjort forandringer ved uttalelsene". Men det ble vurdert at dette ikke var avgjørende for saken.
AA: En må bli bekymret når du i en offentlig etterforskning av en sak på denne størrelsen får bekreftet at overordnede av de politimennene som er anklaget fjerner alle de kritiske uttalelsene som finnes om politietaten. Dette er en "offentlig etterforskning". Det må være galt!
PH: Vi har visst at det har vært en dekkoperasjon helt fra starten. Men det er først nå at vi har fått midler til å gjøre noe med det. Vi har arbeidet i ti år mot dette, og prøvd forskjellige sideveier for å nå vårt mål, men ved hvert tilfellet har myndighetene stengt porten for oss. Den siste muligheten for oss var å skaffe oss egne midler og gå vår egen vei. Det er ingen som kan stoppe oss nå, og det er dette vi kommer til å gjøre.
AA: Dekkoperasjonen startet allerede på Hillsborough, da Duckenfield hevdet at Liverpoolsupporterne brøt ned hovedinngangen. De må dermed forsvare det utsagnet og andre polititjenestemenn går ut og sier at Liverpoolsupporterne var beruset. Uttalelser etter uttalelser om fulle fans utenfor stadion, og som forserte seg inn uten billett. Det er det bildet som de tegnet, og som de har tviholdt på. Men nå har vi greid å skrape vekk del på del av dette bildet og virkeligheten er i ferd med å komme fram i lyset.

VIKTIG DOKUMENTAR
- Vil dere si at folkets oppfatning av hva som skjedde har forandret seg? PH: Det har forandret seg etter det dramatiserte dokumentarprogrammet om Hillsborough. Vi har utvilsomt fått enda flere over på vår side etter dette. Hva dere ser i det programmet er sant, det var slik familiene ble behandlet.
Før McGoverns drama kom det stadig oppslag i pressen om at dette var verket til fulle pøbler. Det var en oppfatning som mange hadde. Nå får vi stadig mer støtte, også økonomisk. Programmet til Jimmy (McGovern) varte omtrent i to timer, men det hadde større virkning på folkeopinionen enn hva som sammenlagt hadde skjedd i de første åtte årene etter Hillsborough.
AA: Hver eneste familie har en historie å fortelle, og som hver for seg er like hjerteskjærende. Phil visste ikke at hans sønn hadde vært på sykehuset i Sheffield før syv og en halv måned etter hans død. Det var mange faktiske forhold som ble holdt skjult for familiene.
- Hva er deres reaksjon på at det er blitt en ny politimester i Liverpool med bakgrunn fra South Yorkshire Police?
PH: Det har vært opprør i Liverpool angående dette. Han var en av hovedaktørene i saken hvor uttalelser ble strøket.
AA: Vi la fram alle fakta om dette til myndighetene og at konkluderte med at familiene var sterkt imot denne ansettelsen.
- Vil det bli en spesiell form for markering når det 15.april er ti år siden hva som skjedde på Hillsborough?
PH: Vi har hvert år hatt en markering på Anfield. Vi er midt i organiseringen av dette nå. Ja, det vil bli en spesiell markering. Vi har hatt inntil 7000 mennesker ved hver årsdag for ulykken, men det vil være langt flere i år. Jeg har for eksempel fått en e-mail fra to mennesker i Japan som sier at de vil komme over. Det er stor interesse fra hele verden. Igjen er det grunn til å berømme programmet til Jimmy McGovern, det har virkelig forandret folks innstilling.
- Hvordan er støtten vært blant fotballfans utenfor Liverpool?
PH: Den har vært god. Det har stadig vært fanzines som har vært i kontakt og som har gitt oss deres støtte. Det har vært godt å ta med seg.
AA: Jeg tror alle fotballsupportere i dette landet vet at det like gjerne kunne skjedd dem selv. Dette har også en større sammenheng. Tragedien har forandret på hvordan fotballsupportere er blitt behandlet. Folk på toppen har tidligere kunnet dra nytte av all profitten, men nå blir i det minste noe av dette brukt til å fornye stadioner og gjøre det sikrere og bedre for fans.
- Hvordan har samarbeidet med Liverpool Football Club vært?
