Sannheten om Hillsborough

USKIKKET STADION
Hillsborough var et mye brukt stadion til semifinaler i FA-cupen, som skulle spilles på en nøytral arena da banen til Sheffield Wednesday var sentralt plassert øst for Liverpool og Manchester, Newcastle i nordvest og noen mil nord for midtre England med Birmingham og Nottingham. Mellom 1981 og 1987 ble det imidlertid ikke spilt en tilsvarende kamp, dette som følge av semifinalen i ’81 hvor 28 supportere fra Tottenham ble skadet på ståtribunen Leppings Lane. Hendelsen gjorde at FA besluttet at Hillsborough ikke skulle være aktuell for en slik semifinale de neste seks årene.

I 1988 ble Liverpool trukket mot Nottingham Forest i den ærverdige FA-cupen. Hillsborough ble valgt til arena, og hvor Liverpool fikk enden hvor Leppings Lane var ståtribune og hadde en atskilt sittetribune over seg. Kapasiteten på ståtribunen var 10.100 mennesker. I ettertid var historiene mange om hvor trangt det var bak målet hvor John Aldridge scoret sitt andre mål og sikret 2–1-seier til Liverpool.

Da lagene, arenaen og tildelingen av billetter også ble den samme i 1989, sendte sekretær Peter Robinson en klage til FA om at Liverpool, med tilskuertall omtrent det dobbelte på sine hjemmekamper som det Forest hadde, burde ha den største svingen. Liverpool hadde også kommet med en innvending i 1988, da med bakgrunn i fordelingen av antall billetter, men etter påtrykk fra fans som hadde opplevd hvor liten plass det var på den gamle ståtribunen ble en ny henvendelse sendt.

På anbefaling av South Yorkshire Police, SYP, ble begge klagene avslått. Årsaken skal ha vært en lite begrunnet forklaring om at det var lettere for Nottingham å komme til enden kalt, ironisk nok, Spion Kop. I motsetning til The Kop på Anfield var ikke den nedre delen åpen men delt inn i såkalte pens. Hvis en slår opp på pen i en engelsk ordbok, står det «innhegning for dyr», og det vil være en god beskrivelse også for de delene som nedre Leppings Lane besto av og som var atskilt med høye gjerder.

Liverpool hadde fått tildelt 24.000 billetter totalt, via 23 telleapparater til den mye nevnte svingen og en del av den ene langsiden. Bare sju av telleapparatene ledet til ståtribunen på Leppings Lane med plass til over 10.000. Nottingham Forest hadde fått 29.000 billetter via 60 telleapparater.

STOR TRENGSEL
Når folk kom gjennom de få telleapparatene til Leppings Lane, sto de foran en stor tunnel som ledet mot de to midtre seksjonene, mens det ute på sidene var små innganger til de ytre «innhegningene». Det var ingen skilting og ingen vakter. Det eneste skiltet hang over tunnelen og kunngjorde STANDING, altså ståplasser. Det var derfor naturlig for de fleste å benytte den godt synlige tunnelen. Bilder i etterkant viste at mens den midtre delen av tribunen fyltes opp allerede i god tid før avspark, var det få mennesker ute til sidene.

Manglende skilting, få telleapparater, samt en trafikkulykke på motorveien hadde skapt store køer utenfor hovedinngangen. De som har opplevd engelsk fotball på 80-tallet, vil kunne fortelle om store menneskemengder, aggressivt politi gjerne ridende på svære politihester, og mye sammenstimling. Det var antydning til panikk, og man kunne høre supportere som skrek om hjelp og at noe måtte gjøres før det hele ble uutholdelig.

Inne på stadion ble det hele organisert og ledet av chief superintendent David Duckenfield og hans assistent superintendent Bernard Murray. Duckenfield var ny i jobben og hadde aldri tidligere vært sikkerhetsansvarlig på en fotballkamp. De satt i kontrollrommet som var situert rett over og på siden av Leppings Lane, og de kunne ikke hatt bedre utsyn til svingen hvor Liverpools supportere holdt til. Murray forklarte senere at årsaken til at det ikke var vakthold ved inngangen til selve tribunen var at folk selv skulle «finne sitt nivå», mens Duckenfield antok at dersom de oppdaget at det var for fullt på midten kunne de bare snu og gå tilbake hvor de kom fra.

