Håper å spille seg inn i landslagsdiskusjonen

Joe Cole håper å vinne tilbake plassen han hadde på det engelske landslaget gjennom godt spill på utlån hos Lille.

- Det har vært veldig travelt etter at jeg kom hit, men nå begynner vi å komme i orden. Min kone og jeg har også begynt på franskkurs, forteller Cole til The Guardian.

- Når jeg har tid, nyter jeg livet på kafe og leser L'Equipe. Jeg har prøvd å ta til meg kulturen her. Dette er en fin by. Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente, men livet er bra her. Folk som kommer hit blir glade i dette stedet. Det er sterkt samhold her. Det føles riktig akkurat nå, fortsetter han.

- Dette var en sjanse for min familie og meg til å få bo i et fremmed land. Jeg er en guttunge fra Camden Town som aldri drømte om at jeg en dag skulle få spille fotball i Frankrike. Det er ikke ofte engelske spillere flytter utenlands, men jeg håper jeg bidrar til at det blir forandringer på det. Jeg har sett utlendinger komme til England, og de som finner seg til rette er de som går ut med sine lagkamerater og innretter seg etter den engelske kulturen. De som er forsiktige og sjenerte sliter. Så jeg prøver å være sosial.

- Språket er en del av dette. Dersom jeg hadde hatt en krystallkule skulle jeg fulgte bedre med i fransktimene på skolen, men jeg var rett og slett ikke interessert. Nå starter jeg så å si fra bånn, og har klasseromsundervisning hver uke. Jeg kan bestille kaffe og plukker stadig opp små fraser.

- Det blir veldig vanskelig å lære seg fransk flytende i løpet av ni måneder, men jeg håper jeg skal klare meg med det jeg lærer. Man må se dette i sammenheng. Min karriere tok meg først fra øst til vest i London, deretter til Liverpool. Man kan reise hjem til London på kort tid med Eurostar, men vi har ikke hus i England lenger, så det er ikke noe vi gjør ofte. Man må utvide horisonten sin, og oppleve ulike ting. Her om dagen spiste jeg froskelår, og det var virkelig godt. Det smakte som kyllingvinger. Nydelig.

- Jeg spilte ikke nok i Liverpool. Jeg ble suspendert, og når jeg kom tilbake slet laget. Taktikken under Roy Hodgson passet meg heller ikke. Jeg vil aldri kritisere ham, han hadde en vanskelig jobb, men laget spilte ikke bra, og når det skjer er de første spillerne som blir vraket de tekniske spillerne og ungguttene. Slik er det bare. Under Kenny Dalglish slet jeg med skader, og laget hadde funnet rytmen. Jeg følte meg som en ung spiller igjen i Liverpool. Jeg måtte gjøre noe spesielt for å få spille neste kamp. Ting gikk ikke min vei. Jeg skal ikke legge skylden på noen annen enn meg selv. Jeg liker klubben, og de vil komme tilbake i toppen. Men jeg måtte dra hit for å få spilletid igjen. Vanligvis tar det tid å finne seg til rette i et nytt land. Det er sjelden det dukker opp karer som Luis Suarez, som finner seg til rette umiddelbart. Jeg har ikke luksusen som heter tid. Jeg har ikke skrevet under for fire år. Jeg er bare her for ni måneder.

- Her må vi pusse våre egne fotballstøvler. I England slipper du det, så snart du har blitt proff. Vi benytter samme taktikk i ligaen som i Champions League. Alle lagene vi har møtt i ligaen så langt har prøvd å spille fotball på den måten fotball skal spilles. Europeiske dommere gir også mer tekniske spillere muligheten til å utfolde seg, mens dommerne i Premier League tillater mer. Tempoet endrer seg heller ikke fordi om man nærmer seg motstanderens mål. Men av og til legger lag seg litt mer bakpå, og vi må være litt mer tålmodige i oppbyggingen vår. Dyktigere i løpene. Jeg har gått på løp jeg ikke hadde trengt å gå på, og jeg har løpt fremover for å legge press på motspillere slik jeg er vant med fra Premier League. Det er slik jeg har blitt innprentet at jeg skal gjøre det. I England vil medspilleren skrike til deg om at du må legge press på motspillerne. Når jeg gjør det her, undrer medspillerne mine hva jeg driver med. Jeg blir bedt om å spare på energien. Så snart du ikke tar i mot lærdom lenger, kan du bare slutte å spille.

- Jeg savner det å spille for landslaget. Jeg var fast inventar på landslaget i ti år, og tok det kanskje for gitt at jeg alltid ville være med der. Nå er det over ett år siden sist jeg ble tatt ut i en landslagstropp. Jeg runder 30 år i neste måned, og med de unge spillerne som har kommet inn, begynner du å lure på om du noen gang får spille landskamp igjen.

- Jeg håper jeg blir lagt merke til. Mange i England har lurt på hvorfor jeg dro hit, og har kanskje avskrevet meg. De tror kanskje jeg er ferdig nå. Motivasjonen er ikke å bevise at de tar feil, men å bevise for meg selv at jeg fortsatt er en toppspiller. Nå er jeg i et miljø hvor jeg kan bevise det.