Spanerne på Hillsborough (Dagens Næringsliv, 2013)

96 mennesker døde i tribunekatastrofen på Hillsborough i 1989. Politisjefer kan nå bli tiltalt for uaktsomt drap i det som er blitt den største politiskandalen i britisk historie.

24 år etter tragedien er det nå mulig å rekonstruere det som skjedde på Hillsborough stadion 15. april 1989 og dekkoperasjonen i etterkant.

Denne reportasjen er bygget på samtaler med berørte samt vitneavhør, brev, offentlige rapporter, møtereferater, telefonsamtaler og utskrifter fra det regjeringsutnevnte Hillsborough Independent Panel.

Etterforskningen av katastrofen pågår fortsatt, mer enn 450.000 sider med dokumenter er frigjort og nye dokumenter tilflyter panelet hver uke.

1.

Trafikken inn mot Sheffield var livlig helt fra morgenen av. 50.000 menn, kvinner og barn med skjerf, drakter og røde flagg kom til byen med tog, buss og bil denne lørdagen for å se semifinalen i FA-cupen mellom Liverpool FC og Nottingham Forest, et høydepunkt mot slutten av en lang fotballsesong.

De aller fleste kom fra Liverpool, men noen kom også som nøytrale tilskuere. Trafikkonstabel Norman Bettison fra South Yorkshire-politiet hadde fri fra jobb denne dagen og skulle på kampen.

Solen varmet. Folk var spente. Det sto om å komme til cupfinalen på Wembley.

(Saken fortsetter under bildet)

2.

Klokken 10.00 om morgenen innkalte Chief Superintendent David Duckenfield til møte med sine underordnede sjefer på Hillsborough stadion.

Den ambisiøse Duckenfield hadde gjort lynkarriere i politiet og var nylig forfremmet. Nå hadde han ansvar for sikkerheten på en av landets største fotballarenaer. Hans mangeårige sjef, den erfarne Brian Mole, var overraskende blitt degradert noen uker før, til kritikk fra kolleger.

Møtet var kort. Duckenfield og staben hadde dagen i forveien foretatt inspeksjon på Hillsborough.

De snakket lite om sikkerhet, men desto mer om hvordan de skulle kontrollere de ville hordene fra Liverpool med dårlig rykte og stemplet som hooligans i britisk presse.

Politiet hadde mottatt et brev fra en av Liverpools supportere, som hadde vært på Hillsborough og blitt skremt under en tilsvarende semifinale året før, da trengsel på tribunen førte til at folk ble skadet. Brevet ble lagt i en skuff.

Møtene i regi av Duckenfield handlet om hvordan politiet skulle slå til mot Liverpools supportere. Konfiskere alkohol, jage vekk fans uten billett, møte bråkmakere med makt, drive utstrakt «crime intelligence» rundt stadion. Da møtet lørdag morgen var over, mente Duckenfield og hans tropper at de var mer enn godt nok forberedt til å ta imot 50.000 fotballfans samme ettermiddag. Duckenfield gikk så for å drikke te.

3.

Klokken 13.15 var Chief Superintendent David Duckenfield tilbake på stadion, hvor han fant veien til politiets kontrolltårn og møtte sine nærmeste kolleger.

Kort etter tok han trappene ned mot selve banen for å møte dommer og linjemenn, som foretok inspeksjon før kampen. Han fulgte dem inn i dommergarderoben og informerte dem så om «emergency procedures». Samtidig var de to lagenes spillere i ferd med å gjøre seg klare til oppvarming.

Klokken 14.00 var David Duckenfield tilbake i kontrolltårnet, vekslet noen ord med sin nestkommanderende, Bernard Murray, og samlet staben til nytt møte.

De hadde utsikt over stadion og var enige om at alt var under kontroll. Men de fulgte dårlig med på det som skjedde utenfor stadion.

Veisperringer på motorveien M62 inn mot Sheffield og nedlagte togruter etter Thatcher-regjeringens privatisering av jernbanen hadde ført til press i trafikken; de fleste fans fra Liverpool ankom stadion nokså samtidig. Dette førte til store ansamlinger av folk den siste timen før kampstart.

De ti minuttene mellom klokken 14.30 og 14.40 økte trykket foran inngangen mot gaten Leppings Lane.

Politiet hadde på forhånd bestemt at Liverpools supportere skulle sluses inn til denne siden av stadion, som hadde færrest plasser og hvor det kun var 23 smale telleapparater som førte inn til tribunen.