PH: Vi har et utmerket samarbeid med LFC. Alt vi har ønsket har de gitt oss. Det eneste skuffende var konserten på Anfield til inntekt for Hillsborough, hvor de forlangte alt for høye inngangspriser, men det er også det eneste negative jeg kan si om klubben. Vi har i praksis fått alt vi har bedt om.
AA: Jeg synes de har vært veldig tilbakeholdne i deres støtte. De har blitt bedre. Jeg tror de skjønner at vi faktisk vil kunne få brakt denne saken inn for rettsapparatet, og at de ikke lenger kan sitte på gjerdet.
PH: Jeg tror ikke Peter Robinson tenkte så mye på lovens bokstav i forhold til dette, mens Rick Parry går lengre i sin støtte.
Jeg kan ikke si med hånden på hjertet at klubben Liverpool har gjort noe galt. Kanskje kunne de ha sendt oss en sjekk til vårt bruk?

FRIVILLIGE BIDRAG
- Kan du si noe om den rollen Kenny Dalglish spilte i etterkant av Hillsborough?
PH: Han var glimrende. Han gjorde mye og jeg kan fortsatt huske at han med tårer i øynene gikk ut og sa at fotballen ikke lenger betyr noe og at man måtte gi de etterlatte all mulig tid og støtte. Etter at han flyttet vekk fra Liverpool har vi ikke lenger noen kontakt med ham. Jeg tror det som skjedde 15. april 1989 var hovedårsaken til at han sluttet som manager i Liverpool. Han tok det personlig, som om han også hadde mistet et familiemedlem. Han tok det for personlig. Liverpool FC var hans store kjærlighet på mange måter. Hver gang jeg møtte Dalglish i etterkant av Hillsborough virket det som om han skulle bryte ut i gråt. Jeg tror han mistet all interesse for fotball i ukene etter tragedien og at han egentlig ikke ønsket at Liverpool skulle spille mer den sesongen.
- Hva med spillerne på det aktuelle tidspunktet?
PH: Vi har ikke noen kontakt med dem, nei.
AA: Jeg synes at de alle kunne ha kommet med et bidrag. Du har folk som Alan Hansen, som gjennom sitt arbeid i fjernsynet har en offentlig plattform og som kunne ha uttalt seg til fordel for familiene. Den eneste som har gitt oss støtte gjennom media er Neville Southall, den tidligere keeperen til Everton, som gikk ut i sin spalte i Liverpool Echo og sa at familiene er blitt forferdelig behandlet og det var på tide at fotballen gikk ut og støttet disse i forhold til hva myndighetene har gjort. Han antydet også at fotballspillere burde vurdere streik for dette. I rettferdighetens navn så har vi også fått støtte fra John Aldridge, nå manager i Tranmere, og som var spiller i Liverpool for ti år siden.
PH: Alle spillerne vil bli invitert til 10-års dagen for Hillsborough.
AA: Det er vel ingen tvil om at hadde vi hatt en frontfigur som for eksempel Robbie Fowler så ville det ha betydd mye for oss.
PH: Vi vil alltid gå etter "boka". Vi vil aldri be om noen form for offentlig støtte. Våre midler er passert på frivillige bidrag. Hvis alle førstelagsspillerne til Liverpool hadde hver gitt £10.000 ville det likevel bare vært snakk om ei halv ukelønn for dem. Det er Hillsborough som har bidratt til deres astronomiske lønninger ved innføring av stadioner med kun sitteplasser. Taylor-rapporten sørget for et fond som klubbene kunne benytte seg av til å modernisere sine baner. De brukte pengene til å sette inn seter, bygge luksusbokser, åpne restauranter o.s.v., som igjen gir klubbene større inntekter. De etterlatte har ikke sett noe til disse pengene.
Vi hadde en tilstelning med bl.a. bingo for å bringe inn penger, og hvor vi hadde annonsert at det ville være fotballspillere tilstede. I siste liten greide vi å få tak i Evertonspilleren Gareth Farrelly. Fra Liverpool kom Sammy Lee. Ingen forkleinelse til Sammy Lee, men han er nå tross alt bare en del av trenerstaben til Liverpool og ikke det trekkplasteret som en nåværende spiller ville vært. Det er utrolig! Jeg tror saken er den at Hillsborough Family Support Group ikke er hensynsløse nok til å gå i strupen på de det gjelder, til å avsløre hva det dreier seg om.
