- Den verste dagen i mitt liv

20 år senere er det fortsatt vanskelig å snakke om den fatale dagen i Sheffield.

15. APRIL 1989: Mens vårsola forsøkte å varme opp tusenvis av supportere utenfor Leppings Lane, ble det etter hvert klart at alle ikke ville komme innenfor portene til avspark. Allerede en halvtime før avspark kom den første meldingen fra polititjenestemenn utenfor Liverpool-svingen at trengselen utenfor telleapperatene var for stor. I politiets kontrollrom satt imidlertid en urutinert og handlingslammet chief superintendent og ignorerte alle meldinger om problemer. David Duckenfield hadde kun sittet i jobben i noen få uker, og skulle helt uten erfaring lede en av Englands viktigste fotballkamper den sesongen. Duckenfield og hans assistent avviste etter hvert flere desperate meldinger om å utsette kampstart. Folkemengden utenfor var nå altfor stor, vaktene og telleapperatene for få. Ti minutter før kampstart kom meldingen om at portene måtte åpnes for å unngå en katastrofe. Folk holdt på å bli klemt i hjel. To minutter senere, klokken 14.52, ga Duckenfield ordre om at portene utenfor Leppings Lane skulle åpnes. Fortsatt nektet han å utsette avspark. Supporterne som nå slapp inn, var stresset og de fleste tok korteste vei til tribunen. Ingen vakter eller politifolk grep inn for å omdirigere folkestrømmen som nesten alle trengte seg inn i avlukkene 3 og 4. Den midtre delen av ståtribunen ble på få minutter overfylt. Det oppsto panikk og kaos. Folk besvimte og ble trampet ned. Supporterne fremst ble klemt i hjel mot stålnettingen. Enkelte forsøkte å klatre over gjerdet, og ut på banen. Mr. Duckenfield, som aldri tidligere hadde vært sikkerhetsansvarlig på en fotballkamp, ga ordre om å stoppe alle forsøk på å storme banen. Han hadde ikke engang vært på Hillsborough før. Han klarte aldri å skjønne hva som skjedde. Derfor ble heller aldri nødutgangene ut mot banen åpnet. Derfor ble aldri kampen utsatt. Derfor ble kampen bare seks minutter gammel.

De forferdelige bildene av politifolk som lemper tilskuere tilbake over gjerdet, er brent inn på netthinnen til alle som fulgte dramaet på direkten. Hvor mange av dem døde, hvor mange overlevde? På et tidspunkt da det allerede var rapportert om skader og at menneskeliv sto i fare, hentet politiet inn hundepatruljen i stedet for ambulansepersonell.

Kvart over tre sparket det engelske fotballforbundet opp døra til Duckenfields kontrollrom. Her ble de fortalt at Liverpool-fansen hadde brutt opp en port og stormet banen. Svina fra Heysel, som hadde brakt skam over engelsk fotball, var på ferde igjen! De første nyhetene som kom over radio og tv, spekulerte i nettopp dette. Tilbake lå 95 supportere døde. Ytterligere en døde etter nesten fire år i koma.

En dag hvor tilfeldighetene avgjorde liv og død
Nesten tyve år senere forsetter kampen for rettferdighet. Steven Wright var tyve år i 1989 og var på kampen. Det var også hans tre år yngre bror, Graham. Bare en av dem kom tilbake i live.

Pleide dere å gå på kamper sammen?

- Ja, vi gjorde ofte det, men typisk nok skjedde ikke det den dagen. Dette var en bortekamp og da pleide jeg å reise med Liverpool Away Supporters Club. Jeg hadde akkurat fått plass på den bussen, mens broren min tok en av Barnes-bussene sammen med en kompis. De omkom begge. Wrighty blir stille og ser rett fremfor seg når han fortsetter: 

- Jeg vekket ham da jeg reiste ved åttetiden. Bussen vår gikk litt tidligere, og Graham svarte søvnig at han var heldig som hadde senere buss. Nå som før pleide bussen vår å gå litt tidligere enn de fleste andre. Vi stoppet gjerne på en pub utenfor byen. Akkurat som nå, sier han og smiler litt. 

- Det var siste gang jeg så ham. Det er forresten ikke helt sant. Jeg måtte identifisere ham blant de mange andre døde på Hillsborough nesten et døgn senere.

