- Jeg skulle ha blitt i Liverpool

På sin personlige blogg skriver Riise at han ofte får spørsmål fra fans om hvorfor han forlot Liverpool.

- Jeg må innrømme at jeg skulle ha blitt i klubben. Ikke fordi jeg ikke trivdes de tre årene jeg hadde i Roma og de tre årene jeg hadde i Fulham, og det året jeg nå har hatt i APOEL. Jeg ville ikke vært foruten de minnene. Men jeg skulle blitt i Liverpool fordi jeg hadde tatt plassen fra Dossena, skriver Riise.

- Dette var kanskje den ene gangen jeg ikke tok opp kampen. Jeg husker det som om det var i går da jeg ble kalt inn på Benitez sitt kontor. Det var noen få dager etter at vi røk ut av Champions League for Chelsea, hvor jeg gjorde det berømte selvmålet i den første kampen.

- Jeg tror ærlig talt ikke det selvmålet hadde noe å si for Rafas avgjørelse. Det er mulig jeg tar feil, men jeg er 100% sikker på at selvmålet ikke var hovedgrunnen. Ja, jeg ble knust av det selvmålet. Jeg gråt når jeg kom hjem, og snakket ikke med noen på flere dager. Jeg visste jeg hadde sviktet lagkameratene mine, og spesielt fansen.

- Det ser ut til at når slike ting skjer i store kamper, så glemmer folk at selvmål er en del av fotballen. Noen ganger bestemmer du deg for noe, og så går det ikke slik du hadde planlagt. Ingen trenger å fortelle meg at jeg tok en feil avgjørelse. Jeg vet det! Men vi hadde returkampen å tenke på, og jeg måtte forberede meg selv mentalt for den.

- Det å banke på Rafas dør var ikke noe som skremte meg. Jeg hadde snakket med ham på denne måten mange ganger tidligere, men jeg hadde ikke noen anelse om hva som ventet meg denne gangen. Vi hadde bare to kamper igjen å spille for sesongen. Vi satte oss ned og hadde en hyggelig prat om alt egentlig.

- Han fortalte meg at de ville kjøpe en ny venstreback, og at jeg ikke kom til bli førstevalget lenger. Normalt sett ville jeg ikke brydd meg om noe slikt, for i en klubb som Liverpool vil du alltid få hard konkurranse fra nye spillere. Han fortalte meg at jeg fortjente å være førstevalg, men at han ikke kunne garantere meg det hos Liverpool. Noen ganger trenger folk en sjanse til å blomstre igjen i fotball. Han sa han ville hjelpe meg med å finne en storklubb. Jeg takket nei, og svarte at jeg har agenten min.

- Vi hadde to kamper igjen av sesongen, og jeg hadde spilt 348 kamper for Liverpool. Jeg ba ham fint om jeg kunne få spille i de to siste kampene, slik at jeg fikk 350. Han avslo.

- 350 kamper ville ha gitt meg et gjennomsnitt på 50 kamper for sesongen. Jeg forlot kontoret med stor respekt for Rafa. Det eneste jeg hadde ønsket var at han hadde fortalt meg tidligere hvor jeg stod i forhold til laget, og hva han krevde av meg for at jeg fortsatt skulle være førstevalg. Dersom han som manager hadde sagt at jeg måtte skjerpe meg, ville jeg ha gjort alt jeg kunne for å gjøre det. Jeg var blind, og så det ikke.

- Men jeg elsker Rafa. Han ga meg den beste kvelden i mitt liv i Istanbul. Han viste meg stor tillit i den tiden jeg fikk sammen med ham. Jeg lærte utrolig mye av ham. Han var en stor manager for meg og min karriere. Det at han var så ærlig med meg i den samtalen er noe jeg aldri vil glemme, og alltid vil respektere ham for. Jeg holder fortsatt kontakten med ham.

- Jeg gikk ned i garderoben. Jeg var overrasket, og følte meg skuffet og tom. Noen av spillere kom ut av dusjen, og jeg møtte Carra, Stevie og Pepe. Carra spurte meg hva sjefen hadde sagt. Jeg bare fortalte dem at jeg var på vei bort. Ansiktsuttrykkene deres avslørte at de var overrasket. Veldig overrasket. Jeg var så skuffet at jeg ikke engang giddet å dusje. Jeg gikk rett i bilen, og begynte å gråte. Jeg satt der i 20 minutter før jeg ringte agenten min og fortalte ham alt. Jeg avsluttet samtalen med disse ordene: Jeg skal vise alle at jeg kan finne tilbake til mitt beste!

- Jeg hadde ett år igjen av kontrakten. Jeg skulle ha blitt i klubben og kjempet for plassen min, ryktet mitt og navnet mitt. Ja, jeg visste Dossena ville være førstevalg de første 3-4 månedene, men jeg vet jeg ville ha vært i stand til å vinne tilbake plassen. Det eneste jeg trengte var at noen fortalte meg at jeg måtte skjerpe meg.

- Jeg har tenkt mye på dette i etterkant, og jeg har kun meg selv å klandre. Under det siste året i Liverpool var jeg kanskje ikke så fokusert som tidligere år. Jeg var så komfortabel i min posisjon på laget at jeg ikke jobbet så hardt som jeg burde ha gjort, og som jeg hadde gjort tidligere. Det irriterer meg kraftig!!!! Jeg mistet det som var min styrke: Hardt arbeid, målbevissthet og fokus.

- Jeg skulle også skjønt at Dossena som kom fra Italia ikke ville klare å omstille seg til engelsk fotball.

- Dette var hva jeg tenkte: Vil du bli i en klubb der du vet at manageren ikke vil benytte deg i 3-4 måneder, kanskje lenger? Hva med ryktet ditt? Jeg kunne ikke sitte på benken, eller ikke være i troppen, i så lang tid. Hva med landslaget? Jeg kunne miste min plass på laget. Jeg så bare en utgang. Jeg måtte bort. Jeg hadde for mye å tape.

- Men den dag i dag vet jeg at jeg ville ha gjort venstrebackplassen til min igjen.

SE JOHN ARNE RIISES PROFIL PÅ LIVERPOOL.NO FRA TIDEN I LIVERPOOL