AA: Vi har solide kilder som sier at Steve McManaman var en av de største bidragsyterne til streiken som havnearbeiderne i Liverpool gjennomførte, og dere kjenner sikkert til at Robbie Fowler viste fram deres T-skjorte foran The Kop. Vi har nok ikke vært like aggressive som andre i å prøve å skaffe penger og det har også vært en årsak til at vi ikke åpenlyst har tigget om penger. I South Yorkshire Police står vi ovenfor en mektig og pengesterk motstander, som i årevis har brukt enorme midler for å utsette bevisføring etc. og som bevisst har prøvd å knekke oss økonomisk ved å hale ut tiden som best de kan. Det vil derfor være uklokt av oss å offentlig si at vi har begrenset med midler.

THE SUN
La familiene noe press på Liverpool om å få Graeme Souness sparket i etterkant av at han stod fram i The Sun på 3-års dagen etter Hillsborough?
PH: Vi gjorde det, og jeg tror det var derfor Phil Thompson måtte forlate Anfield. Familien til Phil har alle aksjer i klubber og de hadde et møte hvor de bestemte å fremlegge et forslag for styret i LFC om at Souness skulle bli fjernet fra sin stilling. Det ble nedstemt på det neste styremøtet og dagen etter fikk Thompson sparken i LFC.
Tommo fikk senere et beløp for ikke å si noe mer om saken og etter å ha snakket med ham personlig fikk jeg inntrykk av at det var først i år at han hadde anledning til å kunne snakke åpent om det. Jeg tror det også hadde sammenheng med at han nå ble hentet inn igjen.
Da Roy Evans ble ansatt som manager, og vi kort tid senere hadde 5-års dag for Hillsborough, stod jeg og snakket med Phil Thompson, og Roy kom bort til oss. Han hadde ikke utnevnt noen assistent på det tidspunktet. Jeg sa til Roy Evans: "Det finnes da ingen bedre mann enn Phil Thompson." Thompson hadde også vist at han var en dyktig trener da han førte klubbens reserver til topps i deres liga, og også fikk fram mange av de spillerne som var med å vinne FA-Cupen i '92. Men Roy bare trakk på skuldrene og lo det vekk.
Da Thompson ble valgt som assistent til Gerard Houllier ringte han meg og sa takk for den støtten jeg hadde gitt ham.
Men tilbake til Graeme Souness så prøvde man å forsvare det med at han allerede hadde en kontrakt med The Sun før han ble manager i Liverpool. Oppslaget på årsdagen for Hillsborough var likevel begynnelsen på slutten for ham. Han hadde ikke lenger noen tillit blant fansen etter det. Det var i realiteten bare støtten fra Liverpools eier og formann, David Moores, som holdt ham i jobben.
- Tabloidavisa The Sun ble boikottet på Merseyside etter en løgnaktig historie kalt "The Truth", og hvor Liverpools supportere fikk skylda for hva som skjedde i Sheffield. Hvordan er familienes forhold til The Sun nå?
PH: Det er fortsatt det samme. De har flere ganger vært i kontakt for at vi skal komme til enighet om noe. Jeg har likevel sagt det flere ganger, at uansett om vi skulle gjøre en overenskomst med avisa så vil de likevel aldri selge på Merseyside. Sårene stikker for dypt. Vi vet at de er villig til å gi oss penger, men vi vil aldri akseptere det. Som jeg sa, folk her i distriktet vil aldri kjøpe The Sun igjen, slik at avisa i realiteten fører en håpløs sak hvis de ønsker å få til noe salg i Liverpool. Det var en kamp på Anfield hvor det utenfor stadion ble delt ut gratis solhatter med "The Sun" på men det var bare bortesupporterne, Coventry tror jeg det var, som tok i mot dem. Selv om fansen ville bli tilbudt pundsedler ville de ikke tatt imot, så lenge de visste at The Sun stod bak. Personlig ville jeg heller fly naken i gatene for å skaffe penger, enn å ta imot noe fra dem.
Ansiktet til Phil Hammond sprekker opp i et nytt smil. En må bare la seg imponere av det humør og den gnist han fortsatt greier å mobilisere.
- The Sun var også sponsor på den siste Sheffield Wednesday - Liverpool kampen?