Beslutningen var tatt til tross for at de var klar over at Liverpool hadde langt flere supportere enn motstanderlaget fra Nottingham.

Nottingham-supporterne ble slust til motsatt side av stadion, der det var bedre plass og 60 telleapparater. Politiet hadde stengt av flere innganger mellom de to lagenes supportere, slik at de ikke skulle møtes.

Klokken 14.30 ble David Duckenfield gjort oppmerksom på at tribunen der supportere fra Nottingham holdt til, var i ferd med å fylles opp. De 60 telleapparatene sørget for effektiv flyt. For sikkerhets skyld sendte Duckenfield konstabler ned for å passe på at alt forløp trygt, og på monitoren i tårnet kunne han se at de arresterte en Liverpool-supporter som hadde forvillet seg til feil side av stadion, slik planen var.

Ellers var det lite bråk, såvidt han kunne se. Men så sviktet sambandsradioen, og det ble panikk i tårnet.

På den andre siden av stadion var det nå i ferd med å bli fullstendig kaos. Politiet oppdaget det bare så altfor sent.

Mer enn 5000 mennesker sto presset sammen foran telleapparatene. Det var 20 minutter til kamp. Så tok David Duckenfield en avgjørelse som vil forfølge ham helt til han selv dør.

(Saken fortsetter under bildet)

4.

Ti år gamle Jon-Paul Gilhooley var på gråten denne lørdagsmorgenen i 1989. Han var på nesten alle hjemmekampene til Liverpool, ofte med fetteren Steven, som var ett år yngre. Han hadde gledet seg til å se semifinalen mot Nottingham Forest, men onkelen hans hadde ikke klart å skaffe billett.

Jon-Paul dro derfor til svømmehallen i en av byens forsteder og tenkte heller å følge kampen på tv sammen med fetteren senere på dagen.

På vei til svømmehallen møtte han onkelen, som andpusten kom løpende og strålte som en sol. I siste liten hadde han fått ordnet to billetter. De kunne dra på kamp likevel!

Jon-Paul Gilhooley satt i baksetet i onkelens bil til Sheffield. De ankom Hillsborough kort tid før kampen, men utenfor stadion var det fullt kaos.

Tusenvis av Liverpool-supportere sto presset sammen foran 23 smale telleapparater. Så ble det plutselig bevegelse i massen. Noen måtte ha åpnet en port.

Jon-Paul og onkelen hans fulgte strømmen fra Leppings Lane og inn på stadion. De forsvant inn i en tunnel og videre derfra opp på tribunen.

Det var trangt. Og det ble trangere. Bakfra kom hele tiden nye folk opp av tunnelen. Hvor kom alle folkene fra?

De kunne se folk rundt seg miste pusten. Noen besvimte. Panikk. Gråt. Rop. De forsvant fra hverandre. Den lille gutten ble borte. Enda flere ble borte. Det ble svart. Det ble stille.

5.

Sambandsradioen virket igjen. Like før kampen startet, fikk Chief Superintendent David Duckenfield melding på radio fra en av konstablene utenfor ved Leppings Lane: Det er kaos her ute. Kampen må utsettes. Folk rekker ikke inn i tide.

Duckenfield hørte ikke på. I stedet bestemte han at politiet skulle åpne en av nødutgangene, samt to andre porter og en tunnel, for at folk skulle kunne komme seg raskere inn på tribunene.

Dette var helt i strid med rådene de hadde fått, for nå kunne de miste kontrollen.

Duckenfields avgjørelse førte til at tusenvis av mennesker fylte opp den trange tunnelen, som igjen førte dem opp på det midtre tribuneområdet ved det ene målet. Presset økte, ut fra tunnelene kom tusenvis av mennesker, deriblant en ti år gammel gutt og hans onkel, intetanende om hvor de var på vei eller hva som skulle skje. De var fanget i menneskestrømmen. Noen ble presset mot gjerdene ned ved banen, andre mistet fotfestet og ble trampet ihjel.

6.

Fra kontrolltårnet sitt kunne David Duckenfield se at dommeren blåste i gang kampen presis klokken 15.00. Hverken han eller andre politikonstabler forsto hva som var i ferd med å skje på tribunen mot Leppings Lane.

Da de oppdaget Liverpool-supportere klatre over nettinggjerdet og ned på banen, trodde de at det var pøbler som skulle angripe banen. Bloody hooligans. I stedet for å redde liv, begynte de å arrestere.

Politikonstablene tolket ropene fra supporterne som aggressivt tribunebråk, ikke desperate rop om hjelp. De forsto ikke alvoret før de så ansikter bli klemt flate mot gjerdene og barn som ikke fikk puste.

