Frelseren fra Glenbuck

Han ville ha vært 100 år i dag, William «Bill» Shankly. En av fem brødre (og fem søstre) fra den lille gruvelandsbyen Glenbuck i Ayrshire. Trolig dreide det seg om et av to for Bill, enten en tilværelse i den mørke, støvete og farlige gruva, eller et liv som profesjonell fotballspiller. For ham var det aldri tvil, han ønsket et liv med den runde lærkula. Han visste også å sette pris på det under resten av livet. «Aah for en herlig dag, nå trenger vi bare en fotball og litt grønt gress», kunne han ofte si.

Etter en god karriere som energisk midtbanespiller, for det meste med Preston hvor han vant FA-Cupen i 1937-38, ble han en hardt arbeidende manager som gjennom et tiår arbeidet i lavere divisjoner.

Den stolte skotten hadde fått fem offisielle landskamper før 1.verdenskrig brøt ut, og spilte ytterligere åtte kamper under de krigsårene som tok fra han noen gode år som fotballspiller. Oppvokst i et nøysommelig hjem ble han gitt gode verdier av sine foreldre og som han aldri glemte. Da han ble spurt om hva som var viktigst for å bli en god spiller pleide han å svare «at han har hatt gode foreldre». Sønn av en skredder var han alltid velkledd og stolt av sitt arbeid.

I klubber som Carlisle, Grimsby, Workington og til dels Huddersfield bar Bill Shankly på en drøm. En drøm om å finne den klubben hvor han til fulle kunne sette ut sine ambisjoner og sine visjoner. Riktignok var Huddersfield Town på slutten av 1950-årene en klubb på omtrent lik linje med Liverpool, men selv om Bill faktisk tidligere hadde sagt nei til et tilbud om å bli manager på Anfield fordi han da ikke fikk ta ut laget selv, så han noe i den daværende lillebroren på Merseyside som tente en gnist i ham.

Han hadde sett lidenskapen som ble utspilt på spesielt The Kop, hvor et heller slitent Anfield ble godt fylt annenhver lørdag. Han visste det ikke da, men også på det romslige treningsanlegget Melwood var det mye potensial som bare lå der og ventet på å få springe ut.

Han visste at den røde delen av Liverpool fortjente noe bedre. Han satte seg som oppgave å gjøre Liverpool Football Club til å bli «en bastion av uovervinnelighet», som han sa. Etter først å ha modernisert Anfield og Melwood, greide han å overbevise til det gniene direktørene at de måtte være beredt til å betale større penger for å kunne hente inn gode nok spillere.

Bill Shankly snudde stemningen i og rundt klubben, og etter å ha hentet inn de to landsmennene Ian St. John og Ron Yeats greide man å komme seg opp i 1.divisjon. Flytende på en bølge av spillere som tilbad sin nye, karismatiske og fremtidsrettede manager, og ikke minst supporterne som nå hadde fått sin Gud til å føre dem ut av ørkenen, hadde man snart vunnet både ligagull og FA-Cupen. Cupen hadde man aldri tidligere vunnet på Anfield, men med den nye Messias var alt mulig.

«En skuespiller uten scene» kaller journalist John Keith ham, og den fargerike manageren etterlot seg flere legendariske sitater enn noen andre.

Mer enn noe annet ble han elsket av fansen, og de elsket ham. Den ærlige arbeideren som hver lørdag fant sin plass på Anfield betydde mer for Bill Shankly enn nær sagt noen andre. Tilbake ga han dem en stolthet som de fikk gjennom å følge det laget som snart spilte i helrødt.

Under Bill Shankly vant Liverpool tre ligagull, FA-Cupen to ganger, samt tok sin første triumf i Europa gjennom UEFA-Cupen i 1973. Hans trofaste assistent Bob Paisley utvidet senere premieskapet atskillig, men det Bill gjorde var at han satte Liverpool Football Club på det store fotballkartet. Han forvandlet dem til å bli en storhet, og han skapte verdier som lever i klubben den dag i dag.

Han gjorde de som fulgte Liverpool FC glade.