Hva vet dere om hva som skjedde med Graham i Sheffield?

- På grunn av politietterforskningen etter kampen vet vi nøyaktig når han kom inn på banen og hvor han sto da helvete brøt løs. Graham var innenfor portene litt etter klokken 14 - nesten en time før avspark. Selv satt jeg på langsiden. Ett år tidligere hadde jeg imidlertid billett på Leppings Lane. Derfor sa jeg til broren min at han ikke måtte gå inn på midten av ståtribunen, men heller velge høyre eller venstre kant. Det var ikke bare mer behagelig å stå der, men også bedre utsikt. Jeg hadde vært der mange ganger tidligere og visste dette. Naturligvis hørte han ikke på rådet mitt og valgte den midtre inngangen - der hvor de fleste som omkom befant seg da kampen omsider ble stoppet. Politiet og andre trodde først supporterne forsøkte å storme banen da folk begynte å klatre over gjerdene.

Hvordan oppfattet du det?

- Slik tror jeg de fleste oppfattet det. Nottingham Forest-supporterne sang jo mot oss da det begynte å sive folk utpå banen. Det første jeg selv oppfattet som virket unormalt, var at enkelte personer ble løftet opp på tribunen over. En merkelig måte å lure seg inn på «Upper», tenkte jeg uten å reflektere så mye mer over det. Kort tid senere kommer imidlertid en supporter løpende forbi vår tribune. Armen hans var brukket og hang på en merkelig måte langs kroppen. Shite, tenkte jeg. Det er noe mer alvorlig som holder på å skje. Dessverre fikk jeg rett.

Politiet nektet å utsette avspark
Til tross for kaoset utenfor Leppings Lane før avspark nekter øverste politimyndighet å utsette kampen til tross for flere anbefalinger om det fra egne rekker. På det første ordentlige angrepet i kampen treffer Peter Beardsley tverrliggeren med et skudd, og alle som har stått tett på en ståtribune vet hva som skjer da. Reaksjonen fra publikum gjør at alle blir klemt ekstra sammen, samtidig som det strømmet til folk bakfra. Kort tid etter begynner folk å hoppe over gjerdene, de som var i stand til det, og løpte ut på banen. De som hadde krefter til det. Mange bare segnet om etter å ha kommet ut av dødsfellen, og blir liggende bak målet til Bruce Grobbelaar. Klokken seks minutter over tre stopper dommeren kampen. Spillerne forsvinner etter hvert i garderobene. Selv om ingen ennå visste hva som hadde skjedd, skjønte alle at det var alvorlig. Steven forteller videre:

- Jeg sprang ut på gresset som mange andre. Jeg husker ikke så mye av det. Men jeg husker at alt jeg tenkte på, var broren min. Dette var lenge før mobiltelefoner og internett og den slags. Det var ingen annen måte å finne Graham på bortsett fra å lete ham opp på tribunen eller ute på matta. Jeg visste jo ikke helt hvor på tribunen han hadde stått. Plutselig faller øynene mine på en kompis som står på Upper. Han peker på midten av Leppings Lane, der hvor de fleste omkomne befant seg, og ba meg lete etter Graham. Da klikket det for meg. Jeg skjønte at han var blitt sett midt på tribunen.