David Duckenfield ble stående lamslått og så på scenene som utspilte seg. Det tok flere minutter før han gjorde noe som helst. En politikollega sto nede ved banen og viftet med armene. Stopp kampen! Folk dør! Klokken 15.06 fikk politiet gitt dommeren beskjed om å avbryte kampen.

(Saken fortsetter under bildet)

7.

I minuttene som fulgte ble gressteppet på Hillsborough et krigsherjet feltsykehus. Tusenvis av livredde fotballsupportere lå strødd utover. Liverpools egne spillere var skrekkslagne øyenvitner. Manager Kenny Dalglish gråt. Noen fans drev med livredning, andre liv sto ikke til å redde. To søstre fra Liverpool lå døde på bakken. Enkelte politikonstabler kastet uniformsjakken og hjalp til, andre sto bare og så på. De hadde ikke fått ordre om annet.

Den unge trafikkonstabel Norman Bettison fra South Yorkshire-politiet, som var på stadion som menig tilskuer, satt og så på grusomhetene. Da dommeren avbrøt kampen, forlot han sitt sete, gikk ned på banen, kastet jakken og tok del i politiets arbeid.

Etter lang tid kom det en sykebil inn på stadion. Men bare én. Utenfor sto det mer enn 40 sykebiler. Supportere bar sine skadede eller døende venner mot utgangen for å få dem fortest mulig til sykehuset, men ble stoppet med makt av politiet.

8.

Hjemme i Liverpool kunne Jon-Paul Gilhooleys fetter, den ett år yngre Steven, høre nyheter på radioen. En tragedie utspilte seg på Hillsborough stadion i Sheffield. Foreløpig uklart hvor mange som har omkommet, men det er både barn, kvinner og menn blant de døde. Den yngste skal ha vært bare ti år.

Utover dagen fikk de den endelige beskjeden.

De to fetterne og bestevennene skulle aldri møtes igjen. Jon-Paul ble erklært død på et sykehus i Sheffield 15. april 1989. Steven fortsatte å spille fotball. Hver dag. Fetterens død tente ham til å vie livet sitt til fotball.

I dag er Steven Gerrard kaptein for Liverpool FC og en av verdens beste fotballspillere.

9.

Statsminister Margaret Thatcher mottok nyheten fra Hillsborough samme ettermiddag og tok den til etterretning. Hun kalte inn sin innenriksminister, den Cambridge-utdannede historikeren og aristokraten Douglas Hurd, til møte i 10 Downing Street.

Den konservative regjeringen hadde lenge vært i konflikt med befolkningen i Liverpool, etter vedvarende kutt i statlig støtte til en by som allerede var rammet av økonomisk krise.

Toneangivende politikere fra Thatchers parti hadde også gjentatt hardhjertede bemerkninger mot byen og dets folk både i parlamentet og i London-avisene.

Dokumenter viser at Thatchers regjering ønsket en styrt avvikling av hele byen, som i frigitte regjeringsnotater ble omtalt som «museum of horrible example».

Dagen etter var Thatcher og Hurd på befaring i Sheffield. De så på ødeleggelsene. Hun sørget for at regjeringen fikk sendt et kondolansetelegram til Liverpool, men i samtaler med politiet var det helt andre ting de tok opp: Det var Liverpools supportere som forårsaket katastrofen. De var aggressive, fulle, herjet med politihester og løp rundt uten billetter. De nektet å samarbeide med politiet og dundret inn på stadion som ville dyr.

Dagen etter reiste statsministeren selv til Liverpool og besøkte pårørende. Hennes partifelle og parlamentsmedlem for Sheffield, den rike eiendomsentreprenøren og frimureren Irvine Patnick, ble avlagt visitt og satt inn i saken- Regjeringen og politiet måtte komme til bunns. Det var ett spørsmål som gjaldt: Hvordan kunne dette skje?

10.

Norman Bettison, trafikkonstabelen som avbrøt fridagen på stadion for å hjelpe politiet under katastrofen, ble snart satt til å etterforske saken.

Han var ingen vanlig trafikkonstabel, men en av de mest ambisiøse, unge menn i det britiske politivesenet. Alt som 16-åring fikk han jobb som kadett i South Yorkshire-politiet, før han ble utdannet psykolog fra universitetet i Oxford, tok en MBA på universitetet i Sheffield og fullførte lederutdannelse hos det amerikanske politiet FBI.

Nå ventet store oppgaver.

(Saken fortsetter under bildet)

11.