Mens vårsola forsøkte å varme opp tusenvis av supportere utenfor Leppings Lane, ble det etter hvert klart at alle ikke ville komme innenfor portene til avspark. Allerede en halvtime før avspark kom den første meldingen fra polititjenestemenn utenfor Liverpool-svingen at trengselen utenfor telleapparatene var for stor.I politiets kontrollrom satt imidlertid en urutinert og handlingslammet chief superintendent og ignorerte alle meldinger om problemer. Duckenfield og hans assistent avviste flere etter hvert desperate meldinger om å utsette kampstart. Folkemengden utenfor var nå altfor stor, og vaktene og telleapparatene for få.

TRAGEDIEN ET FAKTUM
Kl. 14.47 engelsk tid får Duckenfield beskjed av en av sine underordnede om at portene måtte åpnes for å unngå en katastrofe. Folk holdt på å bli klemt i hjel! Fem minutter senere, klokken 14.52, ga Duckenfield ordre om at portene utenfor Leppings Lane skulle åpnes. Fortsatt nektet han å utsette avspark. Fortsatt ble det ikke satt inn vakter for å geleide tilskuere til de seksjonene hvor det var minst med folk. Supporterne som nå slapp inn en masse var stresset, og de fleste tok korteste vei. Den midtre delen av ståtribunen ble på få minutter overfylt. Det oppsto panikk og kaos. Folk besvimte og ble trampet ned. Supporterne fremst ble klemt i hjel mot stålnettingen. Tidligere hadde man på høyttaleranlegget oppfordret Liverpools fans til å trekke nedover slik at det skulle bli bedre plass for dem som kom inn. Nå var de lukket i en dødsfelle. Enkelte forsøkte å klatre over gjerdet, og ut på banen – til friheten. Mr. Duckenfield ga ordre om å stoppe alle forsøk på å storme banen. Han hadde ikke engang vært på Hillsborough før. Han klarte aldri å forstå hva som skjedde. Derfor ble heller aldri nødutgangene ut mot banen åpnet. Derfor ble aldri kampen utsatt. Derfor ble kampen bare seks minutter gammel.

De forferdelige bildene av politifolk som lemper tilskuere tilbake over gjerdet, er brent inn på netthinnen til alle som fulgte dramaet på direkten. Hvor mange av dem døde, hvor mange overlevde? På et tidspunkt da det allerede var rapportert om skader og at menneskeliv sto i fare, hentet politiet inn hundepatruljen i stedet for ambulansepersonell.

Kvart over tre sparket det engelske fotballforbundet opp døra til Duckenfields kontrollrom. Her ble de fortalt at Liverpool-fansen hadde brutt opp en port og stormet banen. Svina fra Heysel, som hadde brakt skam over engelsk fotball, var på ferde igjen! De første nyhetene som kom over radio og tv spekulerte i nettopp dette. Tilbake lå 94 supportere døde. En supporter døde på sykehus noen dager senere og ytterligere en døde etter nesten fire år i koma. 730 skadede ble registrert.

BOIKOTT AV THE SUN
Hillsborough er den største tragedien på et britisk sportsarrangement noen sinne. Det var imidlertid bare starten på hva etterlatte, overlevende og andre tilknyttet Liverpool FC måtte gjennomgå.

I over 23 år har vi hørt ropene om «Justice», om rettferdighet, da det nesten umiddelbart ble klart at politiet ønsket å legge skylden på Liverpools egne fans. De hevdet at det hadde vært store mengder med fans som berusede kom sent til kampen, de var uten billetter og viste aggressiv oppførsel og skapte dermed køer og uro utenfor stadion.

De første timene og dagene etter tragedien haglet beskyldningene mot Liverpool-fansen. Avisen The Sun trykket en forside med «The Truth» – sannheten om Hillsborough. Her het det at supporterne hadde oppført seg som ville dyr, og at fulle folk hadde stjålet og urinert på døde mennesker. Mens hele Liverpool sørget over sine tap og forsøkte å se fremover, ble man altså slått til jorden av falske og skadelige rykter og anklager.

Det var en ren krigserklæring til alle på Merseyside. Over natten ble utgaver av The Sun stjålet og brent, samtidig som også mange kioskeiere selv fjernet dem fra hyllene. Fra å selge 200.000 utgaver i området pr. dag, sank salget til bare et par tusen. I dag er opplaget på skarve 12.000, bare en brøkdel av det opprinnelige salget. Liverpool-supportere boikotter fortsatt Englands største avis, den mest effektive avisboikotten i historien. Ingen Liverpool-spillere snakker med avisen. Englands største avis har tapt millioner av kroner på oppslaget sitt og blør heldigvis fortsatt.