Den verste dagen i mitt liv
Til tross for et desperat forsøk på finne broren i mylderet av overlevende, skadede, døde kropper og politifolk som ikke visste helt hva de skulle gjøre, fant Steven aldri sin bror før han forlot Hillsborough for første gang den dagen. Fra politirapporter vet familien at Graham ble trukket ut på banen og det ble forsøkt gjenopplivning, men til ingen nytte. Det måtte ha vært noen grusomme scener å være vitne til. Nesten som en krigssone. Bare at døde og lemlestede soldater var byttet ut med døde og ihjelklemte supportere. Steven tror han brukte omtrent en time på Leppings Lane på utkikk etter familiens yngstemann. Men han vet det ikke sikkert. Minnet går svart på enkelte punkter den dagen, sier han. Det er nesten ubegripelig hvordan folk som gjennomgikk en slik opplevelse, har vært i stand til å gå på fotballkamp igjen. Det er en kjensgjerning at mange scousere sluttet å gå etter tragedien. Enkelte sluttet å følge med på fotball over natten etter å ha støttet de røde hjemme og borte i over en mannsalder. Steven er imidlertid en av dem som fortsatt har gått på alt av kamper, nesten uansett hvor i verden de røde spiller. Rent menneskelig har det imidlertid preget livet hans langt utover det smertefulle tapet av broren. Det går nesten ikke en dag uten at han tenker på 15. april 1989. Han er en av de mange overlevende som har slitt psykisk - og har trengt profesjonell hjelp til å komme videre i livet. Skjønt videre, hva er egentlig det? Hillsborough vil aldri bli glemt i Liverpool. Verken det som skjedde da 96 av våre egne døde eller hvordan politiet forsøkte å dekke over rekken av feilvurderinger da tragedien var et faktum. De etterlatte og de overlevende og alle i tilknytning til Liverpool Football Club ble tråkket på av myndighetene og mediene (les: The Sun) før granskningskommisjonen leverte sin rapport. Her ble supporterne frifunnet og all skyld lagt på politiet, FA og stadionforholdene på Hillsborough.

For Steven Wright og hans familie var ikke den verste dagen i deres liv over ennå. Etter å ha vandret rundt i en nesten lammet tilstand inn på banen, ga ham opp. Graham var ikke å finne. I realiteten lå 17-åringen allerede død på det midlertidige likhuset. Inntil han var funnet var det imidlertid også håp om at han hadde overlevd. Kaoset innenfor og utenfor stadion var komplett. Stemningen var nesten uvirkelig. Ingen visste helt hvordan dette hadde kunnet skje eller hvor mange som var skadet eller døde. Men alle visste at noe fryktelig hadde inntuffet i minuttene rundt avspark. Det var nok å se på ansiktene. Folk sto enten og snakket lavmælt sammen eller bare så tomt ut i luften. Steven tok for seg alle bussene som var kommet fra Liverpool og gjennomgikk samtlige før de forlot banen. Fortsatt uten å finne spor av broren. Til slutt gikk han til det skritt å ringe hjem til familien for å si at han var bekymret for broren. Mange folk i husene som lå tett inntil banen, lot supportere få ringe hjem til sine nærmeste. Til slutt var det bare å sette seg på sin egen buss å komme seg hjemover og håpe på det beste.

Måtte identifisere broren
Turen hjem var lang og tung. Uvissheten til Steven og mange andre supporteres skjebne var nesten uutholdelig. På radioen var det nå direktesendinger fra Hillsborough og dødstallene steg stadig. Ingen sa et ord. Bussen var tilbake i byen omtrent samtidig med Everton. De hadde spilt semifinale på Villa Park og vunnet. Det var imidlertid ingen jubelscener eller den slags. De hadde også hørt på radioen og viste menneskelig medfølelse for det som hadde skjedd med oss. Mange familier var splittet. En far reiste kanskje til Birmingham, sønnen til Sheffield. De blå mistet dermed en del av sine egne. Det neste Steven husker, er at han kom hjem til sin mor og far - fortsatt med håp om at Graham skulle sitte i stua. Han kunne ha funnet en alternativ måte å komme ut av Sheffield på. Det var en dag hvor tilfeldighetene på mange måter kom til å avgjøre hvem som ble et navn på minnesmerket ved Shankly Gates. Billetter byttet hender helt opp til avspark. Noen gikk inn tidligere enn vanlig, andre kom seg ikke inn i det hele tatt. I stedet for å finne broren trygt hjemme, fant han hele familien samlet. Ord var unødvendig. Radioen sto høyt på i den vesle stua og ble det naturlige midtpunktet. Ingen visste fortsatt hvor Graham var. Lokalradioen oppdaterte hvilke busser som var kommet tilbake og formidlet personlige beskjeder. Da det ble kringkastet at alle Barnes-bussene var tilbake i Liverpool, ble det stille i rommet. Fortsatt var det ingen observasjoner av Graham Wright.

Ikke lenge etter ble det kringkastet at det ble satt opp gratis transport til Sheffield for pårørende som ville reise dit for å identifisere døde eller besøke skadede på sykehus. Steven sier de fortsatt var ved godt mot. De måtte være det. De måtte tro det beste. Sykehusene var tross alt overfylt med skadede supportere. Graham kunne fortsatt være ok, men ute av stand til å kontakte familien. Sammen med en kompis, som også hadde vært på kampen, bestemte Wrighty seg for å reise tilbake. Han husker ingenting fra bilturen dit. Det er helt svart når han tenker tilbake.