I sitt vitneavhør etter katastrofen, fortalte Chief Superintendent David Duckenfield om hvordan hooligans sto bak katastrofen på Hillsborough. Avhør med andre polititjenestemenn bekreftet dette. En av dem som ble avhørt, var den unge Oxford-utdannede juristen og konstabelen Bernard Hogan-Howe, som hadde ansvar for å informere pårørende i et provisorisk venterom i Sheffield.

De første etterforskningsskrittene var nokså entydige: Her hadde det ikke bare vært voldelig adferd blant fulle supportere som buldret inn på stadion. Det var verre enn som så.

Bare fire dager etter tragedien var landets største avis, The Sun, på gatene med overskriften «THE TRUTH» over hele forsiden.

På forsiden sto at Liverpool-supporterne hadde stjålet fra lommene til sine døde venner. De hadde urinert på «the brave cops». De hadde banket opp politimenn som prøvde å redde liv. Inni avisen sto det at en død jente var blitt mishandlet av en gruppe supportere.

Redaktør Kelvin MacKenzie i The Sun sto inne for alt. De hadde gode kilder. De beste kildene som var å oppdrive, sa han.

Kilden var hemmelig i mange år.

12.

Én måned etter tragedien kom den første offentlige rapporten: Den pekte på at både politiet og arrangørene på stadion hadde sviktet i sitt arbeid under den skjebnesvangre dagen, men pekte også på fulle fans, slik det fremkom i intervjuer med enkelte politimenn. Margaret Thatchers regjering fulgte opp med tiltak for å stoppe hooligans.

Etterforskningen av katastrofen på Hillsborough var komplisert. Stadig vekk kom det forstyrrende klager fra pårørende i Liverpool. De engasjerte advokater og etablerte støttegrupper som kritiserte politiet, men fikk aldri noen innflytelse på politiets arbeid.

Norman Bettison ble forfremmet, fikk videre fullmakter og var i stadige møter i London. Han klarte å disiplinere politikorpset, slik at de talte med én stemme utad: hans egen.

Samtidig mottok ledende aviser i London jevnlige lekkasjer fra etterforskningen, som bekreftet de gamle historiene om pøbelveldet på Hillsborough. Hooligans ble synonymt med Liverpool. Det var særlig Rupert Murdochs aviser som fikk forsyninger fra kilder i politiet og parlamentet. Murdoch-imperiets største avis, The Sun, ble bannlyst blant innbyggerne i Liverpool. Alle aviskiosker boikottet den – og gjør det fortsatt.

13.

I politiet var det om å gjøre å få lagt saken død. Etterforskningsmaterialet ble holdt hemmelig. Familier og pårørende som ba om innsyn, fikk avslag.

Norman Bettison ble etterhvert politimester i Merseyside, distriktet der nesten alle ofre og pårørende fra Hillsborough bodde. Han var på vei mot toppen i det britiske politiet. Det samme var Bernard Hogan-Howe, som hadde enda større ambisjoner.

Ni år etter katastrofen på Hillsborough vedtok Tony Blairs nye regjering å henlegge saken. En rapport fra Lord Justice Stuart-Smith, eller Jeremy Stuart-Smith, som han het før han ble høyesterettsdommer, slo fast at det ikke er mulig å finne noe mer. Alt er kjent, livet må gå videre.

I Liverpool ble nyheten tatt imot med skuffelse, mange mente at sannheten aldri var kommet på bordet.

Lord Justice Stuart-Smith ble forøvrig mest kjent for en bemerkning til de pårørende fra Hillsborough som kom for sent til et møte med ham, da han sa: «Have you got a few of your people or are they like the Liverpool fans, who turn up at the last minute?»

14.

Flere av konstablene som var til stede på Hillsborough 15. april 1989, ble i årene som fulgte hedret med fortjenstmedaljer og forfremmelser. Riktignok ble det rettssak mot Chief Superintendent David Duckenfield og hans nærmeste medarbeider, Bernard Murray, men på grunnlag av politiets eget etterforskningsmateriale, ble de frikjent.

Douglas Hurd ble utnevnt til utenriksminister kort tid etter katastrofen på Hillsborough og adlet av dronningen. Han ble lord Hurd of Westwell.

Hans partifelle fra Sheffield, Irvine Patnick, støttet apartheidregimet i Sør-Afrika, jobbet for innføring av dødsstraff i Storbritannia, kjempet iherdig mot homofiles rettigheter og ble forfremmet til Lord Commisioner of Her Majesty’s Treasury.