TAYLOR-RAPPORTEN
Landets regjering så raskt nødvendigheten av å få fakta på bordet og å rydde opp i alle de ville historiene som ble satt frem i pressen om supporternes oppførsel. En granskningskommisjon under ledelse av Lord Justice Taylor ble satt i sving bare to dager etter tragedien.Blant bevismaterialet som ble vurdert av kommisjonen, var 174 muntlige og 3776 skriftlige forklaringer gitt til politiet. Foruten 1550 brev og 71 timer med tv-opptak. Lord Taylor og hans menn skriver om beskyldningene mot fansen i rapportens paragraf 257:

«Før denne kommisjonen kom i gang, presenterte pressen historier angivelig gitt av politifolk inne på arenaen om fyll blant Liverpool-fansen. De skulle også ha urinert på politiet under arbeidet med å bære ut døde og sårede. Andre skal til og med ha urinert på døde og stjålet personlige eiendeler. Ikke et eneste vitneavhør kommisjonen har gjort kan fortelle om slike forbrytelser. Alle i kommisjonen sto fritt til å innkalle de vitner man ønsket. Så snart dette ble kjent i pressen, kunngjorde Mr. Peter Wright, Chief Constable of South Yorkshire, at han tok avstand fra slike graverende bakvaskelser. Tjenestefolk som kom med slike uttalelser, og som var med på å spre dem videre, ville vært bedre tjent med å holde kjeft!» Taylor omtalte isteden Liverpools supportere som«praktfulle».

I januar 1990 kom den endelige rapporten på bordet. Taylor mente fotballforbundet hadde foretatt et ubetenksomt valg da Hillsborough ble utnevnt til arena. Klubben Sheffield Wednesday fikk kritikk for dårlig og forvirrende skilting, mens bystyret i Sheffield skulle ha gjennomgått sikkerhetssertifikatet til stadion bedre eller omgjort det. Gjenstand for den mest fordømmende kritikken ble imidlertid politiet og i særdeleshet lederen David Duckenfield til del.

Taylor klandret SYP for at de «beskyldte supportere for å komme sent og være fulle. Det er beklagelig at de under høringen, og under utspørringer ikke ønsket å innrømme at de kunne klandres for hva som skjedde.» Duckenfield «mislyktes i å ta effektivt kontroll, og hans evne til å foreta beslutninger og gi ut ordrer syntes å kollapse».

Konklusjonen til Lord Justice Taylor var derfor følgende: «Hovedårsaken til tragedien var politiets manglende evne å ha kontroll.»

Lord Taylor ba i tillegg om en full oppgradering av alle engelske fotballbaner til det beste for spillet og dets supportere. I de to øverste divisjonene i England er det derfor forbudt med ståtribuner. Det har vært med på å forhindre lignende ulykker i en idrett hvor deler av supporterne tradisjonelt er blitt behandlet som kveg.

KAMP FOR RETTFERDIGHET
Til tross for at granskingen til Lord Justice Taylor ikke bare fratok supporterne skyld, men bekreftet at de var heltene på Hillsborough framfor noen andre, har ikke de etterlatte og andre påvirket av tragedien bare måttet tåle sorgen av å ha mistet sine kjære. De har hele tiden i tillegg måttet kjempe for en forklaring, for en unnskyldning, for en oppreisning. Ingen har måttet stå til ansvar for en tragedie som ikke skulle ha skjedd.

Da daglig leder for det mektige engelske fotballforbundet, Graham Kelly, sammen med sekretær og sikkerhetsansvarlig i Sheffield Wednesday, Graham Mackrell, konfronterte Duckenfield noen minutter etter at dommeren stoppet kampen 15.06 på oppfordring fra en politimann, hevdet politiets overordnede at rasende fans hadde brutt opp hovedporten med makt. Han innrømmet senere at det var en løgn og at han selv hadde gitt beskjed om at porten skulle ha blitt åpnet. Kelly og Mackrell informerte imidlertid fotballverdenen om at det var fans som var årsaken til den påfølgende panikk med et så fatalt utfall.