Først besøkte de sykehusene. De var to sykehus som hadde tatt imot skadede personer. Ingen av dem hadde registreringer på hans bror. Det begynte å bli sent. Klokken var blitt over tre om natten da de visste at sykehusene ikke kunne hjelpe dem. En lege oppfordret dem til å dra tilbake til Hillsborough. Han forteller videre om den natten:

- Vi kjørte til banen og ble tatt hånd om av en politimann da vi fortalte hvilket ærend vi hadde. Han tok oss innenfor stadionet og geleidet oss til et rom med fullt av bilder på veggen. Det var bilder av døde mennesker. Eller rettere sagt døde ansikter. Det var nesten surrealistisk - et fryktinngytende syn. Men nesten uten å tenke begynte vi å lete systematisk gjennom bildene. Graham var ikke der! Jeg husker ikke om jeg var glad eller trist etter å ha gått igjennom veggen med alle de døde menneskene på. Broren min var i hvert fall ikke der. Plutselig tar kompisen på meg og peker. Blikket mitt følger fingeren hans og jeg ser min brors døde kropp. Årsaken til at jeg ikke gjenkjente ham den første gangen var at ansiktet var så ille tilredt. Han var blitt tråkket på og klemt. Jeg husker imidlertid klærne hans og jeg gjenkjente også ansiktet når jeg studerte bildet nøyere. Tiden jeg sto foran bildet virket som en evighet, men var nok i virkeligheten bare sekunder. En politimann kom for å assistere oss. Bildet ble fjernet fra veggen og de tok oss inn der hvor alle likene lå. De åpnet en sekk, og der lå min lillebror. På grunn av ulykkens karakter var som sagt ikke kroppen hans spesielt pen å se til. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men jeg husker jeg klappet ansiktet hans før jeg ble bedt om å signere de nødvendige dokumentene på identifiseringen. Det som så fulgte, var nesten utrolig. Politiet gjennomførte så et såkalt intervju - jeg vil heller kalle det et avhør, og hvor det eneste de virkelig var opptatt av var hvor mye jeg hadde drukket den dagen og hvor mye jeg trodde min avdøde bror hadde drukket. I tillegg klarte de å notere feil navn på ham. Det er mulig jeg var vanskelig å tyde eller forstå for dem, jeg vet ikke, men i de offisielle listene ble feil navn notert, og det tok noen dager å oppklare feilen med all den ekstra påkjenning det innebar. Ting som dette ble for oss en tung byrde å bære. Spørsmålene fra politiet var dessuten såpass lite tilslørte at man straks forsto hva myndighetene helst ville fortelle omverdenen: Liverpool-hooligansen har gått amok igjen!

Måtte fortelle mor og far
Det neste Steve måtte gjøre, var å ringe hjem til familien og fortelle om Graham. 

- Det er det verste jeg noen gang har gjort i mitt liv. Det frembringer fortsatt mange vonde minner den dag i dag. Min eldste bror tok telefonen, og jeg greide nesten ikke å si noe. Men jeg skjønte at han forsto. Min mor sto trolig rett i nærheten fordi jeg bare hørte henne hyle og hyle. Det var forferdelig. Ca. halv åtte om morgenen var jeg hjemme igjen. Min mor og far satt fortsatt oppe og ventet på meg. Ikke lenge etter kom min søster skrikende inn. Hun bodde ikke lenger hjemme og var blitt fortalt nyheten på åpen gate av noen som visste Graham var død. Etter å ha fått litt søvn, gikk vi i kirken og jeg husker jeg brøt helt sammen. Det virket som et mareritt den gang og gjør det fortsatt. Bortsett fra det husker jeg lite eller ingenting fra dagene som fulgte.

Steven kjente personlig tre av de døde - og alle på Merseyside kjent noen enten direkte eller indirekte. Det inkluderte også den blå halvdelen. Jon-Paul Gilhooley var den yngste som døde, bare ti år gammel. 