Norman Bettison mottok dronningens medalje som en sjelden gang tildeles politimenn for «acts of exceptional courage and skill at the cost of their lives, or exhibiting conspicuous devotion to duty». Han ble adlet av dronningen i 2006. Nå er han sir Norman.

Bernard Hogan-Howe, som hadde ansvar for å informere pårørende etter katastrofen på Hillsborough, er i dag sjef for Scotland Yard og øverstkommanderende i det britiske politiet. Han ble adlet av dronningen tidligere i år. Nå er han sir Bernard.

15.

Liverpool Football Club har markert tragedien på Hillsborough hvert år siden 1989. Rundt klubbens stadion, Anfield, er det minnesmerker og en flamme som lyser til evig tid.

Under 20-årsmarkeringen i april 2009 var kulturminister Andy Burnham tilstede på Anfield, for å tale til nærmere 40.000 mennesker. Mens han snakket, begynte publikum å rope «Justice!». Det begynte med spredte rop, men økte til takfast sang over stadion.

Burnham ble tydelig beveget og svarte spontant at han ville be regjeringen gå videre med saken.

Åtte måneder senere kunngjorde innenriksdepartementet etableringen av Hillsborough Independent Panel. Ny granskning av katastrofen. Alle kortene på bordet. Et arkiv med all relevant informasjon. Leder av panelet ble James Jones, biskopen av Liverpool.

(Saken fortsetter under bildet)

16.

12. september 2012 var rapporten fra Hillsborough Independent Panel klar. Kommisjonen hadde jobbet i tre år, med stadig større ressurser, både medisinske, juridiske og økonomiske. 450.000 sider med dokumenter var analysert.

Rapporten slo fast at ingen Liverpool-supportere hadde skylden for katastrofen. Alt var politiets skyld. Politiet hadde ignorert advarsler og mistet kontrollen over det som skjedde. De skulle aldri ha åpnet portene som førte til overfylte tribuner.

41 av 96 liv ville vært reddet dersom politiet ikke hadde sperret folk inne på stadion, så de ikke fikk tak i sykebil.

Del to av rapporten avslørte en av de største dekkoperasjonene i britisk politihistorie. Her kom det frem at politiet hadde manipulert bevis gjennom mange år for å skyve ansvaret over på uskyldige fotballsupportere.

164 vitneuttalelser var blitt endret på. 116 vitneuttalelser som kritiserte politiets arbeid, var blitt fjernet.

Politiet hadde gjennomført alkoholtester på små barn og manipulert informasjon fra registre over landets kriminelle, slik at supporterne på stadion mer lignet en kriminell bande.

Rapporten avslørte også kilden som fortalte The Sun om supporterne som stjal, urinerte og oppførte seg som udyr på Hillsborough: parlamentsmedlem Irvine Patnick fra Sheffield, en av Margaret Thatchers nære fortrolige.

17.

I sin tale til parlamentet ba statsminister David Cameron om unnskyldning til folket i Liverpool.

Fem statsministre har kommet og gått siden april 1989, uten å gjøre noe. Nå ba alle om unnskyldning, bortsett fra en dødssyk Margaret Thatcher. Da hun døde tidligere i år, var det ingen sorg i Liverpool.

18.

Etterforskningen av det som skjedde på Hillsborough, fortsetter. En stab på 100 etterforskere jobber nå med saken. Forskjellen er at det nå er politiet selv som granskes.

Mer enn 1000 politimenn ble nylig innkalt til nye avhør, både om gjerningene i april 1989 og den omfattende dekkoperasjonen etterpå.

For noen uker siden ble det kjent at ytterligere 55 vitneuttalelser fra politimenn er manipulert.

19.

For to uker siden ble det kjent at avhørene med Bernard Hogan-Howe, som er øverstkommanderende i det britiske politiet, har forsvunnet. Han skulle ha ansvar for å informere pårørende i april 1989, men nye opplysninger viser at tilstanden i venterommet der han hadde kommandoen, hadde utviklet seg til fullstendig kaos. Han blir nå etterforsket på nytt.

Tidligere statsminister John Major blir også innkalt for å forklare seg. Han har innrømmet at hans regjering ikke gransket Hillsborough fordi politiet sa det ikke var noe å granske.

Sir Norman Bettison og forhenværende Chief Superintendent David Duckenfield er blant dem som nå risikerer å bli tiltalt for uaktsomt drap.

Og Jon-Paul Gilhooleys fetter, den ett år yngre Steven Gerrard, er blitt kaptein på det engelske landslaget.