David Duckenfield hadde gjort en «tabbe av høyeste grad» skrev Taylor om i sin rapport, da den sikkerhetsansvarlige hadde gitt beskjed om å åpne hovedporten og samtidig ikke sørge for at fansen ble geleidet til de delene av tribunen hvor det ikke allerede var overbefolket. Duckenfield og hans stab må fort ha skjønt at det var deres feilvurderinger som hadde fått katastrofale følger, og det er liten tvil om at det hurtig må ha blitt planlagt en dekkoperasjon i forsøket på å skjule egne feil.

Det var fulle supportere som hadde kommet sent og brukt makt på å presse seg inn, og i praksis var årsak til at fans døde. Det første som ble gjort av lik og overlevende fra Leppings Lane, var å ta blodprøver. Det var tydelig at politiet ønsket «bevis» for at det var fulle pøbler som var skyld i dette. Dette til tross for at mange av de omkomne var barn og ungdommer som hadde gått tidlig inn og stilt seg nederst ved gjerdet for å komme så nær sine helter som mulig. 38 av de døde var under 20 år.

Alt det forannevnte forklarer hvilke krefter som de etterlatte gjennom sin organisasjon Hillsborough Family Support Group, HFSG, hadde å kjempe mot når de ønsket å stille noen til ansvar for en tragedie som deres egne med urette var blitt beskyldt for å ha forårsaket.

Riksadvokaten valgte å ikke rettsforfølge noen individuelle etter tragedien med begrunnelse av at det ikke var nok bevis til å gjøre så. Som følge av et likskue ble det slått fast av ofrene døde etter kort tid og ingen etter kl. 15.15. Det siste medførte at det ikke var mulig å legge frem bevis eller stille spørsmål i forhold til mangel av krisehjelp. En jury bestemte med ni mot to stemmer at tragedien på Hillsborough hadde vært en ulykke.

NY GRANSKING
Dokumentaren «Hillsborough», skrevet av den kjente forfatteren Alan Bleasdale, gjorde at tragedien i Sheffield igjen kom på dagsordenen. Hva som skjedde 15. april 1989 ble mer allment kjent, og kravet om en ny høring kom med fornyet styrke. Vitneutsagn kunne for eksempel bekrefte at flere av ofrene hadde vært i live også etter kl. 15.15, og Anne Williams har ført en egen kamp på vegne av sin 15-årige sønn Kevin. Medisinsk personell bekrefter at Kevin Daniel Williams levde etter 15.15 og kunne ha overlevd hvis han hadde fått kvalifisert medisinsk hjelp.

Innenriksminister Jack Straw ga ikke grønt lys for en høring, men heller en ny gransking av Lord Justice Stuart-Smith. Stuart-Smith skulle objektivt vurdere alle bevis som ble presentert for ham, uimotsagt og privat. Hvor objektivt det hele var kan en undre seg over da Stuart-Smith møtte noen av familiene i et besøk i Liverpool og spurte en far: «Har du fått tak i noen av dine folk eller er det som Liverpools fans, som møter opp i siste minutt?» Ikke overraskende kom Lord Justice Stuart-Smith senere til den konklusjonen at ingen nye bevis av vesentlig betydning var blitt gjort tilgjengelig.

I august 1998 begynte HFSG en privat rettsak mot Duckenfield og Murray. De ble anklaget for to lovovertredelser, uaktsomt drap og tjenesteforsømmelse. En ytterligere anklage om å hindre rettens gang gikk direkte mot Duckenfield og hans løgn om at det var supporterne som skulle ha brutt ned inngang C. Etter to år med legal kamp ble saken endelig lagt fram for en jury i Leeds, i den vestre delen av Yorkshire, og varte i seks uker. 21. juli 2000, etter fire dagers overveielse, fant juryen Murray ikke skyldig i drap. Ytterligere fire dager senere annonserte juryen at de ikke kunne komme til en kjennelse angående Duckenfield. Dommeren avviste at juryen ble gitt mer tid og åpnet ikke for en ny rettssak med begrunnelsen at anklagede ikke lenger kunne bli gitt en rettferdig rettssak som følge av den publisitet og offentlig ydmykelse som var blitt Duckenfield til del.

Kilde: The Hillsborough Football Disaster – Context and Consequences

(Fra The Kopite nr.3 2012/13)

Kampen for rettferdighet.