- Familien bodde bare et par gater unna, forklarer han. Steven gikk og besøkte foreldrene noen dager senere. Vi forsøkte å hjelpe hverandre. Hele lokalsamfunnet støttet opp og gjorde livet lettere for oss. Det var mange praktiske ting som skulle ordnes, og alle som kunne hjelpe gjorde det. Etter ca. en uke ble kisten med Grahams legeme frigjort av politiet. Begravelsesbyrået hadde gjort en god jobb. Ifølge engelsk tradisjon blir det arrangert vake hjemme hos den avdødes familie. Den åpne kisten ble brakt til huset, og slekt og de aller nærmeste vennene kom og tok farvel før selve begravelsen. 

- Graham så nesten ut som vanlig, minnes Steven. Han så ut som han sov. Foreldrene slapp dermed å se ham i den tilstanden han selv hadde gjort på det provisoriske likhuset på Hillsborough.

Hvor lang tid gikk det før du og andre som hadde vært på Hillsborough fikk oversikt og innsikt i det som virkelig skjedde?

- Det gikk en del dager før vi begynte å se helheten. Oppslaget og løgnene som ble servert fra The Sun, var med på å gjøre livet vanskelig for alle på Merseyside. Men selvfølgelig aller mest for oss som hadde mistet en av våre kjære. Jeg husker godt den dagen The Sun kom med oppslaget om at medsupportere hadde urinert på og stjålet fra døde. En kollega ringte meg tidlig på morgenen og advarte meg mot å gå i butikken. Det var en forferdelig forside å få i fleisen og en forferdelig ting å gjøre av avisen. Fortsatt er det ingen innbarkede supportere, røde eller blå, som kjøper avisen. Boikotten vil aldri bli opphevet, sier Wrighty med fast stemme.

Post-traumatisk stressyndrom
Etter begravelsen begynte livet å normalisere seg. Og så kom smellen. Steven forteller uoppfordret om hvordan Hillsborough har preget ham og fortsatt gjør det i hverdagen. 

- Jeg var på jobb, men plutselig gikk alt bare i svart og jeg segnet om. Jeg husker ikke så mye, men vet i dag at det er en helt vanlig reaksjon etter å ha fått en slik hendelse så tett innpå kroppen. For å si det enkelt gikk jeg omkring som en robot i månedene før sammenbruddet. Jeg gjorde de riktige tingene. Kom meg opp om morgenen og gikk på jobben. Likevel fikk jeg det ikke ut av systemet. Den utløsende faktoren var nok at Liverpool spilte mot Sheffield Wednesday omkring den tiden. Det var klubbens første kamp på Hillsborough etter tragedien. Jeg gikk ikke på kampen, men mediene var naturligvis fulle av stoff om det som hadde skjedd der den fatale aprildagen. For å si det enkelt gikk jeg i bakken. Det medførte både sykmelding og profesjonell oppfølging. Post-traumatisk stressyndrom heter diagnosen på norsk. Det er kort fortalt kraftige og varige etterreaksjoner på traumatiske opplevelser. Symptomer kan være angst, søvnløshet, irritabilitet og såkalte flashbacks; at bilder fra opplevelsen dukker opp i bevisstheten. Steven fortsetter:

- For meg har det vært en konstant kamp om å få dette ut av hodet mitt. Jeg må på en måte kjempe mot meg selv og jeg har gått lenge til behandling. Samtaler om det som skjedde er det som har fungert best. I dag går det bra. Jeg klarer å leve med det som skjedde og minnene fra den dagen. Behandlingene har også fått meg til å tenke på tragedien på en positiv måte. Jeg tror alle sliter med en viss grad av skyldfølelse når noe slikt skjer rett foran øynene dine. I dag er jeg nesten tyve år eldre. En voksen mann og ser kanskje på Hillsborough med litt andre øyne. Jeg vet med meg selv at jeg gjorde de riktige tingene da tragedien først hadde inntruffet. Jeg vet jeg ikke kunne ha forhindret Grahams død. Det var ingenting jeg kunne gjort annerledes.

Hva med resten av familien din?

- For å si det enkelt; det ble aldri det samme. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men familien ble aldri helt den samme, sier Steven stille. Min mor er nå død. Min far spilte litt fotball selv og gikk på kamp og ga oss en rød oppdragelse. Han har aldri vært på kamp siden den dagen. Vi møtes og sørger sammen den 15. april. Det er fortsatt tungt selv om det begynner å bli mange år siden. Det er alltid en minnehøytidelighet på Anfield den dagen. Innerst inne virker det fortsatt som alt det forferdelige som skjedde var i går, og minnet om min bror er fortsatt veldig nært.