PH: Ja, det er riktig. Vi vet også at dersom vi skulle bli enige med The Sun ville Liverpool FC øyeblikkelig gjøre avtaler med avisa og tjene store penger. Det ville vært gunstig for dem om familiene skulle ha kommet The Sun i møte, men det er ikke riktig for oss.
- Michael Owen og Paul Ince har i dag personlige avtaler med The Sun/News Of The World (NOTH blir regnet som søndagsutgaven av The Sun, med de samme eierene, men med ulik redaksjon og ansatte)?
PH: Vi gjorde forespørsler om dette, men svaret vi fikk var at News Of The World hadde en avtale med England og at det derfor ble en del av landslagsspillernes ansvar å snakke med dem. Hver av spillerne fikk £100 som de kunne gi til veldedighet, og Paul Ince sendte sjekken til oss. Men det var kanskje mest av dårlig samvittighet·
AA: Vi er også blitt kritisert for at Hillsborough Family Support Group annonserte i News Of The World, men gjennom en agent fikk vi tilbud om å bruke ei halv side i NOTW gratis. Vi følte det var naturlig å bruke den sjansen til å få vårt syn frem i en av landets største aviser.
PH: Jenta som hadde saken ringte meg opp og lurte på om hun kunne spørre meg et par spørsmål om hvorfor vi holdt på med dette og de ville bruke minimum ei halv side på å fortelle om våre synspunkter. Når du er desperat er du villig til å bruke nesten hvem som helst.
AA: Dette er et vanskelig spørsmål. Kelvin McKenzie, som skrev artikkelen "The Truth", har nå fått stilling i Daily Mirror. Daily Mirror har hele tiden vært vår beste støtte blant media, skal vi nå da plutselig boikotte dem også fordi McKenzie jobber for dem?

- Ikke alle i vår gruppe er like kampklare, men vi har likefullt deres støtte. Det er en kjerne i vår gruppe som vil stå på til siste slutt.

ANSVARET
- Hvilken rolle vil dere si at Sheffield Wednesday og fotballforbundet spilte den ulykksalige dagen?
AA: Det er flere andre som må dele ansvaret for tragedien, men når vi skal ta ut søksmål om en kriminell handling må vi definere hvem som hadde det hovedansvaret og hva som var den øyeblikkelige årsak til hva som skjedde. Jeg har alltid sagt at Graham Kelly, daværende sjef i det engelske fotballforbundet, skulle ha blitt sparket der og da for manglende vilje til å gjøre noe. Klubben Sheffield Wednesday må også ta sin del av skylda, men rent juridisk må du gå på personen eller personene med det øyeblikkelige ansvaret, og det var de to polititjenestemennene i politiets kontrollrom.
PH: Graham Kelly ble også fortalt av Duckenfield at det var pøbler fra Liverpool som brøt ned inngangen til stadion. Det var også mye av grunnen til at Lord Justice Taylor i sin rapport fordømte politiets og Duckenfields opptreden og sa at man ble handlingslammet og begynte å fortelle løgner.
AA: Et av våre anklagepunkter mot Duckenfield er også at han hindret rettsarbeidet. Dette er i direkte sammenheng med hans løgner. Han visste at folk hadde mistet livet, men benektet det i den senere høringen.

PHIL HAMMOND SIN HISTORIE
Phil Hammond mistet sin sønn på Hillsborough. 14-åringen med det samme navnet som sin far hadde for første gang fått lov til å reise på bortekamp alene sammen med en kamerat.
- Phil kan du prøve å sette ord på noen av dine følelser i timene før og etter tragedien?
PH: Da det faktisk skjedde følte jeg meg fysisk syk. Kona var på arbeidet og jeg fulgte snooker på fjernsynet da hendelsene begynte. Jeg ringte kona og sa at hun måtte komme hjem fordi det var noe som var skjedd på Hillsborough og at det var meldt om omkomne. Jeg er sikker på at Margaret kan bekrefte dette, at som forelder så visste du at han var død. Jeg bare visste det. Dersom han hadde prøvd å klatre over gjerdet og en politikonstabel bryskt hadde bedt ham om å komme seg ned igjen så ville han gjort det. Han var en slik gutt. Det lille jeg kan huske fra uka som fulgte var at en doktor kom innom oss på søndag og ga oss noen tabletter. Jeg vet ikke hva slags tabletter det var, men det var vel noe for å roe oss ned. Jeg kan så vidt se for meg at den daværende lederen for Arbeiderpartiet, Neil Kinnock, kom hjem til oss på onsdagen etter hva som skjedde. Torsdag gikk vi opp til Anfield og vi var ikke en gang klar over at man hadde åpnet banen og folk kunne komme inn for å legge fra seg blomster.