Mange lignende historier kan fortelles av hundrevis, hvis ikke tusenvis av andre supportere som enten var på banen eller så kampen på TV. Akkurat som Steven sliter mange i dag med post-traumatisk stressyndrom. Mange har fått hjelp og fungerer i hverdagen. Andre har ikke klart det like godt. Flere har tatt selvmord etter ikke å ha klart å leve lenger. En av de sterkeste historiene omhandler familien Glover. Joseph gikk på kampen sammen med sine tre brødre. En av dem, Ian, omkom. De to gjenlevende brødrene slet begge hardt i ettertid, og Joseph overnattet av og til på kirkegården ved brorens grav. Ti år etter Hillsborough omkom Joseph i en tragisk bilulykke. Han hadde nettopp begynt å jobbe igjen. For ca. ett år siden tok en Nottingham Forest-supporter selvmord. Familien hans fortalte til den lokale avisen at han aldri hadde vært den samme etter Hillsborough og er ikke i tvil om hva som ødela livet hans. I dag er familien medlem av Hillsborough Justice Campaign.

Fortsatt boikott av The Sun
Vurderte du noen gang å slutte å gå på kamp på grunn av det traumatiske du oppleve og problemene du har hatt i ettertid?

- Da det omsider ble spilt fotball igjen, var jeg i tvil. Sesongen var jo ikke over. Før eller senere måtte resten av kampene spilles selv om det lenge ble spekulert i at vi kom til å trekke oss fra FA-cupen. Den første kampen som ble spilt, var vennskapskampen mot Celtic i Glasgow. Jeg var veldig, veldig usikker på om jeg skulle reise. Jeg kom etter hvert til at jeg skulle reise opp dit og se hvordan jeg følte meg. Da jeg så alle folkene, banen og gressmatta, var jeg imidlertid ikke i tvil. For meg har det vært terapi å gå på kamp. Jeg vet at mange andre overlevende også er der - folk som opplevde det samme som meg. Folk som vet hva som skjedde på Hillsborough. Det har hjulpet meg tilbake.

Boikotten av The Sun fortsetter den dag i dag. Tror du den noen gang vil stoppe?

- Nei. Jeg kan ikke skjønne hvordan eller hvorfor vi noen gang skulle stoppe den aksjonen. Skaden har allerede skjedd. Hvordan skal du dementere en slik forside og et slikt oppslag? Det er fortsatt merkelig å reise andre steder i England å se folk sitte og lese avisen. De kjenner selvsagt ikke bakgrunnen for boikotten.

Selv om boikotten blir betegnet som den mest effektive avisboikotten i historien og The Sun har tapt mye penger på dette, så selger en del kiosker og butikker avisen selv her i Liverpool?

- Det stemmer. Mange tar ikke inn avisen, men en del gjør det, dessverre. Husk at dette er tyve år siden. Butikker skifter eiere og en ny generasjon har kommet til. Mange som jobber i byen vår, kommer ikke herfra. Så en slik boikott vil aldri bli hundre prosent effektiv, spesielt ikke når det har gått så langt tid. Men vi vet omsetningen på Merseyside fortsatt er lav, og at vi koster dem penger. Det er på mange måter det viktigste. Selv bruker jeg ofte å legge andre aviser oppå The Sun hvis jeg ser den i salg noen steder. Hvis jeg bare kan forhindre at én person kjøper avisen den dagen, så har jeg gjort jobben min.

Andre klubbers supportere synger ofte sanger om Hillsborough og om dem som døde. Én klubb peker seg spesielt ut. Hvordan reagerer du på det?

- Jeg har bestemt meg for aldri å besøke Old Trafford igjen, kommer det raskt fra Steven.

- Jeg går på alt av kamper og har alltid gjort det, men på den banen setter jeg aldri mer min fot. De tre siste årene har jeg bare gått etter en stund. Det er blitt så ille. Da er det ikke noe poeng i å reise dit for meg lenger. Verken politi, stewards eller klubben ser ut til å ville gjøre noe med det, selv om hele banen står og synger hånlig om 96 mennesker som omkom for snart tyve år siden. Jeg kommer som sagt aldri mer til å ta turen dit.

Ansvarlige straffet i Belgia etter Heysel
Hillsborough er for lengst blitt en viktig del av Liverpools historie. Andre klubber har også opplevd lignende hendelser med supportere som har omkommet på tribunene. I 1981 omkom 21 Olympiakos-supportere da en utgang ikke virket da de skulle forlate banen. «Gate 7» viste seg å være delvis stengt, det oppsto press og trengsel bakfra og 21 mennesker mistet livet. Mange ble skadet. Da Liverpool besøkte Aten i fjor mai i forbindelse med Champions League-finalen, ble det arrangert en felles markering ved minnesmerket utenfor stadion. Steven sto frem på gresk TV og fortalte om hvordan slike ulykker forener supportere og om hvor viktig det er å utveksle erfaringer ved å snakke med andre pårørende. «Gate 7» er blitt et begrep for klubbens supportere, og den står i dag på klubbmuseet med et Liverpool-skjerf festet til seg. Ellers er det skremmende å se hvordan de pårørende måtte kjempe mot de samme kreftene, løgnen og bakvaskelsene som vi selv gjennomgikk. 

Har du hatt tilsvarende kontakt med Juventus-supportere?

- Nei. Du så selv hva som skjedde da de kom til Anfield for ikke lenge siden. Situasjonen innbyr rett og slett ikke til det. På klubbnivå skal Juventus og Liverpool ha samarbeidet bra etter Heysel, men mange italienere er fortsatt forbannet. Jeg sier ikke at jeg ikke forstår dem. Likevel ville det kanskje ha vært bedre og samarbeidet om det vi begge har gjennomgått og forsøke å bearbeide det på best mulig måte? Jeg vet ikke. Jeg har ikke alle svarene. Dessuten  liker jeg ikke å sammenligne de to hendelsene. I likhet med Hillsborough var jeg på Heysel i 1985. Det finnes en del likhetstrekk når man ser på de feilene som ble begått helt fra valget av bane, hvilke supportere som skulle stå hvor og alt organiseringen rundt det. Så finnes det også en del ulikheter. I Belgia ble for eksempel folk på toppen, de som hadde ansvar for sikkerheten og gjennomføringen av kampen, straffet og satt i fengsel. Alt jeg kan si, er at det var en forferdelig dag og at det aldri skulle ha skjedd.

Hillsborough endret fotballbanen i England. En av konsekvensene var regelen om at det kun er lov med sitteplasser i de to øverste divisjonene. I enkelte miljøer blir det snakket om «Safe Standing» - altså enkelte områder bak mål hvor supporterne kan stå trygt. Hva mener du om dette?

- Jeg er helt imot det og jeg skal fortelle hvorfor. Den største sikkerhetsrisken er oss mennesker. De som skal organisere alt rundt kampen. Det hjelper ikke å si at vi nå lever i en annen tid og har topp moderne stadioner. Menneskelig svikt kan ingen garantere mot. Se bare på hva som skjedde i Hellas i forbindelse med Champions League-finalen i 2007. UEFA tillater altså å arrangere en så stor og viktig kamp på en bane hvor det ikke finnes telleapparater. At det ikke skjedde en større ulykke der skal de takke gudene for. På nedre nivå var det altfor mange supportere, det var helt kaos. Da vi spilte mot Arsenal på Emirates i Champions League nå i vår, skjedde noe av det samme. Organiseringen brøt sammen og de mistet kontrollen med om folk gikk inn med billetter eller ei. Jeg mistet hele førsteomgang fordi jeg ble så forbannet over opplegget. En sikkerhetsvakt jeg kontaktet innrømmet at de hadde mistet helt kontrollen. Dette er altså bare for noen uker siden på Englands mest moderne klubbstadionanlegg. Skal vi da tillate og åpne for ståplasser igjen når slike ting skjer hele tiden? En helt annen ting er at den stemningen og atmosfæren folk skryter så mye av, blir veldig overdrevet - alt fra det gamle Kop var ikke like bra. Når vi tenker tilbake i dag blir det meste veldig nostalgisk og rosenrødt. Det var ikke så bra hele tiden. Tro meg. For min egen del kan jeg bare si at de beste kveldene på Anfield har vært med sitteplasser.