Noen greide å håndtere det bedre enn meg. Jeg tror jeg var sterkere enn kona mi, Hilda, men det var bare fordi jeg sa til meg selv at jeg var en mann og at jeg måtte ta vare på min familie. Du er ikke klar over selv hvor mye du er blitt påvirket av dette i disse årene. Hvor mye det påvirker ditt familieliv. Vi hadde enda en ung sønn, og han var sønderknust.
Jeg kan huske at en politimann kom på mandag morgen, fordi vi la oss ikke på lørdagskvelden og vi la oss heller ikke på søndagskvelden. John Ashton kom på søndag ettermiddag, en doktor som var tilstede på banen, og som bevitnet folk som lå døde utenfor Leppings Lane, og han sa at han hadde ikke sett Phil der. Han var en venn av oss og hans sønn spilte fotball sammen med Phil, men Phil hadde blitt kjørt på sykehuset før han kom. John fortalte oss alt om hvordan han hadde opplevd det som skjedde, men du tar det bare ikke inn. De gode tidene du har hatt med din sønn går som en revy inne i hodet ditt, og du ønsker å kunne se Phil igjen.
Phil Hammond famler etter en ny filtersigarett, tar et langt drag, og kikker i taket med tårer i øynene. De vonde minnene er umulig å fortrenge.
Du er nå tilbake i det som var ditt arbeid den gangen?
PH: Ja, jeg er sjef for sorteringen på et lokalt postkontor. Det tok seks måneder før jeg var tilbake på jobben. Du tror at menn er sterkere enn kvinner i slike tilfeller, men det er ikke slik. Kvinner er ofte de sterkeste.
Den røslige postmannen tar en solid slurk av kaffekoppen og lar tankene vandre igjen. - Mange av familiene mistet barn som var 20 år eller yngre, og kan jeg fortelle deg; det treffer deg hardt! Du føler at det ikke er riktig. Det er meningen at jeg skulle dø før ham.
Margaret Aspinall har sittet stille ved bordet og lyttet til vår samtale. Da Phil begynte å fortelle om sin sønn begynte tårene å sprette i det slitne ansiktet. - Jeg mistet min mor 18 måneder etter at jeg mistet min sønn og jeg mistet min far ytterligere 18 måneder senere. Jeg har ikke vært i stand til å sørge over noen av dem. Jeg har vært så opphengt over at mitt barn døde. Du kan miste andre mennesker i din familie, men du kan ikke håndtere at ditt barn er borte.
PH: Min mor døde ca. ett år etter Hillsborough. Det var min søster som ordnet alt i forbindelse med begravelsen og du går ned dit og er sammen med alle de andre. Min mor blir lagt i samme grav som min far og det er det. Du er ferdig med det på en måte og du kan snakke med alle andre om det. Du besøker gravstedet en gang hver andre eller tredje uke og passer på at det er friske blomster, men det er ikke slik som det er med Phil. Jeg tenker på ham hele tiden og du er anspent helt til du finner årsaken til hans død og at han får sin rettferdighet. Jeg unner ingen å oppleve den smerten.

MARGARET ASPINALL SIN HISTORIE
Det er en smerte Margaret har slitt mer med enn de fleste. Da vi forsiktig oppfordrer henne til å fortelle hennes historie i timene etter tragedien sier hun at hun ikke vil greie det. At de vonde minnene hver gang blir for sterke. Phil Hammond og Ann Adlington oppmuntrer henne likevel til å gjøre et forsøk. Å prøve å få satt ord på hva hun føler. Det er en form for terapi det også.