Kampen fortsetter
Kampen for rettferdighet fortsetter med uforminsket kraft for de to støttegruppene. Hillsborough Family Support Group (HFSG) er den opprinnelige foreningen, og det er fortsatt kun den foreningen Liverpool FC har offisielle relasjoner til. Etter en del personkonflikter og uenighet om valg av strategier ble Hillsborough Justice Campaign (HJC) stiftet tidlig i 1998. En av hovedforskjellene på foreningene er at HFSG kun tar inn medlemmer som mistet et familiemedlem, mens HJC også omfavner overlevende og andre som måtte slite med problemer eller kun ønsker å kjempe for saken. Begge grupperingene kjemper en målrettet kamp videre for rettferdighet. Fortsatt er ingen straffet etter tragedien, men en rekke polititjenestemenn er førtidspensjonert.

Steven er en av mange som er frustrert over det som skjedde i etterkant av Hillsborough. 

- Vi følte det foregikk en dekkoperasjon for at «the establisment» ikke skulle bli dømt for feilene som ble gjort i forkant og underveis den 15. april 1989. Han viser til den såkalte «3.15-cutoff time» som et eksempel på dette. En tidlig kjennelse i saken avgjorde at ingen av de omkomne var i live etter det tidspunktet. Dermed ble alt som skjedde etter den tid, irrelevant i forhold til å få noen dømt for det katastrofale redningsarbeidet. I stedet ble supporterne overlatt til seg selv - både de som var døende og de som forsøkte å redde liv. Det var bare én ambulanse på banen. Hvorfor? Verdifulle videobånd forsvant på mystisk vis og politifolk endret forklaringer. Hvorfor? Likevel finnes det vitner som den dag i dag bekrefter overfor oss at de behandlet folk som fortsatt var i live, hadde puls etter klokken 3.15. Det er helt utrolig at ingen er blitt gjort ansvarlig, men slikt skjer dessverre ofte når myndighetene skal etterforske seg selv, sier han og sukker tungt. 

- Hvorfor alle løgnene? Det er skrekkelig å tenke på at mens folk fortsatt ble dratt ut av Leppings Lane, noen levende, noen døde, kom de første løgnene.

Steven tenker nok på Duckenfield og hans første forklaringer. Et annet argument som ofte blir trukket frem, er at supporterne på den tiden hadde et stempel på seg for å være arbeiderklassemennesker. Og de ble ofte overlatt til seg selv. I dag skjer det lite rent strafferettslig med saken. Det er ikke ventet nye rettssaker eller gjenopptakelser. Et par saker ligger imidlertid hos Europadomstolen i Haag og vil kanskje være det neste som skjer på det nivået.

Føler du mye bitterhet?

- La meg si det slik: Hvis de som satt med ansvaret hadde innrømmet feil, holdt opp hånda og sagt at de ikke hadde gjort jobben sin, da ville jeg akseptert det. Jeg sier ikke det ville vært enkelt. Jeg sier ikke jeg ville endret så veldig mye på tragedien som rammet meg og min familie. Men jeg ville som sagt ha akseptert det - og bedt de skyldige om å ta sin straff. Da hadde vi sluppet løgnene og dekkhistoriene. Det ville gitt hele saken mer verdighet. Vi kunne ha konsentrert oss om å sørge. Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor vi kjemper videre, hvorfor vi holder på med dette. Og svaret er enkelt. Nettopp fordi myndighetene ikke valgte å fortelle sannheten. Nettopp forbi politiet kom med løgn og forsøkte å undergrave fakta. Det er dette som har gitt meg og mange andre vitamininnsprøytning opp gjennom årene. Vi kan ikke akseptere at våre kjære døde etter at så mange feil ble gjort. Det er rett og slett ulogisk at så mange mennesker kan omkomme på en fotballbane i et velfungerende vestlig land uten at en eneste person eller organisasjon kan holdes ansvarlig og straffes for det.

Utenfor Anfield vil for alltid den evige flamme brenne til minne om de 96. Navnene står på minnesmerket med gullskrift. Graham Wright (17) står helt nederst. Han skulle bare på en fotballkamp.

(fra The Kopite 8, 2007-08)