Hun forteller at hun først fikk en telefon fra busselskapet som James hadde reist med og at han ville komme trygt hjem i løpet av kvelden. Hvordan hennes mann hadde kjørt tilbake til Sheffield og lett etter sønnen, uten resultat. Han hadde ikke fått vite at alle likene var blitt lagt i en gymsal. Avtalen var at han skulle ringe hjem hver time, men til slutt lød ikke lenger telefonen. Da skjønte hun hva som hadde skjedd. Margaret var ute og luftet familiens hund klokken seks på søndags morgen da hun så bilen til mannen komme kjørende. Hun bare startet å løpe. Vekk fra bilen. Hvis han ikke nådde henne igjen kunne det ikke bli virkelighet, tenkte hun.
Faren til James hadde funnet sønnen kl 03.30 i gymsalen. Det var ingen som hadde prøvd å ringe hjem til familien Aspinall, selv om 18-åringen hadde identifikasjon på seg. Fortsatt er det ingen som har kontaktet Margaret Aspinall for å fortelle at hennes sønn er død og hva som skjedde på Hillsborough.
- Kampen bringer deg videre. Kampen for at enkle fakta skal bli fastslått. Du greier ikke å tackle situasjonen, men det lærer deg til å leve med det. Det aller verste nå er på James' fødselsdag. Den dagen er forferdelig for meg. Jeg føler også fortsatt skyldfølelse for at jeg aldri var der når han trengte meg mest. Det er først når rettferdigheten har skjedd fyllest at jeg virkelig kan begynne å sørge.


FRED I SINNET
Det er en tyngende stillhet i rommet til Hillsborough Family Support Group. Phil Hammond bryter tausheten:
I det å sette opp en støttegruppe synes jeg vi, i hvert fall juridisk sett, har vært det beste som finnes. Etter tragedier over hele Storbritannia er det ingen som har vært like hengivne som Hillsborough Family Support Group. Ti år etter ulykken og vi er her fortsatt, og vi kjemper fortsatt. Alle andre har gått til grunne. Det blir splittelser, de gir opp mot overmakten og det eneste som fortsatt er i gang er Lockerby (fly-ulykke) men de får også offentlig støtte.
Ikke misforstå meg, alle i vår gruppe er ikke like kampklare som vi som sitter her, men vi har like fullt deres støtte. Det er en kjerne i vår gruppe som vil stå på til siste slutt.
Vi har kontakter i South Yorkshire Police og i det engelske parlamentet. For 10 år siden var det en konservativ regjering. Da var det politiet og andre myndigheter som hadde all ammunisjonen å sette inn. Nå er det Arbeiderpartiregjering og vi har kontakter i regjeringen og det er vi som bruker de kontaktene nå.
19.april blir det avgjort om vi kan gå til sak mot Duckenfield og Murray. Vi ble spurt om vi var villige til å gjøre dette så kort tid etter 10-års markeringen. Men vi er villige til å gjøre det når som helst. Jo før, jo bedre.
Phil Hammond ønsker å snakke om kampen for rettferdighet for de som døde på en fotballkamp på Hillsborough. "Justice for the 96". Han vil ikke få ro i sjelen før målet er nådd.
Dette er hva jeg lever for. Dagen vi får rettferdighet. Jeg vil fortsatt aldri få min sønn tilbake. Det er ingen som vil vinne en seier i etterkant av Hillsborough, men jeg kan i det minste gå til hans grav og si at vi oppnådde den rettferdigheten han fortjente. Jeg vil kunne gå til sengs hver kveld med fred i sinnet.

HILLSBOROUGH JUSTICE CAMPAIGN
Dette er en egen gruppering, startet da to av familiene brøt ut av den originale Hillsborough Family Support Group. Ifølge HFSG er dette blitt en gruppe som har tiltrukket seg krefter fra den politiske venstresida og som fører en mer aggresiv politikk og argumentasjon som de ikke vil stå inne for. Deres hovedmål er rettferdighet for de som overlevde, og som har lidd psykiske belastninger. De ønsker å skaffe erstatninger til disse i form av penger.
HFSG understreker at det også er genuine mennesker i denne grupperingen, men at lederstilen og måten man henvender seg til etablissementet ikke tjener saken. Det er også negativt at man bruker Hillsborough i sitt navn da dette gjør det vanskelig å skille de to gruppene og hva de står for. Det er mange eksempler på at velgjørere har gitt midler til Hillsborough Justice Campaign mens man faktisk ønsket å støtte familiene. HFSG er heller ikke interessert i erstatninger i form av penger men at det skal oppnås rettferdighet og at de skyldige skal bli dømt.